Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

1 kommentar

Lagret under LHBT, Liberale verdier, Menneskerettigheter, Religion

Bibliotek for fremtiden

Hovedbiblioteket i Tromsø

Hovedbiblioteket i Tromsø

26.mars skal kommunestyret i Tromsø behandle byrådets forslag til ny bibliotekplan. Med denne planen legger vi grunnlaget for et bibliotek for fremtiden.

Konseptet bibliotek er en grunnstein i vårt demokrati, systemet er tuftet på tillit mellom myndighetene og innbyggerne. Bibliotek handler om å gjøre kunnskap og kultur tilgjengelig og gratis for alle innbyggere, uavhengig av hvilke økonomiske- og individuelle ressurser som innbyggeren har.

Basert på disse kjerneverdiene har bibliotekene endret seg enormt de siste tiårene. «Hysj-kulturen» er borte. I dag er biblioteket en møteplass, og det er i store deler av biblioteket akseptabelt å snakke med normal «innestemme». Det foregår en mengde arrangementer og aktiviteter i bibliotekene våre i tråd med formålsparagrafen i ny biblioteklov. Det er slutt på den tiden hvor man bare lånte bøker. Samtidig er samfunnet fortsatt i endring og framtidas bibliotek må dekke nye behov og være innstilt på å ta i bruk ny teknologi. Utlån av e-bøker som vi har innført i Troms i samarbeid med fylkesbiblioteket og kommunene, er et godt eksempel på dette.

I Tromsø kommune er vi heldig og kan legge fram en bibliotekplan tuftet på mye godt arbeid som er gjort før vår tid. Politikerne som på 90-tallet tok initiativ til det nye rådhuset og gjorde det mulig å bruke gamle Fokus kino til bibliotek, har bidratt til at vi i dag har en av landets mest profilerte biblioteksbygg og et ikon for Tromsø. Samtidig forplikter dette oss til å fylle hovedbiblioteket og våre filialer med førsteklasses innhold og økt tilgjengelighet. Det nye hovedbiblioteket har vært i drift i snart ni år og ble av Dagbladets lesere i 2008 kåret til landets beste bibliotek. Slikt forplikter.

Bibliotekene i Tromsø har mange dedikerte og dyktige ansatte. Fremtidens bibliotek er avhengige av at de får anledning til å holde sin kunnskap ved like. Planen tar til orde for å prioritere dette arbeidet.

Ett av de viktigste grepene som tas i den nye planen, er at vi fra høsten 2014 skal åpne hovedbiblioteket, Kroken bibliotek og Tromsdalen bibliotek fra kl. 08 til kl. 22 hver eneste dag hele året rundt. Dette skal vi få til ved å kombinere ny teknologi med bibliotekets grunntanke; tillit. Ny teknologi gjør det mulig å bruke innbyggernes lånekort som nøkkel for å låse seg inn på biblioteket utenom den bemannede åpningstiden. Vi vil bygge på det gode tillitsforholdet som finnes i dag, og vi tror vi skal klare å skape en felles åpen arena, hvor brukerne tar ansvar og sørger for at fellesskapets verdier blir tatt vare på. Det er lett å bli begeistret for en fri tilgjengelig møteplass fylt med masse god kultur. Selv om vi allerede har en av landets beste åpningstider, vil den samlede åpningstiden økes med 153% hver uke. Fra rundt 115 timer åpent til 294 timer. Har du behov for kompetansen til de ansatte, vil de være like mye på jobb som i dag, mens tidlig på morgenen og seint på kvelden er tilbudet ubetjent. Ordningen krever investering i nytt selvbetjenings- og overvåkningsutstyr, mens driftsutgiftene er små.

I februar 2014 var ansatte ved bibliotekene og politisk ledelse på studiereise i København hvor en ordning med selvbetjente bibliotek ble opprettet for flere år siden. Det som overrasket oss mest var hvor lite kontroversielt dette var. Våre danske kollegaer tok det nesten som en selvfølge at bibliotekene skulle være åpne så lenge som mulig. Biblioteksbyggene tilhører tross alt kommunens innbyggere. Vi reiste til København som nysgjerrige og kom hjem som entusiaster.

