Bibliotek for fremtiden

Hovedbiblioteket i Tromsø

26.mars skal kommunestyret i Tromsø behandle byrådets forslag til ny bibliotekplan. Med denne planen legger vi grunnlaget for et bibliotek for fremtiden.

Konseptet bibliotek er en grunnstein i vårt demokrati, systemet er tuftet på tillit mellom myndighetene og innbyggerne. Bibliotek handler om å gjøre kunnskap og kultur tilgjengelig og gratis for alle innbyggere, uavhengig av hvilke økonomiske- og individuelle ressurser som innbyggeren har.

Basert på disse kjerneverdiene har bibliotekene endret seg enormt de siste tiårene. «Hysj-kulturen» er borte. I dag er biblioteket en møteplass, og det er i store deler av biblioteket akseptabelt å snakke med normal «innestemme». Det foregår en mengde arrangementer og aktiviteter i bibliotekene våre i tråd med formålsparagrafen i ny biblioteklov. Det er slutt på den tiden hvor man bare lånte bøker. Samtidig er samfunnet fortsatt i endring og framtidas bibliotek må dekke nye behov og være innstilt på å ta i bruk ny teknologi. Utlån av e-bøker som vi har innført i Troms i samarbeid med fylkesbiblioteket og kommunene, er et godt eksempel på dette.

I Tromsø kommune er vi heldig og kan legge fram en bibliotekplan tuftet på mye godt arbeid som er gjort før vår tid. Politikerne som på 90-tallet tok initiativ til det nye rådhuset og gjorde det mulig å bruke gamle Fokus kino til bibliotek, har bidratt til at vi i dag har en av landets mest profilerte biblioteksbygg og et ikon for Tromsø. Samtidig forplikter dette oss til å fylle hovedbiblioteket og våre filialer med førsteklasses innhold og økt tilgjengelighet. Det nye hovedbiblioteket har vært i drift i snart ni år og ble av Dagbladets lesere i 2008 kåret til landets beste bibliotek. Slikt forplikter.

Bibliotekene i Tromsø har mange dedikerte og dyktige ansatte. Fremtidens bibliotek er avhengige av at de får anledning til å holde sin kunnskap ved like. Planen tar til orde for å prioritere dette arbeidet.

Ett av de viktigste grepene som tas i den nye planen, er at vi fra høsten 2014 skal åpne hovedbiblioteket, Kroken bibliotek og Tromsdalen bibliotek fra kl. 08 til kl. 22 hver eneste dag hele året rundt. Dette skal vi få til ved å kombinere ny teknologi med bibliotekets grunntanke; tillit. Ny teknologi gjør det mulig å bruke innbyggernes lånekort som nøkkel for å låse seg inn på biblioteket utenom den bemannede åpningstiden. Vi vil bygge på det gode tillitsforholdet som finnes i dag, og vi tror vi skal klare å skape en felles åpen arena, hvor brukerne tar ansvar og sørger for at fellesskapets verdier blir tatt vare på. Det er lett å bli begeistret for en fri tilgjengelig møteplass fylt med masse god kultur. Selv om vi allerede har en av landets beste åpningstider, vil den samlede åpningstiden økes med 153% hver uke. Fra rundt 115 timer åpent til 294 timer. Har du behov for kompetansen til de ansatte, vil de være like mye på jobb som i dag, mens tidlig på morgenen og seint på kvelden er tilbudet ubetjent. Ordningen krever investering i nytt selvbetjenings- og overvåkningsutstyr, mens driftsutgiftene er små.

I februar 2014 var ansatte ved bibliotekene og politisk ledelse på studiereise i København hvor en ordning med selvbetjente bibliotek ble opprettet for flere år siden. Det som overrasket oss mest var hvor lite kontroversielt dette var. Våre danske kollegaer tok det nesten som en selvfølge at bibliotekene skulle være åpne så lenge som mulig. Biblioteksbyggene tilhører tross alt kommunens innbyggere. Vi reiste til København som nysgjerrige og kom hjem som entusiaster.

