Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

2 kommentarer

Filed under Tromsø kommune

Snublesteiner

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Talen til fylkesmann Svein Ludvigsen ved nedleggelsen av snublesteinene i Tromsø som jeg har skrevet om:

Ambassadør – Byråd – Godtfolk

Det gir mening å minnes. Det gir mening å synliggjøre. For både minnet og synliggjøringen bærer med seg lærdom fra de feil og den urett som våre forfedre og formødre har begått. Men vi må ville se. Vi må ville erkjenne. Og fremfor alt, vi må lære av historien. Vi plikter som medmennesker og uten å nøle kjempe mot at uretten gjentas.

Jeg besøkte en gang den store synagogen i Chicago, og ble etterpå invitert hjem til rabbieren. Hans budskap var at den største last vi mennesker kan bære er å stille oss likegyldig til uretten. At likegyldigheten er farlig for menneskeverdet. At likegyldigheten avstumper oss som medmennesker.

Mer enn 6 millioner mennesker ble drept av nazismens ideologiske galskap. Jeg har besøkt Auschwitz utenfor Krakow i Polen. «Arbeit macht Frei», står det ved inngangen til myrderienes teater, isenesatt av antisemittismens forkvaklede ideologer. En hån mot menneskeverdet.

Jeg har gått i fangehullene i konsentrasjonsleiren hvor torturen på bestikalsk måte ble utrettet. Jeg har sett de såkalte legekontorene hvor ufattelige eksperimenter ble utført på levende mennesker. Umenneskelige lidelser måtte uskyldige, unge og gamle, utstå. Fordi de ble betraktet som undermennesker. For mange av dem var døden en befrielse. Men den samme døden var et produkt av menneskeforakten.

Jeg har lagt ned blomster på retterstedet i Auschwitz for å hedre og minnes. Og jeg gjorde dikterens ord til mine,-«jeg roper med siste pust av min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme».

«Du har ikke lov til å gå der å glemme», skrev dikteren Arnuld Øverland i forkant av krigsutbruddet. Det er like aktuelt i dag. Du har ikke lov til å gå der å glemme. Og intet politisk system kan skjule historiens dom. Da tyske Carl von Ossietzky, antinazist og journalist fikk Fredsprisen i 1936, ble han fengslet for sin systemkritikk. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir hvor han døde 2 år etter. Hans modige protest brakte Hitler til raseri, og han forbød tyskere å motta Nobelprisen, som om nazismens ensretting kunne bringe den frie tanke til taushet.

6 millioner mennesker. 1 million flere enn vi er i hele Norge. Et ufattelig antall skjebner. Liv og lidelse. På en måte er det enklest å forholde seg til 6 millioner. Langt mer nært og hjerteskjærende er det når vi innser at det er enkeltmennesker, som de 17 fra vår egen by. En mor og hennes 2 år gammel jentunge var blant dem.

Jeg gripes enda i sorg når jeg minnes en vakker liten handstrikket kjole i en glassmonter på veggen i Auschwitz. Som statsråd ble jeg vist rundt. Men mest ble jeg i de kalde ondskapens korridorer en bestefar. Bestefar til Emilie, den gang på samme alder som den lille jenta som engang var kledd i denne usedvanlig vakre kjolen, men som kynisk ble drept av politikkens ondskap. Noen hadde møysommelig strikket og sydd kjolen av kjærlighet, av beundring for det uskyldige nyfødte barnet. En bestemor, en tante, en mamma, kanskje?

Holocaust sparte heller ikke et uskyldig barn. Fordi det var jøde. Kun fordi det var et jødisk barn! Et barn ble en trussel mot den ariske raseteorien. Antisemittismen hadde gitt grobunn til nazismens grusomheter.

Vi legger ned snublesteiner i Tromsø i dag. Det er det offentlige Norge som i dag tar ansvar, som erkjenner at vi sviktet de 17 Tromsøværingene som endte sine liv i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Vi erkjenner ansvaret og sier beklager. Vi erkjenner sannheten dom ved å ta inn over oss at også nordmenn direkte og indirekte bidro til deportasjonen.

