Fakta om Tromsøbadet på Templarheimen

Det er nå blitt en stor debatt om å flytte Tromsøbadet til sentrum. Sammen med Morten Skandfer har jeg skrevet en lengre artikkel om hvorfor det er en svært lite lur idé.

Samtidig er det kommet en rekke påstander om at beslutningen ikke er forankret og at politikere ikke har hørt på reiselivet. Det er fullstendig feil.

1.Reiselivet var med i styringsgruppen som anbefalte Templarheimen gjennom Visit Tromsø ved daværende daglig leder Anne Berit Figenschau. Idrettsbyen Tromsø har hatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra sentrale aktører i fremtidens idretts-
anlegg som Tromsø kommune, Troms fylkeskommune, Universitetet i Tromsø og Studentsamskipnaden i Tromsø.
I tillegg har Ishavskysten Friluftsråd og Visit Tromsø deltatt i gruppen:
Vibeke Ek Komitéleder Kultur, idrett og oppvekst
Svenn A Nielsen Komitéleder Helse- og omsorg
Eduardo da Silva Komitéleder Byutvikling
Vibeke Skinstad Troms Fylkeskommune
Kathrine Julin Pettersen Universitetet i Tromsø
Bjørn Brækkan Studentsamskipnaden
Ragnhild Sandøy Ishavskysten Friluftsråd
Svein Morten Johansen Tromsø Kommune
Anne Berit Figenschau Visit Tromsø
Idrettsbyen Tromsø har benyttet seg av følgende leverandører av spesialkompetanse i prosjektet:
– 70°N arkitektur as
– PricewaterhouseCoopers Consulting AS

Som prosjektleder Rune Kufaas skriver; Faktum er at det er at Asplan Viak har laget en egnethetsvurdering av 28 ulike lokaliseringer i Tromsø, alle vurdert etter 10-15 ulike kriterier. Templarheimen kom best ut i denne. Derav valget av lokalisering for mange år siden.  Rapporten kan leses her.

2. Det hevdes at saken ikke har vært forankret i kommunestyret. Siden 2012 er det gjort 4 vedtak i kommunestyret om Tromsøbadet på Templarheimen. Sakene har vært ute for offentligheten (og deler ute på høring som jeg kommer tilbake med i punkt 3).Her er forøvrig en oversikt over hvor mange ganger kommunestyret har vedtatt Tromsøbadet på Templarheimen.

Idrettsbyen Tromsø 31.10.2012 (enstemmig vedtak) Tromsø kommune stiller seg bak rapporten Idrettsbyen Tromsø har for anleggsutbygging på Templarheimen (Barents arena) og Grønnåsen (Barents stadion).
2. Rapportens prioriteringer utover Templarheimen og Grønnåsen, vil bli vurdert i arbeidet med ny kommunedelplan for idrett og friluftsliv 2014-2017.
3. Tromsø kommunes første prioritering innenfor kultur og idrett er etablering av et nytt svømme- og badeanlegg på Templarheimen.

Konseptvalg Folkebad 25.09.2013. (enstemmig vedtak) Analyserapport for nytt folkebad i Tromsø» legges til grunn for den videre planleggingen av nytt svømme- og badeanlegg på Templarheimen

Kommunedelplan for idrett og friluftsliv 18.06.2014 (enstemmig vedtak hvor Tromsøbadet på Templarheimen er 1 av 6 prioriterte anlegg). 1. Kommunedelplan for idrett og friluftsliv 2014 – 2017 vedtas.

Investeringsbeslutning Tromsøbadet 26.08.2015 (vedtatt med 38 mot 5 stemmer). 1. Prosjekt »Tromsøbadet» videreføres i samspillfase med økonomisk ramme på 690 millioner kroner. Beløpet er inklusive klatrehall. Badets ramme er satt til 650 millioner kroner.
2. Det forutsettes at det i samspillfasen arbeides aktivt med optimalisering av prosjektet både med hensyn til et rasjonelt bygg og ytterligere prisreduksjon.

3. Lokalisering av Tromsøbadet på Templarheimen har også vært ute på høring. I februar 2014 ble kommunedelplan for idrett og friluftsliv lagt ut på offentlig høring: http://www.tromso.kommune.no/idrett-og-friluftsplan-som…

Tromsøbadet på Templarheimen var og er en helt sentral del av denne planen (som tilslutt forøvrig ble enstemmig vedtatt i kommunestyret). Her var det full anledning for reiseliv og kommunale enheter å si sine meninger. Som man vil se av høringsinnspillene så kom blant annet «Park og veg» som er en del av en enhet i Tromsø kommune med en rekke faginnspill i prosessen som selvsagt lå ved saken da den ble behandlet i kommunestyret. Hvorfor reiseliv og byutvikling ikke har kommet med høringsinnspill får nesten de svare for. 