Tromsø kommune er mer enn bare Tromsø by, og det er viktig at vi kan gi et godt bibliotektilbud til alle. Vi har to distriktsfilialer som drives i samarbeid med skolene på Brensholmen og i Lakselvbukt. Vi vil beholde disse og vi ønsker i planperioden å gjøre dem bedre tilgjengelige for befolkningen om kvelden.

Bokbussen til biblioteket som sprer leselyst og leseglede er en 1995-modell. Den betjener i dag kommunens ytterområder, og i samarbeid med fylkeskommunen, skolene i Karlsøy kommune og Malangseidet i Balsfjord. Nå får vi endelig mulighet til å bytte den ut i en bedre og mer moderne bokbuss som kan betjene barn og voksne som ikke har lett tilgang til bibliotektjenester. Kvaløya er ei øy med like mange innbyggere som mange byer i Nord-Norge. Vi er svært glade for at bibliotekplanen også varsler en utredning av bibliotek på Kvaløya.

Biblioteket er en viktig bærer av vårt demokrati, vår kultur og vår kunnskap. Et godt bibliotek gjør Tromsø til en bedre by å bo i. Den tidligere danske kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen ble spurt om det er områder av kulturlivet som fortjener mer oppmerksomhet i offentligheten: «– Bibliotekerne! Det er den vigtigste kulturinstitution overhovedet. Fordi alle mennesker kommer her. Og det synes jeg er så dejligt. I en helt almindelig provinsby kan man på biblioteket møde hele verden – unge og ældre med vidt forskellige kulturer og social baggrund, som alle er der for at blive klogere på et eller andet. Også på hinanden».

Velkommen til fremtiden – velkommen til biblioteket!

Paul Henrik Kielland, biblioteksjef

Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett

Reklame

En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

En nordnorsk valgkrets

Nord-Norge

En stor undersøkelse i Nordlys viser at 90 prosent av innbyggerne ønsker tettere nordnorsk samarbeid og sterkere felles nordnorsk identitet. Dessverre har nordnorske politikere i altfor liten grad bidradd til dette. Dersom Nord-Norge var en felles valgkrets ved stortingsvalg ville både demokratiet og Nord-Norge som region blitt styrket.

Valgkretser er ikke bare noe som burde interessere statsvitere, men som grunnsteinen i et hvert demokrati er det også noe bør debatteres i offentligheten. Valgkretser legger premisser for hele det politiske systemet. I Norge har vi valgt å ha flermannskretser. Det betyr at det velges flere representanter fra hver valgkrets (i Norge er de 19 fylkene våre valgkretser) og danner grunnlag for et flerpartisystem (vi har 8 politiske partier representert på Stortinget). Storbritannia har f.eks. valg å ha enkeltmannskretser. Det betyr at det kun velges en representant fra hver valgkrets, og det politiske systemet blir hovedsakelig styrt av to politiske partier.

I Norge er det bred politisk enighet om at man ønsker et flerpartisystem. Samtidig ønsker man at antall representanter fra hver valgkrets skal samsvare med folketallet i hver valgkrets (selv om også areal i valgkrets spiller en rolle). Antall representanter blir justert hvert 8. år, nå sist før valget i 2013. Dette førte til at både Troms og Nordland mistet en stortingsrepresentant hver, og Finnmark vil stå lagelig for hugg neste gang. Det er nå 8 distriktsmandater i Nordland, 5 mandater i Troms og 4 i Finnmark og et utjevningsmandat pr. fylke. Dette gjør at et stort parti som Arbeiderpartiet er overrepresentert fra Nord-Norge, men at de mellomstore partiene kompenseres med utjevningsmandater gjerne fra fylker i sør. Det er ikke noen tvil om at det vil være en styrke for Nord-Norge at det er stortingsrepresentanter fra Nord-Norge i stortingsgruppene til alle de nasjonale partiene. Høstens budsjettforhandlinger på Stortinget illustrer godt hvordan det å ha regional representasjon betyr noe når penger skal flyttes på statsbudsjettet. Blant en rekke store nasjonale grep, finner man en rekke tiltak i budsjettet som utvilsomt har sammenheng med representantenes bostedsadresse.