Kunstneren Gunter Demnig hadde en ide, og nå ligger det 46.000 snublesteiner over hele Europa. Måtte mange snuble over steinene og dermed huske at likegyldigheten er den verste fienden for menneskeverdet, vårt eget menneskeverd så vel som andres. I Tromsø skal vi legge ned 14 snublesteiner der hvor de 17 som døde ble hentet ut av sine hjem.

Se deg omkring. Også i dag myrdes mennesker for sin tro, sin etnisitet, sin legning. Fordi de tilhører en gruppe flertallet betrakter som undermennesker. Når skal vi lære? At også i vårt fredelige Norge, i dag, har antisemittismen grobunn. Noen ikler motstanden mot Israel og jødene en verbal innpakning som knapt skjuler den antisemittismen som drepte 17 Tromsøværinger for 70 år siden.

Den britiske historikeren Joseph Pearson sier om snublesteinene at det er ikke det som står skrevet på dem som er det viktigste, men derimot at snublesteinene faktisk skal løfter enkeltindivider ut av statistikken. Snublesteinene formidler tomheten, mangel på informasjon og dermed glemselen om det som skjedde, sier historikeren. Snublesteinene i Tromsø gjør nettopp det, de løfter frem den 17 blant de 6 millioner. De forteller historien om at vi må passe på så ikke historien gjentar seg.

Det offisielle Tromsøs markering i dag er påminnelsen i form av snublesteiner, at menneskeverdet er vårt felles ansvar, men mest er det et ansvar hver og en av oss må ta vare på, hver eneste dag. Arnulf Øverland sa det slik:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Elie Wiesel, den Nobelprisbelønnede jødiske forfatter og filisof, avsluttet slik sin takketale da han fikk Fredsprisen i 1986:

«Det kommer kanskje tider hvor vi ikke makter å avverge urettferdighet». Men, legger Wiesel til, «det må aldri komme en tid hvor vi ikke protesterer mot uretten».

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Elie Wiesel minnet om at i jødenes skriftsamling Talmud blir vi fortalt at ved å redde et enkelt menneske kan vi sammen redde en hel verden. I Tromsø klarte vi ikke redde de 17 som nå blir minnet med nye snublesteiner.

I Nobelforedraget erkjente Elie Wiesel, en mann jeg så gjerne skulle møtt, lært av og lyttet til, at ingen av oss er i en posisjon hvor vi kan forhindre krig, men at det er vår plikt å fordømme den og dens avskyelighet. Krig etterlater seg ingen vinnere, bare tapere.

I dag minnes vi 17 Tromsøværinger hvis eneste begrunnelse for døden var deres jødiske fødsel. Den jødiske nobelprismottakerens sluttord i takketalen lyder slik: «Menneskeheten må huske at fred er ikke Guds gave til sin hjord. Det er derimot vår egen gave til hverandre».

Tromsøs snublesteiner hedrer de 17 fra Tromsø som døde i konsentrasjonsleirene. Tromsøs snublesteiner skal minne oss om at det er ikke nok og si beklager, vi må gjøre beklagelsen til et uoverstigelig hinder for at ikke historien feilgrep skal gjenta seg i nåtid og fremtid.

Tromsøs snublesteiner er påminnelsen om at fred og fravær av krenkelser av menneskeverdet, er ditt og mitt personlig ansvar, hver eneste dag. Arnulf Øverlands dikt fra 1937 er dessverre like aktuelt i dag:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

——————————————————————
Svein Ludvigsen-snublesteiner

Legg igjen en kommentar

Filed under Ukategorisert

Norge, Tromsø og jødene

Snublesteiner

Snublesteiner

I morgen, 17.juni legges det ned 14 «snublesteiner» på 6 steder i Tromsø for å minne de 17 jødene fra Tromsø som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig, fordi de var jøder.