Prosessen med å flytte Tromsøbadet til sentrum vil gi en totalkostnad på over 1 milliard. Det er ingen analyser som viser at det vil gi betydelig mer inntekter enn lokalisering på Templarheimen. Antallet hotellgjester som vil droppe å dra på Tromsøbadet fordi man må ta buss i 10 minutter, men som ville ha dradd på badet dersom de bare måtte gå i 10 minutter er ikke så mange. Ihvertfall ikke mange nok til å rettferdiggjøre en ny stor omkamp om et utrolig viktig prosjekt for Tromsø. Eneste konsekvensen vil være betydelig økte kostnader, utsettelse på 5-10 år og i verste fall en stopp for hele prosjektet.Et annet poeng er jo at en lokalisering til sentrum vil fullstendig ødelegge for de som er opptatt av Alfheim svømmehall. Hvis det bygges et anlegg til over 1 milliard kroner 500 meter i luftlinje fra Alfheim svømmehall, så kommer Tromsø kommune aldri til å ha råd/politisk vilje til å bruke 150 millioner kroner ekstra på svømming gjennom oppussing av Alfheim.

Tromsøbadet bygger Tromsø kommune hovedsaklig for at barn og unge skal lære seg å svømme, idretten skal ha et konkurransebasseng, klatrehall og stupetårn, og at eldre og funksjonshemmede skal ha et varmtvannstilbud. Det er ikke for japanske nordlysturister Tromsø kommune bygger Tromsøbadet.

 

Hva bør endres i valgsystemet?

Tromsø kommunestyre skal behandle kommunens innspill til ny valglov. I den anledning har byrådet kommet med noen mer eller mindre kloke innspill til hvordan forbedre demokratiet. Det er en god anledning til å vise argumenter for og mot enkelte tiltak som jevnlig diskuteres (elektronisk stemmeavgning, felles valgdag osv). Her er mine forslag til hvordan vi kan gjøre demokratiet vårt litt bedre.

Tromsø kommune mener at størrelsen på valgkretsene bør revideres og tilpasses dagens befolkningsmønster og dagens valgsystem med flere partier og forholdstallsvalg. Nord-Norge bør i fremtiden være en valgkrets.

Tromsø kommune støtter ikke forslaget om elektronisk stemmegivning

Tromsø kommune støtter ikke forslaget om felles valgdag for kommunevalgene og stortingsvalget.

Dersom valgkretsene revideres bør antall utjevningsmandater reduseres og velges gjennom nasjonale lister.

Begrunnelse

Valgkretser

En stor undersøkelse i Nordlys viser at 90 prosent av innbyggerne ønsker tettere nordnorsk samarbeid og sterkere felles nordnorsk identitet. Dessverre har nordnorske politikere i altfor liten grad bidradd til dette. Dersom Nord-Norge var en felles valgkrets ved stortingsvalg ville både demokratiet og Nord-Norge som region blitt styrket.

Valgkretser er ikke bare noe som burde interessere statsvitere, men som grunnsteinen i et hvert demokrati er det også noe bør debatteres i offentligheten. Valgkretser legger premisser for hele det politiske systemet. I Norge har vi valgt å ha flermannskretser. Det betyr at det velges flere representanter fra hver valgkrets (i Norge er de 19 fylkene våre valgkretser) og danner grunnlag for et flerpartisystem (vi har 8 politiske partier representert på Stortinget). Storbritannia har f.eks. valg å ha enkeltmannskretser. Det betyr at det kun velges en representant fra hver valgkrets, og det politiske systemet blir hovedsakelig styrt av to politiske partier.

I Norge er det bred politisk enighet om at man ønsker et flerpartisystem. Samtidig ønsker man at antall representanter fra hver valgkrets skal samsvare med folketallet i hver valgkrets (selv om også areal i valgkrets spiller en rolle). Antall representanter blir justert hvert 8. år, nå sist før valget i 2013. Dette førte til at både Troms og Nordland mistet en stortingsrepresentant hver, og Finnmark vil stå lagelig for hugg neste gang.