En nordnorsk valgkrets vil ikke bare styrke demokratiet, men også styrke Nord-Norge som region. Det er naturlig for en stortingsrepresentant å være mest opptatt av sin egen valgkrets. Hvis en stortingsrepresentant hadde Nord-Norge som valgkrets, ville vedkommende være nødt til å se hele regionen og ikke minst se saker i et nordnorsk perspektiv. Det er en klisjé fra nordnorske politikere om at det føles urettferdig å måtte snakke med en tunge fra Nord, all den tid at det ikke kreves fra Vest. Etter å ha vært engasjert i en rekke forskjellige politiske organisasjoner i en årrekke er dette et krav som man blir møtt med hele tiden; hva vil Nord-Norge? Og jeg tror faktisk at de fleste organisasjoner er svært lydhøre for felles stemmer fra Nord. Et krav fra Troms-benken er lett å skyte ned, men et felles nordnorsk krav er ikke like enkelt å skyte ned. Et fragmentert og fylkesdelt Nord-Norge blir en lett kasteball i nasjonal politikk. Et sterkt Nord-Norge med klare regionale og nasjonale prioriteringer blir en kraft som ingen regjering eller politiske partier kan komme utenom. En stortingsrepresentant som representerer hele Nord-Norge har også en helt annen pondus enn en representant som «kun» representerer Nordland, Troms eller Finnmark.

I Sogn og Fjordane og Aust-Agder er det nå kun 3 distriktsmandater, mens Oslo har 18 distriktsmandater. Skal Norge fortsette å ha et flerpartisystem vil man trenge valgkretser som vil gjøre det realistisk for politiske partier med rundt 6-8 prosent i en valgkrets å bli representert i nasjonalforsamlingen.  Det norske valgsystem vil i løpet av de neste 5-10 årene kreve en god del endringer. Norge kommer til å få en kommunereform som vil redusere antall kommuner og gjøre fremtiden til fylkeskommunen svært usikker. Samtidig er det ingen tvil om at de demografiske trendene med økt urbanisering bare vil bli styrket. Spørsmålet som nordnorske politikere og politiske partier må stille, er hvordan skal nordnorsk politikk se ut i fremtiden? Da må de også på demokratiets grunnstein; valgkretsene. En nordnorsk valgkrets vil styrke nordnorsk demokrati og Nord-Norge som region.

Derfor stemmer jeg Venstre

Venstre-stemmeseddel i Troms

I dag er det siste mulighet for forhåndsstemming. Jeg har allerede valgt å benytte meg av den muligheten, og det var kanskje ikke noe sjokk at det ble en Venstre-stemme som gikk i valgurnen i år igjen. Hovedgrunnen til at jeg er medlem i Venstre og alltid stemmer på Venstre er at jeg har et grunnleggende liberalt grunnsyn. Jeg hadde gleden av å være med på å utforme Venstre 10 liberale prinsipper som på en måte er Venstres grunnsyn. Det første prinsippet er jo rett og slett bare fantastisk flott:

Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle.

I stortingsvalg stemmer man ikke bare på prinsipper (selv om man da stemmer på representanter som skal dele grunnsynet), men også på saker og indirekte på regjering. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg mener at det er bedre for Norge med en blågrønn regjering, enn en blåblå eller rødgrønn regjering. Alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk. Dette understrekes også av oppslaget i dagens Aftenposten.

Det er selvsagt også enkeltsaker som gjør at jeg velger Venstre. Hvis jeg skal trekke fram 3 saker, ville jeg ha gått for:

1. Skole: Jeg har selv jobbet som lærer og mener oppriktig at det er et av de flotteste og viktigste yrkene i vårt samfunn. Dessverre har man i Norge gjennom de siste 30-40 årene bygd ned viktigheten av læreren og fokuset på kunnskap og kvalitet i skolen. Den rødgrønne regjeringen har riktignok beveget seg litt i retning av den politikken som Venstre står for de siste årene, men jeg er helt overbevist om at originalen er bedre enn en dårlig rødgrønn kopi.