Tromsø kommune er mer enn bare Tromsø by, og det er viktig at vi kan gi et godt bibliotektilbud til alle. Vi har to distriktsfilialer som drives i samarbeid med skolene på Brensholmen og i Lakselvbukt. Vi vil beholde disse og vi ønsker i planperioden å gjøre dem bedre tilgjengelige for befolkningen om kvelden.

Bokbussen til biblioteket som sprer leselyst og leseglede er en 1995-modell. Den betjener i dag kommunens ytterområder, og i samarbeid med fylkeskommunen, skolene i Karlsøy kommune og Malangseidet i Balsfjord. Nå får vi endelig mulighet til å bytte den ut i en bedre og mer moderne bokbuss som kan betjene barn og voksne som ikke har lett tilgang til bibliotektjenester. Kvaløya er ei øy med like mange innbyggere som mange byer i Nord-Norge. Vi er svært glade for at bibliotekplanen også varsler en utredning av bibliotek på Kvaløya.

Biblioteket er en viktig bærer av vårt demokrati, vår kultur og vår kunnskap. Et godt bibliotek gjør Tromsø til en bedre by å bo i. Den tidligere danske kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen ble spurt om det er områder av kulturlivet som fortjener mer oppmerksomhet i offentligheten: «– Bibliotekerne! Det er den vigtigste kulturinstitution overhovedet. Fordi alle mennesker kommer her. Og det synes jeg er så dejligt. I en helt almindelig provinsby kan man på biblioteket møde hele verden – unge og ældre med vidt forskellige kulturer og social baggrund, som alle er der for at blive klogere på et eller andet. Også på hinanden».

Velkommen til fremtiden – velkommen til biblioteket!

Paul Henrik Kielland, biblioteksjef

Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett

Legg igjen en kommentar

Lagret under Kultur

En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

Legg igjen en kommentar

Lagret under Demokrati, Tromsø

En nordnorsk valgkrets

Nord-Norge

Nord-Norge

En stor undersøkelse i Nordlys viser at 90 prosent av innbyggerne ønsker tettere nordnorsk samarbeid og sterkere felles nordnorsk identitet. Dessverre har nordnorske politikere i altfor liten grad bidradd til dette. Dersom Nord-Norge var en felles valgkrets ved stortingsvalg ville både demokratiet og Nord-Norge som region blitt styrket.

Valgkretser er ikke bare noe som burde interessere statsvitere, men som grunnsteinen i et hvert demokrati er det også noe bør debatteres i offentligheten. Valgkretser legger premisser for hele det politiske systemet. I Norge har vi valgt å ha flermannskretser. Det betyr at det velges flere representanter fra hver valgkrets (i Norge er de 19 fylkene våre valgkretser) og danner grunnlag for et flerpartisystem (vi har 8 politiske partier representert på Stortinget). Storbritannia har f.eks. valg å ha enkeltmannskretser. Det betyr at det kun velges en representant fra hver valgkrets, og det politiske systemet blir hovedsakelig styrt av to politiske partier.

I Norge er det bred politisk enighet om at man ønsker et flerpartisystem. Samtidig ønsker man at antall representanter fra hver valgkrets skal samsvare med folketallet i hver valgkrets (selv om også areal i valgkrets spiller en rolle). Antall representanter blir justert hvert 8. år, nå sist før valget i 2013. Dette førte til at både Troms og Nordland mistet en stortingsrepresentant hver, og Finnmark vil stå lagelig for hugg neste gang. Det er nå 8 distriktsmandater i Nordland, 5 mandater i Troms og 4 i Finnmark og et utjevningsmandat pr. fylke. Dette gjør at et stort parti som Arbeiderpartiet er overrepresentert fra Nord-Norge, men at de mellomstore partiene kompenseres med utjevningsmandater gjerne fra fylker i sør. Det er ikke noen tvil om at det vil være en styrke for Nord-Norge at det er stortingsrepresentanter fra Nord-Norge i stortingsgruppene til alle de nasjonale partiene. Høstens budsjettforhandlinger på Stortinget illustrer godt hvordan det å ha regional representasjon betyr noe når penger skal flyttes på statsbudsjettet. Blant en rekke store nasjonale grep, finner man en rekke tiltak i budsjettet som utvilsomt har sammenheng med representantenes bostedsadresse.