I Sogn og Fjordane og Aust-Agder er det nå kun 3 distriktsmandater, mens Oslo har 18 distriktsmandater. Skal Norge fortsette å ha et flerpartisystem vil man trenge valgkretser som vil gjøre det realistisk for politiske partier med rundt 6-8 prosent i en valgkrets å bli representert i nasjonalforsamlingen.  Det norske valgsystem vil i løpet av de neste 5-10 årene kreve en god del endringer. Norge kommer til å få en kommunereform som vil redusere antall kommuner og gjøre fremtiden til fylkeskommunen svært usikker. Samtidig er det ingen tvil om at de demografiske trendene med økt urbanisering bare vil bli styrket. Spørsmålet som nordnorske politikere og politiske partier må stille, er hvordan skal nordnorsk politikk se ut i fremtiden? Da må de også på demokratiets grunnstein; valgkretsene. En nordnorsk valgkrets vil styrke nordnorsk demokrati og Nord-Norge som region. Jeg har skrevet mer om det her.

Elektronisk stemmegivning

Et av grunnsteinene i frie valg er at hver enkelt velgers valg er hemmelig. For å kunne holde frie og åpne valg er det helt avgjørende at hver enkelt velger står fritt til å ta sine valg. Elektronisk stemmegivning hvor man kan stemme hjemmefra via PC/mobil bryter fullstendig med grunnprinsippene for frie valg. Det er ingen kontroll på om den enkelte velger blir presset til å stemme det ene eller det andre enten gjennom press eller gjennom bestikkelser. I Norge er det allmenn stemmerett, men det er ingen stemmeplikt. Dersom man ikke er villig til å ta til nærmeste valglokale som i prinsippet er tilgjengelig i drøye to og en halv måned er det kanskje like greit at stemmen ikke telles.

Felles valgdag

Tall fra SSB viser at Norge ligger i midtre sjikt på valgdeltagelse[1]. I Belgia er det stemmeplikt (innbyggerne får en mindre bot dersom de ikke stemmer ved valg). I Sverige ser man at valgdeltakelsen er høyere og det kan tyde på at å arrangere lokalvalg samtidig med riksvalg bidrar til økt valgoppslutning.
Det har blitt diskutert å ha samme valgdag for riksvalg, regionvalg og lokalvalg i Norge. Det er fremført en del argumenter mot dette, rikspolitikkens dominans over kommunepolitikken ville bli enda mer fremtredende, lokale saker og lokale debatter ville komme helt i bakgrunnen (Klausen 2005:368). Erfaringene fra Sverige er entydige på at lokale saker og lokale politikere kommer helt i skyggen av riksdagsvalget som får all oppmerksomhet hos partiene, mediene og velgerne. At lokalvalgene arrangeres midtveis i stortingsperioden gjør det også mulig for velgerne å gi tilbakemelding på regjeringens politikk dersom de ikke er mer opptatt av de lokale sakene.

[1] https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/_attachment/232079?_ts=14e1ae37c68

 

10 grunner til å stemme Venstre i Tromsø

Det er selvsagt mange grunner til å stemme Venstre i Tromsø. For et liberalt parti som er opptatt av at folk skal få leve ulike liv, er det selvsagt forskjellige grunner til at folk stemmer som de gjør. Men her er et forsøk på å gi deg 10 av de beste grunnene til å stemme Venstre i år:

1. Tromsømarka
   Venstre har de siste fire årene bidratt til et fantastisk løft for Tromsømarka. Vil vil verne Tromsømarka mot boligbygging, samtidig som vi fortsetter arbeidet med å legge bedre til rette for gående, syklister og skiløpere.
   

   10 grunner til å stemme Venstre

2. Tromsøbadet
   Venstre har kjempet for å få realisert dette anlegget i mange år. Et stort løft for idretten, skolesvømmingen og folkehelsen. Venstre er garantisten for at Tromsøbadet skal stå ferdig i 2017.

3. Mer til de som trenger det mest
   Venstre tør å prioritere i velferdspolitikken. Som samfunn må vi prioritere mer til de som trenger det mest, i stedet for å spre det jevnt utover. Takket være Venstre får lavinntektsfamilier fra august i år 20 timer gratis barnehage. Venstre vil kombinere økt boligbygging med sosialt ansvar og ivaretakelse av grøntområdene. Tromsø kommune må kjøpe boliger til sosiale formål i planlagte boligprosjekter.

4. Kunnskap i skolen
   Venstre satser på kunnskap og gode lærere. Før Venstre kom i byråd var det kun åtte lærere som fikk tilbud om etter-og videreutdanning. Nå er det over 70 lærere hvert år som får det. Kunnskap er nøkkelen til en god skole.

5. Ja til næringsutvikling
   Venstre er genuint opptatt av små- og mellomstore bedrifter. Vi er stolte over å ha bidratt til at nå etableres rekordmange bedrifter i Tromsø. Verdier må skapes før de kan deles.