2. Modernisering av offentlig sektor: Dette er noe av det aller vanskeligste for den nye regjeringen og et område hvor det har stått bomstille de siste 8 årene. Det er mange utrolig flinke og dyktige mennesker som jobber i offentlig sektor, men dessverre har man sementert en gammel struktur som beskyttes med nebb og klør av fagforeninger og enkelte politiske partier. Det er for eksempel helt utrolig at vi har 428 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere. Det er ikke bare småkommuner i distrikts-Norge som er en utfordring, også alle småkommuner rundt mange av de store byene skaper dårlig koordinering, mangel på helhet og dårlige kvalitet på tjenestene.

3. Klima: At verden står ovenfor store klimaendringer det ingen tvil om. At det blir varmere fikk alle i Nord-Norge merke denne sommeren. Men jeg tror det er viktig at man har politikere og politiske partier som vil ta denne utfordringen på alvor, men som også vil ta maktansvar. Klima trenger handling, ikke bare høylytte protester. Kjetil B. Alstadheim skriver glimrende om «miljø uten makt» i DN: Miljøpartiet De Grønne vil ha en blokkuavhengig miljøopposisjon på Stortinget. Sist gang det ble prøvd, var resultatet et gasskraftverk på Kårstø.

Selv om alle ikke er enig med meg i prinsipper, saker eller regjeringsalternativ, er det viktig at folk går og stemmer. Vi som bor i Norge i 2013 er så utrolig heldig og priviligert at vi bor i et demokrati hvor vi, folket, bestemmer hvordan samfunnet skal styres. Fulle stemmelokaler 9.september er egentlig et utrolig vakkert syn. Godt valg!

Rødgrønn forakt for lokaldemokrati

I de siste dagene har vi opplevd et siste snev av rødgrønn desperasjon. Miljøverndepartementet vil nå gripe inn fordi rødgrønne stortingsrepresentanter er misfornøyde med trasévalget til kommunestyret i Tromsø. Historikken er at det har vært en lang debatt om østre eller vestre alternativ. Først ble østre trasé valgt, deretter ble vestre valgt (i 2009), men da reguleringsplanen for vestre trasé ble behandlet i april 2012 valgte et stort flertall av det nye kommunestyret  (27 (V+H+Frp+Krf+SV) mot 16 stemmer (Ap+Sp+Rødt+MDG)) følgende:

1. Forslag til reguleringsplan 1754 for E8 Sørbotn – Laukslett godkjennes ikke.
2. Kommunestyret ber Statens vegvesen fremme reguleringsplan for ny trase E8 på strekningen Laukslett – Sørbotn i henhold til østre trase. Dette for å ivareta de trafikale forholdene vedrørende strekningen Fagernes – Lyngseidet og eventuell tunnelløsning i området Nordbotn-Tromsdalen.
3. Kommunestyret ber Statens vegvesen lage en overordnet og helhetlig utbyggingsplan for E8 i Tromsø kommune. Planen skal inneholde kostnadsoverslag og prioriteringsliste for hver delutbygging, herunder også eventuell tunnelløsning i området Nordbotn – Tromsdalen.

Det er et stort flertall i kommunestyret for østre trasé, og det vil det sannsynligvis være nesten uansett fordi alle de borgerlige partiene og Tromsø SV ønsker det. Disse partiene ser trasévalget i et større perspektiv og hvordan det kan harmonere med langsiktige veiløsninger som Ullsfjordforbindelsen og en eventuell fremtidig Tindtunnell. Derfor virker den statlige overkjøringen ekstra provoserende.

Det største paradokset er likevel hvordan stortingskandidat for Troms SV, Torgeir Knag Fylkesnes, og statssekretær fra SV Ellen Øseth (fra Tromsø), skryter over hvordan de nå overkjører lokaldemokratiet og sitt eget lokalparti. SV viser at de egentlig er like opptatt av sentralstyring som Arbeiderpartiet og mener at avgjørelser tas best i Oslo.

Det verste med denne saken er likevel hvordan Irene Lange Nordahl (Sp), nok en gang har brukt sin stortingsposisjon til å undergrave Tromsø og Troms. Hun har tidligere brukt sin posisjon til å ødelegge RDA-ordningen. Denne gangen er det arbeidet med ny E8 som skal ødelegges. Hvilke positive saker har hun levert for Tromsø i løpet av sine fire år på Stortinget? Hun har stort sett brukt sine kontakter med Sp-topper i regjeringen til å ødelegge for Tromsø og fylket. Nå er det valg om bare 5 dager og jeg håper virkelig at utjevningsmandatet fra Troms går til Irene Dahl (V) enn til Irene Lange Nordahl.