På Prostneset i Tromsø står det et verdig monument til minne om jødene fra Tromsø som ble ofre for Holocaust. Monumentet ble ikke oppført før i 1995, først 52 år etter at jødene ble deportert fra Tromsø, og det ble ikke reist av det offentlige Tromsø, men etter et privat initiativ gjennom en innsamlingsaksjon blant byens innbyggere. Det er derfor på høy tid at offentlige myndigheter i Tromsø nå, etter 71 år, setter ned «snublesteiner» for å minnes jødene som ble myrdet, og med denne handlingen også beklager hvordan representanter fra norske myndigheter bidro til jødedeportasjonen. Det er bare så beklagelig at det ikke har skjedd før.

De første «snublesteinene» ble utstilt i Antoniterkirche i Köln i 1994, for tjue år siden i år, som en stadig påminnelse om de som ble ofre for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. «Snublesteinene» er små steiner med navnene på Holocaust-ofrene som legges ned i gateplanet hvor ofrene bodde. Snublesteiner finnes i 16 land, og i mars var det lagt ut over 46 000 snublesteiner i byer over hele Europa. Tromsø blir nå en av byene som minnes ofrene for jødeutryddelsene på denne måten. Gunter Demnig, kunstneren som står bak konseptet med snublesteiner, ville ta navnene til folkemordofrene tilbake og opprette mange minnesmerker der menneskene levde, fremfor store minnesmerker med hundrevis av navn. Derfor blir det lagt ned «snublesteiner» i blant annet Strandgata og Kirkegata hvor Tromsø-jødene, som hadde flyktet fra forfølgelse i Baltikum og i Russland, i mange tiår drev sin forretningsvirksomhet i en by og et land de trodde at de var trygge i.

Det er også grunnlovsjubileum i år, men ikke alt i grunnloven er grunn til å feire. Det er 200 år siden grunnlovsfedrene bestemte seg for at § 2 skulle lyde: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Paragrafen ble endelig opphevet i 1851 etter en sterk innsats fra Henrik Wergeland, men står fremdeles som en skamplett i vår historie.

Tidligere i år ga idéhistoriker Håkon Harket ut boka «Paragrafen», der han tar for seg jødeparagrafen og viser at antisemittismen var utbredt også hos den intellektuelle elite, og at det var det heller enn et reaksjonært folkedyp som var årsaken til at Stortinget i 1814 vedtok å forby jøder fra å oppholde seg i Norge. Selv grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, hadde antisemittiske holdninger som ble uttrykt i arbeidet med Grunnloven. Antisemittismen i Sentral-Europa var utbredt på 1800- og første del av 1900-tallet, og ble et tankegods som Adolf Hitler og det tyske nazistpartiet omfavnet i sin kamp for det ariske herredømmet i Europa.

Det er lang tid siden jødeparagrafen ble skrevet, og lenge siden 2. verdenskrig ble avsluttet. Men antisemittiske holdninger lever fremdeles i Norge. Holocaust-senteret ga i 2012 ut en rapport som antydet at en av syv nordmenn mener at jøder «alltid har skapt problemer i landet der de bor». 19 % mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Knapt en av fem tror altså på en verdensomspennende jødisk konspirasjon. To av tre unge under 29 år hadde hørt «jøde» bli brukt som et skjellsord. I Oslo-skolen avslørte en rapport i 2010 at mobbing og trakassering av elever med jødisk tro ser ut til å væreøkende. Alle disse tallene er urovekkende, og vi som borgere i samfunnet må stå opp for alle menneskers likeverd og mot diskriminering og fordommer på bakgrunn av religion.

Også i debatten om forbud mot omskjæring av guttebarn ser vi, etter min mening, et uttrykk for mangel på forståelse for den jødiske minoritet og deres tro. Jeg er imidlertid svært glad for at regjeringen nå fremmer en lovproposisjon for Stortinget, som legger opp til at rituell omskjæring av gutter skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Denne lovproposisjonen vil også få full tilslutning fra Venstre på Stortinget, fordi partiet mener det er viktig å ivareta den jødiske minoriteten i Norge, og at den rituelle omskjæringen som er en essensiell del av den jødiske tro nå kan utføres under trygge rammer i helsevesenet.