6. Ingen økning i eiendomsskatten
   Venstre syns det er dyrt nok å bo i Tromsø, og vil ikke pålegge innbyggerne økte bokostnader. Vi har allerede effektivisert Tromsø kommune for flere titalls millioner og det skal vi fortsette med.

7. Grønn transport og byutvikling
   Venstre vil gjennomføre en grønn og moderne transportreform med stor satsing på kollektivtrafikk, Tromsømarka, samt gang- og sykkelveier. En ny grønn Tromsøpakke 4 og en «grønn bydel» langs Stakkevollvegen er Venstres viktigste sak i neste kommunestyreperiode. Grønn byutvikling betyr at vi også kan bygge noe høyere, hvis vi samtidig tar vare på grøntområder og har god miljøvennlig transport. Folk vil ikke bare bo. De vil også leve.
8. Human asylpolitikk Venstre har bidradd til at det nå føres en mer human asylpolitikk, som blant annet har ført til at Yalda får bli. Norge og Tromsø tar nå i mot rekordmange flyktninger. Det er vi stolte av, og vil at Tromsø skal ta en aktiv rolle i den store dugnaden for flyktningene fra Syria.

9. Flere helsesøstre
   Altfor mange unge sliter med psykiske problemer. En styrket helsesøstertjeneste gir alle elever mulighet til å møte en helsesøster i sin hverdag. Det gir også rom for læreren til å være lærer. Venstre har allerede økt antall helsesøstre i Tromsø kommune med 20%.

10. Gode kandidater
    Lokalvalg handler mye om politikk, men også om gode folkevalgte. Venstre har en liste med folk i alle aldre, fra forskjellige deler av kommunen og med bakgrunn fra svært mange ulike yrker. Vi er stolte over å toppe en liste med så mange dyktige folk som er klar for å gjøre en jobb for Tromsøsamfunnet. Sammen skal vi gjøre Tromsø mer grønt, sosialt og liberalt.

 

Bilde

Derfor feirer jeg 8.mars

Mobilisering av kvinnene bidro til å vinne 2.verdenskrig. Et likestilt samfunn er viktig ikke bare for kvinners frihet, men også for samfunnsøkonomien og velferden

Jeg er ikke en av de som har vært og gått i tog i dag. Med respekt å melde så er det en fullstendig avkobling at 8.marskomiteen mener at den største kvinnekampen i Norge anno 2015, er den relativt forsiktige (men fornuftige) endringene som stortingsflertallet vil gjøre i arbeidsmiljøloven. Når det er sagt, så mener jeg absolutt at kvinnedagen som dag er en svært viktig dag, og at likestilling aldri kan tas for gitt. Jeg må også være såpass ærlig å si at det å være pappa til ei lita jente har preget en del av mine refleksjoner rundt likestilling. Fra min tid i ungdomspolitikken var ikke likestillingsspørsmålet det jeg brukte mest tid på, kanskje fordi jeg som mange andre hadde inntrykket av at Norge var et godt og likestilt land? Grunnleggende sett er dette rett. Samtidig er det nok viktig å forstå at dette ikke har kommet av seg selv. Selvbestemt abort og pappapermisjon er ikke bare teoretiske rettigheter og prinsipper, men praktisk politikk som endrer våre liv og som bidrar til mer likestilte familieliv og mer frihet for den enkelte kvinne. Det er flere århundre med kvinnekamp som gjør at min datter (og i hvert fall de fleste skandinaviske jenter) i utgangspunktet har like muligheter som guttene som hun går i barnehage med.

Jeg tror virkelig ikke at min datter tar skade av å gå i rosa kjole eller se på prinsessene i «Frost», ei at hun tar skade av å ta på seg snekkerbuksa og «skremme» omgivelsene med sin skumle tohodete drage. Reell likestilling handler om å gi barnet frihet til å være den personen den selv ønsker å være, uten å bli satt i bås på noen som helst måte. Samtidig må jeg være såpass ærlig å si at selv i likestilte Norge ser jeg at min datter nok vil måte noen utfordringer som ikke hennes mannlige lekekamerater i barnehagen vil måte. Jenter opplever i større grad enn gutter et stort og kryssende forventningspress. Jenter skal være flink på skolen, pleie stor sosial omgangskrets, trene flere ganger i uken, være fullstendig oppdatert på siste mote, lage deilige retter fra bunn og hele tiden ha ryddig rom/hjem. Det er kanskje ikke rart at det er alarmerende høye tall av unge jenter som melder om psykiske problemer? Som far kan jeg selvsagt ikke rydde opp i alt av samfunnets forventninger (selv om jeg er politiker), men jeg kan i hvert fall prøve å bidra med mitt til å si til både min datter og kone at de er mer enn gode nok som de er.