Heldigvis er det flere velgere som er enig med meg her. Som Evy Wilhelmsen fra Ramfjord sa på TV2-nyhetene i går: – Jeg synes ingenting om dette. Et rent Sp-show, jeg håper dere får minst mulig stemmer her i Ramfjorden.

Forskjell på blågrønt og blåblått

Norge trenger en ny regjering fra høsten av. Men det er stor forskjell på hvilken regjering vi får. Det er forskjell på blågrønn regjering med et sterkt sentrum og et blåblått styre med bare Høyre og Frp.

Landet trenger på en rekke områder en ny kurs etter 8 år med rødgrønn regjering. Dagens regjering har ingen vilje til å modernisere offentlig sektor, skape et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv eller gjennomføre virkelige løft for kunnskap gjennom å satse på skole og forskning. Det er et paradoks at regjeringen Stoltenberg som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk og ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen, etter 8 år ikke har klart det. Dette på tross av at staten Norge har hatt formidable inntekter, spesielt fra olje og gassnæringen, og statsbudsjettet har økt fra om lag 600 milliarder kr til nå å være på 1065 milliarder kr.

At landet trenger en ny regjering er noe ikke bare borgerlige politikere er enige om, men som også understrekes av samtlige meningsmålinger i 2013. Et klart flertall av velgerne vil stemme på et av de borgerlige partiene. Men det er ikke det samme hvilken kurs vi får. Selv om de borgerlige partiene er enige på en rekke områder er det også flere områder hvor det er betydelige forskjeller og det er åpenbart at et sterkt Venstre vil bidra til en mer sosial, liberal og grønn profil på en ny regjering.

Venstre har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement. Vi har lenge brukt slagordet «mer til de som trenger det mest». For oss handler ikke sosialt engasjement om å dele ut enda mer velferdsgoder til middelklassen. Vi har et oppriktig engasjement for de som faller utenfor det etter hvert så voluminøse velferdssamfunnet. Skal man lykkes i kampen mot barnefattigdom og ruspolitikk er man nødt til å endre systemer og målrette tiltakene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Politikerne må sette mennesker foran systemet.

Det viktigste politikerne kan og bør gjøre for Norge er å føre en offensiv miljø- og klimapolitikk. En politikk som gjør oss mindre avhengig av fossil energi er ikke bare bra for klimaet, men også for norsk næringsliv. Dagens todeling av økonomien, med en oljeøkonomi som presser opp lønns- og prisnivået gjør landet altfor avhengig av oljeindustrien.

Det er et stort paradoks at Venstre i miljøpolitikken på Stortinget har kommet lengre i fellesforslag med Høyre, Krf og Frp enn den politikken som føres av Stoltenberg-regjeringen. Det er ingen tvil om at en blågrønn regjering vil være en mye bedre regjering for miljøet enn dagens rødgrønne regjering og en blåblå regjering.

På en rekke områder vil en blåblå regjering føre politikken for langt til høyre. Høyre og FrP har rett i at man i større grad må bruke kapasiteten som finnes i det private helsevesenet. Samtidig er det offentlige helsevesenet bærebjelken og sikkerhetsnettet i vårt samfunn. For mye privatisering vil kunne gå utover denne vitale infrastrukturen. Når Berit fra Båtsfjord våkner om natten med hjerteinfarkt trenger hun ikke en rask timebestilling hos Volvat i Oslo, men rask og kvalitetssikker behandling i på sykehus i nærheten av seg.

Venstre mener også at fedrekvote er bra for barn, mor, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre. Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon. Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

I kulturpolitikken er det også åpenbare forskjeller. En av grunnene til Venstre kunne akseptere samarbeid med Frp i Tromsø var at vi fikk klare garantier for at det fortsatt skal føres en offensiv kulturpolitikk. Vi er stolte over to år med blågrønn kulturpolitikk og de mange resultatene som er levert. Et sterkt Venstre i en ny, borgerlig regjering vil sikre mangfold og frihet i kulturlivet!