nordnorsk valgkretsEn nordnorsk valgkrets vil ikke bare styrke demokratiet, men også styrke Nord-Norge som region. Det er naturlig for en stortingsrepresentant å være mest opptatt av sin egen valgkrets. Hvis en stortingsrepresentant hadde Nord-Norge som valgkrets, ville vedkommende være nødt til å se hele regionen og ikke minst se saker i et nordnorsk perspektiv. Det er en klisjé fra nordnorske politikere om at det føles urettferdig å måtte snakke med en tunge fra Nord, all den tid at det ikke kreves fra Vest. Etter å ha vært engasjert i en rekke forskjellige politiske organisasjoner i en årrekke er dette et krav som man blir møtt med hele tiden; hva vil Nord-Norge? Og jeg tror faktisk at de fleste organisasjoner er svært lydhøre for felles stemmer fra Nord. Et krav fra Troms-benken er lett å skyte ned, men et felles nordnorsk krav er ikke like enkelt å skyte ned. Et fragmentert og fylkesdelt Nord-Norge blir en lett kasteball i nasjonal politikk. Et sterkt Nord-Norge med klare regionale og nasjonale prioriteringer blir en kraft som ingen regjering eller politiske partier kan komme utenom. En stortingsrepresentant som representerer hele Nord-Norge har også en helt annen pondus enn en representant som «kun» representerer Nordland, Troms eller Finnmark.

I Sogn og Fjordane og Aust-Agder er det nå kun 3 distriktsmandater, mens Oslo har 18 distriktsmandater. Skal Norge fortsette å ha et flerpartisystem vil man trenge valgkretser som vil gjøre det realistisk for politiske partier med rundt 6-8 prosent i en valgkrets å bli representert i nasjonalforsamlingen.  Det norske valgsystem vil i løpet av de neste 5-10 årene kreve en god del endringer. Norge kommer til å få en kommunereform som vil redusere antall kommuner og gjøre fremtiden til fylkeskommunen svært usikker. Samtidig er det ingen tvil om at de demografiske trendene med økt urbanisering bare vil bli styrket. Spørsmålet som nordnorske politikere og politiske partier må stille, er hvordan skal nordnorsk politikk se ut i fremtiden? Da må de også på demokratiets grunnstein; valgkretsene. En nordnorsk valgkrets vil styrke nordnorsk demokrati og Nord-Norge som region.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Valg

Derfor stemmer jeg Venstre

Venstre-stemmeseddel i Troms

Venstre-stemmeseddel i Troms

I dag er det siste mulighet for forhåndsstemming. Jeg har allerede valgt å benytte meg av den muligheten, og det var kanskje ikke noe sjokk at det ble en Venstre-stemme som gikk i valgurnen i år igjen. Hovedgrunnen til at jeg er medlem i Venstre og alltid stemmer på Venstre er at jeg har et grunnleggende liberalt grunnsyn. Jeg hadde gleden av å være med på å utforme Venstre 10 liberale prinsipper som på en måte er Venstres grunnsyn. Det første prinsippet er jo rett og slett bare fantastisk flott:

Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle.

I stortingsvalg stemmer man ikke bare på prinsipper (selv om man da stemmer på representanter som skal dele grunnsynet), men også på saker og indirekte på regjering. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg mener at det er bedre for Norge med en blågrønn regjering, enn en blåblå eller rødgrønn regjering. Alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk. Dette understrekes også av oppslaget i dagens Aftenposten.

Det er selvsagt også enkeltsaker som gjør at jeg velger Venstre. Hvis jeg skal trekke fram 3 saker, ville jeg ha gått for:

1. Skole: Jeg har selv jobbet som lærer og mener oppriktig at det er et av de flotteste og viktigste yrkene i vårt samfunn. Dessverre har man i Norge gjennom de siste 30-40 årene bygd ned viktigheten av læreren og fokuset på kunnskap og kvalitet i skolen. Den rødgrønne regjeringen har riktignok beveget seg litt i retning av den politikken som Venstre står for de siste årene, men jeg er helt overbevist om at originalen er bedre enn en dårlig rødgrønn kopi.

2. Modernisering av offentlig sektor: Dette er noe av det aller vanskeligste for den nye regjeringen og et område hvor det har stått bomstille de siste 8 årene. Det er mange utrolig flinke og dyktige mennesker som jobber i offentlig sektor, men dessverre har man sementert en gammel struktur som beskyttes med nebb og klør av fagforeninger og enkelte politiske partier. Det er for eksempel helt utrolig at vi har 428 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere. Det er ikke bare småkommuner i distrikts-Norge som er en utfordring, også alle småkommuner rundt mange av de store byene skaper dårlig koordinering, mangel på helhet og dårlige kvalitet på tjenestene.