Omgivelsenes forventinger til jenter spiller også inn på flere områder. Det er nok utvilsomt tøffere for unge jenter å velge lederjobber og karriere enn menn. Selvsagt ikke formelt, men kanskje i større grad forventes det at når man får familie så skal kvinnen være hjemme og mannen søke karriere. Da jeg i 2013 ønsket å ta mer foreldrepermisjon enn det som var fedrekvoten, måtte jeg søke NAV om å få lov til å flytte over et par uker av mors «rettigheter». Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt i norsk arbeidsliv skjer en del skjult diskriminering hvor kvinner i fertil alder ikke blir innstilt som nummer en til jobben fordi arbeidsgiveren tror/vet at det er familieøkning på vei. Noen glasstak er kanskje sprengt, men det er flere glasstak som bør sprenges. Tallene fra VG i dag viser at det på mange områder fortsatt er mye arbeid som trengs i norsk likestillingspolitikk.

Hvis jeg hadde en gutt ville jeg ha vært svært glad for at han var født i Norge. Jeg er enda gladere for at min datter er født i Norge. Hennes muligheter og utgangspunkt er ufattelig mye bedre enn det hennes medsøstre har det bare litt lengre syd i Europa. Kommer vi utenfor Europa er dessverre bildet mye, mye verre. Fjorårets fredspris til Malala og hennes kamp for jenters rett til utdanning er bare et av mange eksempler på at det i dag på kloden må kjempes kamper som norske kvinner vant for flere hundre år siden. Fremveksten av den totalitære og særs kvinnefiendlige ideologien som fremmes av terrorgrupper som Islamsk Stat (IS) og Boko Haram er andre eksempler på hvor de viktigste globale kvinnekampene står i dag. Disse gruppene har også dessverre sine støttespillere i vårt land, og solidariteten med verdens kvinner er en av mange grunner til å bekjempe deres forkvaklete menneskesyn.

At det fortsatt er store globale utfordringer, kan aldri være en grunn til å ikke gjøre noe lokalt, selv i et godt og relativt likestilt land som Norge. Jeg vil gjøre min jobb som politiker for et likestilt samfunn, men aller mest vil jeg gjør min jobb som pappa for at min datter skal ha alle muligheter til å gjøre det hun vil i sitt liv, uavhengig av sitt kjønn. Gratulere med dagen alle jenter og kvinner!

Bekjennelse fra en kulturinteressert småbarnsfar

Småbarn i fokus

I oktober 2011 ble jeg valgt til kulturbyråd i Tromsø. Å få lov til å jobbe med politikk på et område som jeg alltid har vært svært opptatt av, og i tillegg å bli invitert på konserter, kunstutstillinger, teaterstykker osv. som en del av jobben, er utvilsomt en god kombinasjon. Etter 11 dager som byråd møtte jeg kvinnen i mitt liv. Denne kvinnen er ikke bare vakker, snill og intelligent, hun er også kulturinteressert. Et av de første stevnemøtene vi hadde var på konsert med Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (en annen stor bonus ved kulturarrangementer er at man alltid får ha med seg følge).

I desember 2012 ble vi foreldre til ei lita jente. Der jeg før hadde kunne bruke tid på å gå på kulturarrangementer, høre på nye album eller lese nye bøker, ble tiden brukt på trilletur, bleieskift, barseltreff, leking og forsøk på å ta igjen det permanente søvnunderskuddet.

Jeg elsker å være pappa, men på tross av en snill kone og flink familie som stiller opp for oss så må jeg bare erkjenne at antall kulturbesøk gått betydelig ned. Det er også blitt mye mer tilfeldig hva jeg faktisk får med meg av ny kvalitetskultur. Det er en situasjon mange småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i. Jeg har ikke vært på kino siden TIFF 2014, men jeg har bokstavelig talt sett ALT som går på NRK Super, og har brukt hundrevis av timer på Postmann Pat, Brannmann Sam og ikke minst den russiske kvalitetsserien Masha og Mishka (det nærmeste man kommer Bolshoiteateret i barne-TV-verden).

Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å sende en stor takk til alle Tromsøs festivaler på vegne av alle oss kulturinteresserte småbarnsforeldre. Ansatte og frivillige på festivalene tar seg tid til å gå igjennom flere tusen filmer, konserter, album, bøker, utstillinger, teatermanuskript bare for å finne akkurat de godbitene som vi burde få med oss. Ikke bare det. For at vi småbarnsforeldre skal spare tid på reise, så henter de alle disse fantastiske kunstnerne til Tromsø fra Moskva, Chicago, Tokyo, Paris og Sydney. Hvis vi småbarnsforeldre først kommer oss på reise, ender det nok oftere med chartertur til Kreta enn kulturstorbyweekend i for eksempel New York.

Nordlysfestivalen er en av disse festivalene som vi kulturinteresserte småbarnsforeldre skal prise oss lykkelige for at vi har i Tromsø. Nok en gang fylles byen med fantastiske kulturaktører fra hele verden som vi burde få med oss. Jeg kan ikke love at jeg får med meg alle konsertene på Nordlysfestivalen. Men jeg og min kone skal forsøke å få med oss i hvert fall 2-3 konserter, og vi kan jo trøste oss med at om bare noen år er lille frøken gammel nok til å begynne på Kulturmiks på Kulturskolen. Så da kan våre fremtidige kulturopplevelser bli betydelige flere, og inkludere hele familien.

Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

Snublesteiner

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Talen til fylkesmann Svein Ludvigsen ved nedleggelsen av snublesteinene i Tromsø som jeg har skrevet om:

Ambassadør – Byråd – Godtfolk

Det gir mening å minnes. Det gir mening å synliggjøre. For både minnet og synliggjøringen bærer med seg lærdom fra de feil og den urett som våre forfedre og formødre har begått. Men vi må ville se. Vi må ville erkjenne. Og fremfor alt, vi må lære av historien. Vi plikter som medmennesker og uten å nøle kjempe mot at uretten gjentas.

Jeg besøkte en gang den store synagogen i Chicago, og ble etterpå invitert hjem til rabbieren. Hans budskap var at den største last vi mennesker kan bære er å stille oss likegyldig til uretten. At likegyldigheten er farlig for menneskeverdet. At likegyldigheten avstumper oss som medmennesker.

Mer enn 6 millioner mennesker ble drept av nazismens ideologiske galskap. Jeg har besøkt Auschwitz utenfor Krakow i Polen. «Arbeit macht Frei», står det ved inngangen til myrderienes teater, isenesatt av antisemittismens forkvaklede ideologer. En hån mot menneskeverdet.

Jeg har gått i fangehullene i konsentrasjonsleiren hvor torturen på bestikalsk måte ble utrettet. Jeg har sett de såkalte legekontorene hvor ufattelige eksperimenter ble utført på levende mennesker. Umenneskelige lidelser måtte uskyldige, unge og gamle, utstå. Fordi de ble betraktet som undermennesker. For mange av dem var døden en befrielse. Men den samme døden var et produkt av menneskeforakten.

Jeg har lagt ned blomster på retterstedet i Auschwitz for å hedre og minnes. Og jeg gjorde dikterens ord til mine,-«jeg roper med siste pust av min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme».

«Du har ikke lov til å gå der å glemme», skrev dikteren Arnuld Øverland i forkant av krigsutbruddet. Det er like aktuelt i dag. Du har ikke lov til å gå der å glemme. Og intet politisk system kan skjule historiens dom. Da tyske Carl von Ossietzky, antinazist og journalist fikk Fredsprisen i 1936, ble han fengslet for sin systemkritikk. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir hvor han døde 2 år etter. Hans modige protest brakte Hitler til raseri, og han forbød tyskere å motta Nobelprisen, som om nazismens ensretting kunne bringe den frie tanke til taushet.

6 millioner mennesker. 1 million flere enn vi er i hele Norge. Et ufattelig antall skjebner. Liv og lidelse. På en måte er det enklest å forholde seg til 6 millioner. Langt mer nært og hjerteskjærende er det når vi innser at det er enkeltmennesker, som de 17 fra vår egen by. En mor og hennes 2 år gammel jentunge var blant dem.

Jeg gripes enda i sorg når jeg minnes en vakker liten handstrikket kjole i en glassmonter på veggen i Auschwitz. Som statsråd ble jeg vist rundt. Men mest ble jeg i de kalde ondskapens korridorer en bestefar. Bestefar til Emilie, den gang på samme alder som den lille jenta som engang var kledd i denne usedvanlig vakre kjolen, men som kynisk ble drept av politikkens ondskap. Noen hadde møysommelig strikket og sydd kjolen av kjærlighet, av beundring for det uskyldige nyfødte barnet. En bestemor, en tante, en mamma, kanskje?

Holocaust sparte heller ikke et uskyldig barn. Fordi det var jøde. Kun fordi det var et jødisk barn! Et barn ble en trussel mot den ariske raseteorien. Antisemittismen hadde gitt grobunn til nazismens grusomheter.