Når fylkesmann Svein Ludvigsen legger ned den første snublesteinen i Tromsø 17. juni, er det for å minnes de som ble ofre for folkemordet under 2. verdenskrig. Det er et signal om at vi i Norge også har en mørk historie om hvordan vi har behandlet vår jødiske minoritet, og også andre minoriteter og urbefolkningen. Vi har mye å være stolte av i vår historie og i vår grunnlov, men det er viktig å aldri glemme de mørke delene av historien, slik at vi ikke gjentar den. I Tromsø bys historie står navnene til 17 tromsøværinger som mistet livet bare fordi de var jøder. Vi må aldri glemme dem eller denne skampletten i europeisk historie.

Jonas Stein (V)

Byråd for næring, kultur og idrett

1 kommentar

Filed under Ukategorisert

Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

1 kommentar

Filed under LHBT, Liberale verdier, Menneskerettigheter, Religion

Bibliotek for fremtiden

Hovedbiblioteket i Tromsø

Hovedbiblioteket i Tromsø

26.mars skal kommunestyret i Tromsø behandle byrådets forslag til ny bibliotekplan. Med denne planen legger vi grunnlaget for et bibliotek for fremtiden.

Konseptet bibliotek er en grunnstein i vårt demokrati, systemet er tuftet på tillit mellom myndighetene og innbyggerne. Bibliotek handler om å gjøre kunnskap og kultur tilgjengelig og gratis for alle innbyggere, uavhengig av hvilke økonomiske- og individuelle ressurser som innbyggeren har.

Basert på disse kjerneverdiene har bibliotekene endret seg enormt de siste tiårene. «Hysj-kulturen» er borte. I dag er biblioteket en møteplass, og det er i store deler av biblioteket akseptabelt å snakke med normal «innestemme». Det foregår en mengde arrangementer og aktiviteter i bibliotekene våre i tråd med formålsparagrafen i ny biblioteklov. Det er slutt på den tiden hvor man bare lånte bøker. Samtidig er samfunnet fortsatt i endring og framtidas bibliotek må dekke nye behov og være innstilt på å ta i bruk ny teknologi. Utlån av e-bøker som vi har innført i Troms i samarbeid med fylkesbiblioteket og kommunene, er et godt eksempel på dette.

I Tromsø kommune er vi heldig og kan legge fram en bibliotekplan tuftet på mye godt arbeid som er gjort før vår tid. Politikerne som på 90-tallet tok initiativ til det nye rådhuset og gjorde det mulig å bruke gamle Fokus kino til bibliotek, har bidratt til at vi i dag har en av landets mest profilerte biblioteksbygg og et ikon for Tromsø. Samtidig forplikter dette oss til å fylle hovedbiblioteket og våre filialer med førsteklasses innhold og økt tilgjengelighet. Det nye hovedbiblioteket har vært i drift i snart ni år og ble av Dagbladets lesere i 2008 kåret til landets beste bibliotek. Slikt forplikter.

Bibliotekene i Tromsø har mange dedikerte og dyktige ansatte. Fremtidens bibliotek er avhengige av at de får anledning til å holde sin kunnskap ved like. Planen tar til orde for å prioritere dette arbeidet.