3. Klima: At verden står ovenfor store klimaendringer det ingen tvil om. At det blir varmere fikk alle i Nord-Norge merke denne sommeren. Men jeg tror det er viktig at man har politikere og politiske partier som vil ta denne utfordringen på alvor, men som også vil ta maktansvar. Klima trenger handling, ikke bare høylytte protester. Kjetil B. Alstadheim skriver glimrende om «miljø uten makt» i DN: Miljøpartiet De Grønne vil ha en blokkuavhengig miljøopposisjon på Stortinget. Sist gang det ble prøvd, var resultatet et gasskraftverk på Kårstø.

Selv om alle ikke er enig med meg i prinsipper, saker eller regjeringsalternativ, er det viktig at folk går og stemmer. Vi som bor i Norge i 2013 er så utrolig heldig og priviligert at vi bor i et demokrati hvor vi, folket, bestemmer hvordan samfunnet skal styres. Fulle stemmelokaler 9.september er egentlig et utrolig vakkert syn. Godt valg!

Legg igjen en kommentar

Lagret under Ukategorisert

Rødgrønn forakt for lokaldemokrati

e8I de siste dagene har vi opplevd et siste snev av rødgrønn desperasjon. Miljøverndepartementet vil nå gripe inn fordi rødgrønne stortingsrepresentanter er misfornøyde med trasévalget til kommunestyret i Tromsø. Historikken er at det har vært en lang debatt om østre eller vestre alternativ. Først ble østre trasé valgt, deretter ble vestre valgt (i 2009), men da reguleringsplanen for vestre trasé ble behandlet i april 2012 valgte et stort flertall av det nye kommunestyret  (27 (V+H+Frp+Krf+SV) mot 16 stemmer (Ap+Sp+Rødt+MDG)) følgende:

  1. Forslag til reguleringsplan 1754 for E8 Sørbotn – Laukslett godkjennes ikke.
  2. Kommunestyret ber Statens vegvesen fremme reguleringsplan for ny trase E8 på strekningen Laukslett – Sørbotn i henhold til østre trase. Dette for å ivareta de trafikale forholdene vedrørende strekningen Fagernes – Lyngseidet og eventuell tunnelløsning i området Nordbotn-Tromsdalen.
  3. Kommunestyret ber Statens vegvesen lage en overordnet og helhetlig utbyggingsplan for E8 i Tromsø kommune. Planen skal inneholde kostnadsoverslag og prioriteringsliste for hver delutbygging, herunder også eventuell tunnelløsning i området Nordbotn – Tromsdalen.

Det er et stort flertall i kommunestyret for østre trasé, og det vil det sannsynligvis være nesten uansett fordi alle de borgerlige partiene og Tromsø SV ønsker det. Disse partiene ser trasévalget i et større perspektiv og hvordan det kan harmonere med langsiktige veiløsninger som Ullsfjordforbindelsen og en eventuell fremtidig Tindtunnell. Derfor virker den statlige overkjøringen ekstra provoserende.

Det største paradokset er likevel hvordan stortingskandidat for Troms SV, Torgeir Knag Fylkesnes, og statssekretær fra SV Ellen Øseth (fra Tromsø), skryter over hvordan de nå overkjører lokaldemokratiet og sitt eget lokalparti. SV viser at de egentlig er like opptatt av sentralstyring som Arbeiderpartiet og mener at avgjørelser tas best i Oslo.

Det verste med denne saken er likevel hvordan Irene Lange Nordahl (Sp), nok en gang har brukt sin stortingsposisjon til å undergrave Tromsø og Troms. Hun har tidligere brukt sin posisjon til å ødelegge RDA-ordningen. Denne gangen er det arbeidet med ny E8 som skal ødelegges. Hvilke positive saker har hun levert for Tromsø i løpet av sine fire år på Stortinget? Hun har stort sett brukt sine kontakter med Sp-topper i regjeringen til å ødelegge for Tromsø og fylket. Nå er det valg om bare 5 dager og jeg håper virkelig at utjevningsmandatet fra Troms går til Irene Dahl (V) enn til Irene Lange Nordahl.