Vi legger ned snublesteiner i Tromsø i dag. Det er det offentlige Norge som i dag tar ansvar, som erkjenner at vi sviktet de 17 Tromsøværingene som endte sine liv i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Vi erkjenner ansvaret og sier beklager. Vi erkjenner sannheten dom ved å ta inn over oss at også nordmenn direkte og indirekte bidro til deportasjonen.

Kunstneren Gunter Demnig hadde en ide, og nå ligger det 46.000 snublesteiner over hele Europa. Måtte mange snuble over steinene og dermed huske at likegyldigheten er den verste fienden for menneskeverdet, vårt eget menneskeverd så vel som andres. I Tromsø skal vi legge ned 14 snublesteiner der hvor de 17 som døde ble hentet ut av sine hjem.

Se deg omkring. Også i dag myrdes mennesker for sin tro, sin etnisitet, sin legning. Fordi de tilhører en gruppe flertallet betrakter som undermennesker. Når skal vi lære? At også i vårt fredelige Norge, i dag, har antisemittismen grobunn. Noen ikler motstanden mot Israel og jødene en verbal innpakning som knapt skjuler den antisemittismen som drepte 17 Tromsøværinger for 70 år siden.

Den britiske historikeren Joseph Pearson sier om snublesteinene at det er ikke det som står skrevet på dem som er det viktigste, men derimot at snublesteinene faktisk skal løfter enkeltindivider ut av statistikken. Snublesteinene formidler tomheten, mangel på informasjon og dermed glemselen om det som skjedde, sier historikeren. Snublesteinene i Tromsø gjør nettopp det, de løfter frem den 17 blant de 6 millioner. De forteller historien om at vi må passe på så ikke historien gjentar seg.

Det offisielle Tromsøs markering i dag er påminnelsen i form av snublesteiner, at menneskeverdet er vårt felles ansvar, men mest er det et ansvar hver og en av oss må ta vare på, hver eneste dag. Arnulf Øverland sa det slik:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Elie Wiesel, den Nobelprisbelønnede jødiske forfatter og filisof, avsluttet slik sin takketale da han fikk Fredsprisen i 1986:

«Det kommer kanskje tider hvor vi ikke makter å avverge urettferdighet». Men, legger Wiesel til, «det må aldri komme en tid hvor vi ikke protesterer mot uretten».

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Elie Wiesel minnet om at i jødenes skriftsamling Talmud blir vi fortalt at ved å redde et enkelt menneske kan vi sammen redde en hel verden. I Tromsø klarte vi ikke redde de 17 som nå blir minnet med nye snublesteiner.

I Nobelforedraget erkjente Elie Wiesel, en mann jeg så gjerne skulle møtt, lært av og lyttet til, at ingen av oss er i en posisjon hvor vi kan forhindre krig, men at det er vår plikt å fordømme den og dens avskyelighet. Krig etterlater seg ingen vinnere, bare tapere.

I dag minnes vi 17 Tromsøværinger hvis eneste begrunnelse for døden var deres jødiske fødsel. Den jødiske nobelprismottakerens sluttord i takketalen lyder slik: «Menneskeheten må huske at fred er ikke Guds gave til sin hjord. Det er derimot vår egen gave til hverandre».

Tromsøs snublesteiner hedrer de 17 fra Tromsø som døde i konsentrasjonsleirene. Tromsøs snublesteiner skal minne oss om at det er ikke nok og si beklager, vi må gjøre beklagelsen til et uoverstigelig hinder for at ikke historien feilgrep skal gjenta seg i nåtid og fremtid.

Tromsøs snublesteiner er påminnelsen om at fred og fravær av krenkelser av menneskeverdet, er ditt og mitt personlig ansvar, hver eneste dag. Arnulf Øverlands dikt fra 1937 er dessverre like aktuelt i dag:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

——————————————————————
Svein Ludvigsen-snublesteiner

Norge, Tromsø og jødene

Snublesteiner

I morgen, 17.juni legges det ned 14 «snublesteiner» på 6 steder i Tromsø for å minne de 17 jødene fra Tromsø som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig, fordi de var jøder.

På Prostneset i Tromsø står det et verdig monument til minne om jødene fra Tromsø som ble ofre for Holocaust. Monumentet ble ikke oppført før i 1995, først 52 år etter at jødene ble deportert fra Tromsø, og det ble ikke reist av det offentlige Tromsø, men etter et privat initiativ gjennom en innsamlingsaksjon blant byens innbyggere. Det er derfor på høy tid at offentlige myndigheter i Tromsø nå, etter 71 år, setter ned «snublesteiner» for å minnes jødene som ble myrdet, og med denne handlingen også beklager hvordan representanter fra norske myndigheter bidro til jødedeportasjonen. Det er bare så beklagelig at det ikke har skjedd før.