Ett av de viktigste grepene som tas i den nye planen, er at vi fra høsten 2014 skal åpne hovedbiblioteket, Kroken bibliotek og Tromsdalen bibliotek fra kl. 08 til kl. 22 hver eneste dag hele året rundt. Dette skal vi få til ved å kombinere ny teknologi med bibliotekets grunntanke; tillit. Ny teknologi gjør det mulig å bruke innbyggernes lånekort som nøkkel for å låse seg inn på biblioteket utenom den bemannede åpningstiden. Vi vil bygge på det gode tillitsforholdet som finnes i dag, og vi tror vi skal klare å skape en felles åpen arena, hvor brukerne tar ansvar og sørger for at fellesskapets verdier blir tatt vare på. Det er lett å bli begeistret for en fri tilgjengelig møteplass fylt med masse god kultur. Selv om vi allerede har en av landets beste åpningstider, vil den samlede åpningstiden økes med 153% hver uke. Fra rundt 115 timer åpent til 294 timer. Har du behov for kompetansen til de ansatte, vil de være like mye på jobb som i dag, mens tidlig på morgenen og seint på kvelden er tilbudet ubetjent. Ordningen krever investering i nytt selvbetjenings- og overvåkningsutstyr, mens driftsutgiftene er små.

I februar 2014 var ansatte ved bibliotekene og politisk ledelse på studiereise i København hvor en ordning med selvbetjente bibliotek ble opprettet for flere år siden. Det som overrasket oss mest var hvor lite kontroversielt dette var. Våre danske kollegaer tok det nesten som en selvfølge at bibliotekene skulle være åpne så lenge som mulig. Biblioteksbyggene tilhører tross alt kommunens innbyggere. Vi reiste til København som nysgjerrige og kom hjem som entusiaster.

Tromsø kommune er mer enn bare Tromsø by, og det er viktig at vi kan gi et godt bibliotektilbud til alle. Vi har to distriktsfilialer som drives i samarbeid med skolene på Brensholmen og i Lakselvbukt. Vi vil beholde disse og vi ønsker i planperioden å gjøre dem bedre tilgjengelige for befolkningen om kvelden.

Bokbussen til biblioteket som sprer leselyst og leseglede er en 1995-modell. Den betjener i dag kommunens ytterområder, og i samarbeid med fylkeskommunen, skolene i Karlsøy kommune og Malangseidet i Balsfjord. Nå får vi endelig mulighet til å bytte den ut i en bedre og mer moderne bokbuss som kan betjene barn og voksne som ikke har lett tilgang til bibliotektjenester. Kvaløya er ei øy med like mange innbyggere som mange byer i Nord-Norge. Vi er svært glade for at bibliotekplanen også varsler en utredning av bibliotek på Kvaløya.

Biblioteket er en viktig bærer av vårt demokrati, vår kultur og vår kunnskap. Et godt bibliotek gjør Tromsø til en bedre by å bo i. Den tidligere danske kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen ble spurt om det er områder av kulturlivet som fortjener mer oppmerksomhet i offentligheten: «– Bibliotekerne! Det er den vigtigste kulturinstitution overhovedet. Fordi alle mennesker kommer her. Og det synes jeg er så dejligt. I en helt almindelig provinsby kan man på biblioteket møde hele verden – unge og ældre med vidt forskellige kulturer og social baggrund, som alle er der for at blive klogere på et eller andet. Også på hinanden».

Velkommen til fremtiden – velkommen til biblioteket!

Paul Henrik Kielland, biblioteksjef

Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati, Tromsø

En nordnorsk valgkrets

Nord-Norge

Nord-Norge

En stor undersøkelse i Nordlys viser at 90 prosent av innbyggerne ønsker tettere nordnorsk samarbeid og sterkere felles nordnorsk identitet. Dessverre har nordnorske politikere i altfor liten grad bidradd til dette. Dersom Nord-Norge var en felles valgkrets ved stortingsvalg ville både demokratiet og Nord-Norge som region blitt styrket.

Valgkretser er ikke bare noe som burde interessere statsvitere, men som grunnsteinen i et hvert demokrati er det også noe bør debatteres i offentligheten. Valgkretser legger premisser for hele det politiske systemet. I Norge har vi valgt å ha flermannskretser. Det betyr at det velges flere representanter fra hver valgkrets (i Norge er de 19 fylkene våre valgkretser) og danner grunnlag for et flerpartisystem (vi har 8 politiske partier representert på Stortinget). Storbritannia har f.eks. valg å ha enkeltmannskretser. Det betyr at det kun velges en representant fra hver valgkrets, og det politiske systemet blir hovedsakelig styrt av to politiske partier.