Heldigvis er det flere velgere som er enig med meg her. Som Evy Wilhelmsen fra Ramfjord sa på TV2-nyhetene i går: – Jeg synes ingenting om dette. Et rent Sp-show, jeg håper dere får minst mulig stemmer her i Ramfjorden.

1 kommentar

Lagret under Ukategorisert

Forskjell på blågrønt og blåblått

bluegreenNorge trenger en ny regjering fra høsten av. Men det er stor forskjell på hvilken regjering vi får. Det er forskjell på blågrønn regjering med et sterkt sentrum og et blåblått styre med bare Høyre og Frp.

Landet trenger på en rekke områder en ny kurs etter 8 år med rødgrønn regjering. Dagens regjering har ingen vilje til å modernisere offentlig sektor, skape et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv eller gjennomføre virkelige løft for kunnskap gjennom å satse på skole og forskning. Det er et paradoks at regjeringen Stoltenberg som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk og ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen, etter 8 år ikke har klart det. Dette på tross av at staten Norge har hatt formidable inntekter, spesielt fra olje og gassnæringen, og statsbudsjettet har økt fra om lag 600 milliarder kr til nå å være på 1065 milliarder kr.

At landet trenger en ny regjering er noe ikke bare borgerlige politikere er enige om, men som også understrekes av samtlige meningsmålinger i 2013. Et klart flertall av velgerne vil stemme på et av de borgerlige partiene. Men det er ikke det samme hvilken kurs vi får. Selv om de borgerlige partiene er enige på en rekke områder er det også flere områder hvor det er betydelige forskjeller og det er åpenbart at et sterkt Venstre vil bidra til en mer sosial, liberal og grønn profil på en ny regjering.

Venstre har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement. Vi har lenge brukt slagordet «mer til de som trenger det mest». For oss handler ikke sosialt engasjement om å dele ut enda mer velferdsgoder til middelklassen. Vi har et oppriktig engasjement for de som faller utenfor det etter hvert så voluminøse velferdssamfunnet. Skal man lykkes i kampen mot barnefattigdom og ruspolitikk er man nødt til å endre systemer og målrette tiltakene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Politikerne må sette mennesker foran systemet.

Det viktigste politikerne kan og bør gjøre for Norge er å føre en offensiv miljø- og klimapolitikk. En politikk som gjør oss mindre avhengig av fossil energi er ikke bare bra for klimaet, men også for norsk næringsliv. Dagens todeling av økonomien, med en oljeøkonomi som presser opp lønns- og prisnivået gjør landet altfor avhengig av oljeindustrien.

Det er et stort paradoks at Venstre i miljøpolitikken på Stortinget har kommet lengre i fellesforslag med Høyre, Krf og Frp enn den politikken som føres av Stoltenberg-regjeringen. Det er ingen tvil om at en blågrønn regjering vil være en mye bedre regjering for miljøet enn dagens rødgrønne regjering og en blåblå regjering.

På en rekke områder vil en blåblå regjering føre politikken for langt til høyre. Høyre og FrP har rett i at man i større grad må bruke kapasiteten som finnes i det private helsevesenet. Samtidig er det offentlige helsevesenet bærebjelken og sikkerhetsnettet i vårt samfunn. For mye privatisering vil kunne gå utover denne vitale infrastrukturen. Når Berit fra Båtsfjord våkner om natten med hjerteinfarkt trenger hun ikke en rask timebestilling hos Volvat i Oslo, men rask og kvalitetssikker behandling i på sykehus i nærheten av seg.

Venstre mener også at fedrekvote er bra for barn, mor, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre. Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon. Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

I kulturpolitikken er det også åpenbare forskjeller. En av grunnene til Venstre kunne akseptere samarbeid med Frp i Tromsø var at vi fikk klare garantier for at det fortsatt skal føres en offensiv kulturpolitikk. Vi er stolte over to år med blågrønn kulturpolitikk og de mange resultatene som er levert. Et sterkt Venstre i en ny, borgerlig regjering vil sikre mangfold og frihet i kulturlivet!

Nå er det rundt en uke til valget og alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk.

2 kommentarer

Lagret under Ideologi, Kultur, Sosialpolitikk, Venstre