De første «snublesteinene» ble utstilt i Antoniterkirche i Köln i 1994, for tjue år siden i år, som en stadig påminnelse om de som ble ofre for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. «Snublesteinene» er små steiner med navnene på Holocaust-ofrene som legges ned i gateplanet hvor ofrene bodde. Snublesteiner finnes i 16 land, og i mars var det lagt ut over 46 000 snublesteiner i byer over hele Europa. Tromsø blir nå en av byene som minnes ofrene for jødeutryddelsene på denne måten. Gunter Demnig, kunstneren som står bak konseptet med snublesteiner, ville ta navnene til folkemordofrene tilbake og opprette mange minnesmerker der menneskene levde, fremfor store minnesmerker med hundrevis av navn. Derfor blir det lagt ned «snublesteiner» i blant annet Strandgata og Kirkegata hvor Tromsø-jødene, som hadde flyktet fra forfølgelse i Baltikum og i Russland, i mange tiår drev sin forretningsvirksomhet i en by og et land de trodde at de var trygge i.

Det er også grunnlovsjubileum i år, men ikke alt i grunnloven er grunn til å feire. Det er 200 år siden grunnlovsfedrene bestemte seg for at § 2 skulle lyde: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Paragrafen ble endelig opphevet i 1851 etter en sterk innsats fra Henrik Wergeland, men står fremdeles som en skamplett i vår historie.

Tidligere i år ga idéhistoriker Håkon Harket ut boka «Paragrafen», der han tar for seg jødeparagrafen og viser at antisemittismen var utbredt også hos den intellektuelle elite, og at det var det heller enn et reaksjonært folkedyp som var årsaken til at Stortinget i 1814 vedtok å forby jøder fra å oppholde seg i Norge. Selv grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, hadde antisemittiske holdninger som ble uttrykt i arbeidet med Grunnloven. Antisemittismen i Sentral-Europa var utbredt på 1800- og første del av 1900-tallet, og ble et tankegods som Adolf Hitler og det tyske nazistpartiet omfavnet i sin kamp for det ariske herredømmet i Europa.

Det er lang tid siden jødeparagrafen ble skrevet, og lenge siden 2. verdenskrig ble avsluttet. Men antisemittiske holdninger lever fremdeles i Norge. Holocaust-senteret ga i 2012 ut en rapport som antydet at en av syv nordmenn mener at jøder «alltid har skapt problemer i landet der de bor». 19 % mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Knapt en av fem tror altså på en verdensomspennende jødisk konspirasjon. To av tre unge under 29 år hadde hørt «jøde» bli brukt som et skjellsord. I Oslo-skolen avslørte en rapport i 2010 at mobbing og trakassering av elever med jødisk tro ser ut til å væreøkende. Alle disse tallene er urovekkende, og vi som borgere i samfunnet må stå opp for alle menneskers likeverd og mot diskriminering og fordommer på bakgrunn av religion.

Også i debatten om forbud mot omskjæring av guttebarn ser vi, etter min mening, et uttrykk for mangel på forståelse for den jødiske minoritet og deres tro. Jeg er imidlertid svært glad for at regjeringen nå fremmer en lovproposisjon for Stortinget, som legger opp til at rituell omskjæring av gutter skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Denne lovproposisjonen vil også få full tilslutning fra Venstre på Stortinget, fordi partiet mener det er viktig å ivareta den jødiske minoriteten i Norge, og at den rituelle omskjæringen som er en essensiell del av den jødiske tro nå kan utføres under trygge rammer i helsevesenet.

Når fylkesmann Svein Ludvigsen legger ned den første snublesteinen i Tromsø 17. juni, er det for å minnes de som ble ofre for folkemordet under 2. verdenskrig. Det er et signal om at vi i Norge også har en mørk historie om hvordan vi har behandlet vår jødiske minoritet, og også andre minoriteter og urbefolkningen. Vi har mye å være stolte av i vår historie og i vår grunnlov, men det er viktig å aldri glemme de mørke delene av historien, slik at vi ikke gjentar den. I Tromsø bys historie står navnene til 17 tromsøværinger som mistet livet bare fordi de var jøder. Vi må aldri glemme dem eller denne skampletten i europeisk historie.

Jonas Stein (V)

Byråd for næring, kultur og idrett

Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.