I Norge er det bred politisk enighet om at man ønsker et flerpartisystem. Samtidig ønsker man at antall representanter fra hver valgkrets skal samsvare med folketallet i hver valgkrets (selv om også areal i valgkrets spiller en rolle). Antall representanter blir justert hvert 8. år, nå sist før valget i 2013. Dette førte til at både Troms og Nordland mistet en stortingsrepresentant hver, og Finnmark vil stå lagelig for hugg neste gang. Det er nå 8 distriktsmandater i Nordland, 5 mandater i Troms og 4 i Finnmark og et utjevningsmandat pr. fylke. Dette gjør at et stort parti som Arbeiderpartiet er overrepresentert fra Nord-Norge, men at de mellomstore partiene kompenseres med utjevningsmandater gjerne fra fylker i sør. Det er ikke noen tvil om at det vil være en styrke for Nord-Norge at det er stortingsrepresentanter fra Nord-Norge i stortingsgruppene til alle de nasjonale partiene. Høstens budsjettforhandlinger på Stortinget illustrer godt hvordan det å ha regional representasjon betyr noe når penger skal flyttes på statsbudsjettet. Blant en rekke store nasjonale grep, finner man en rekke tiltak i budsjettet som utvilsomt har sammenheng med representantenes bostedsadresse.

nordnorsk valgkretsEn nordnorsk valgkrets vil ikke bare styrke demokratiet, men også styrke Nord-Norge som region. Det er naturlig for en stortingsrepresentant å være mest opptatt av sin egen valgkrets. Hvis en stortingsrepresentant hadde Nord-Norge som valgkrets, ville vedkommende være nødt til å se hele regionen og ikke minst se saker i et nordnorsk perspektiv. Det er en klisjé fra nordnorske politikere om at det føles urettferdig å måtte snakke med en tunge fra Nord, all den tid at det ikke kreves fra Vest. Etter å ha vært engasjert i en rekke forskjellige politiske organisasjoner i en årrekke er dette et krav som man blir møtt med hele tiden; hva vil Nord-Norge? Og jeg tror faktisk at de fleste organisasjoner er svært lydhøre for felles stemmer fra Nord. Et krav fra Troms-benken er lett å skyte ned, men et felles nordnorsk krav er ikke like enkelt å skyte ned. Et fragmentert og fylkesdelt Nord-Norge blir en lett kasteball i nasjonal politikk. Et sterkt Nord-Norge med klare regionale og nasjonale prioriteringer blir en kraft som ingen regjering eller politiske partier kan komme utenom. En stortingsrepresentant som representerer hele Nord-Norge har også en helt annen pondus enn en representant som «kun» representerer Nordland, Troms eller Finnmark.

I Sogn og Fjordane og Aust-Agder er det nå kun 3 distriktsmandater, mens Oslo har 18 distriktsmandater. Skal Norge fortsette å ha et flerpartisystem vil man trenge valgkretser som vil gjøre det realistisk for politiske partier med rundt 6-8 prosent i en valgkrets å bli representert i nasjonalforsamlingen.  Det norske valgsystem vil i løpet av de neste 5-10 årene kreve en god del endringer. Norge kommer til å få en kommunereform som vil redusere antall kommuner og gjøre fremtiden til fylkeskommunen svært usikker. Samtidig er det ingen tvil om at de demografiske trendene med økt urbanisering bare vil bli styrket. Spørsmålet som nordnorske politikere og politiske partier må stille, er hvordan skal nordnorsk politikk se ut i fremtiden? Da må de også på demokratiets grunnstein; valgkretsene. En nordnorsk valgkrets vil styrke nordnorsk demokrati og Nord-Norge som region.

Legg igjen en kommentar

Filed under Valg