Nå er det rundt en uke til valget og alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk.

Fedrekvote er bra

Fedrekvote er bra for barn, mot, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre.

Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon.  Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

Den viktigste bærebjelken i vårt velferdssamfunn er at Norge har blant verdens høyeste andel av kvinner i arbeidslivet. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv. For at begge foreldre skal delta i arbeidslivet krever det at begge foreldre tar ansvar for hjem og barn. Det er også et selvstendig poeng at man ikke er for lenge utenfor arbeidslivet. All forskning viser at jo lengre tid en person er utenfor arbeidslivet, jo lengre blir veien inn igjen.

Det blir hevdet at dagens ordning er en tvangsordning som ikke er fleksibel. På mange områder har Norge en av verdens mest fleksible ordninger. Av 59 uker (med 80% dekningsgrad) så er 17 uker forbeholdt mor (3 av disse er ukene før fødselen) og 14 uker forbeholdt far. 28 uker står familien helt fritt til å disponere hvordan de vil selv. Familien står også helt fritt til å bestemme om de vil ta ut en dag eller to i uken over en lengre periode eller ikke. De 14 ukene som er forbeholdt far innebærer ikke at far MÅ bruke denne rettigheten. Fedrekvoten er altså ikke statlig tvang, men et incentiv og en mulighet for at far også skal kunne være hjemme med barnet.

Den reelle utfordringen for barnefamilier er at NAV-systemet er så ubegripelig rigid og formalistisk at det å gjøre endringer i permisjonen oppleves som usedvanlig byråkratisk og vanskelig. I nettbanken kan man gjøre omtrent alt man vil ved enkle tastetrykk, mens når man forholder seg til NAV er det søknadsskjemaer som sendes frem og tilbake i posten og som etter noen ukers saksbehandling ender opp med et formelt vedtak. Denne prosedyren må man igjennom for hver lille endring.

9.september er det stortingsvalg. Jeg håper virkelig at vi får et nytt stortingsflertall og en ny regjering som er villig til å modernisere offentlig sektor. Men samtidig er det ikke alt som bør kastes på bålet. Venstre vil, som eneste parti på borgerlig side, beholde fedrekvoten og ha en tredeling av permisjonen. Det er en av mange gode grunner til å stemme på Venstre. 9.september skal jeg også starte med å ta ut min fedrekvote. Jeg gleder meg både til stortingsvalg og pappaperm.

Hvilken app vi egentlig trenger i pappaperm!

Dagens snakkis i sosiale medier er at barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har brukt 1 million på en egen app for fedre i pappaperm. Iogmed at jeg og min datter har vært våken siden litt før kl. 0700 (i ferien) har jeg allerede sett en drøss av twitter-oppdateringer som latterliggjør denne appen og statlig overformynderi. Det kan sikkert scores noen enkle politiske poenger av det, men jeg bestemte meg for å ta «app’en» på alvor. I følge omtalen skal man med app’en kunne lese om sine rettigheter som far og foreldre, samt at man skal kunne komme i kontakt med andre fedre som er i pappaperm. For å kunne få vite noe om sine rettigheter må man imidlertid logge seg på, eller bruke facebook. Siden jeg ikke har behov for å registrere meg nok et nytt sted forsøkte jeg å bruke facebook-kontoen min. Det første jeg fikk beskjed om var at app’en ønsket tilgang til hele min venneliste. Da jeg svarte nei på dette, fikk jeg opp denne feilmeldingen. Mao. klarte ikke app’en at man logget seg på via facebook-kontoen sin, hvis man ikke ønsket å dele hele vennelisten sin med den statlige app’en. Man får ikke engang tilgang til informasjon om sine rettigheter som far.

Men utgangspunktet om å kunne bruke ny teknologi for å gjøre hverdagen bedre for både barn og foreldre i foreldrepermisjon er et godt utgangspunkt. Men det er ikke en pappa-app som vi trenger. Vi trenger et enklere NAV! Foreldrepermisjon er en ytelse som du som foreldre har rett på. Hvorfor NAV da skal bruke manuell saksbehandling på papir for dette er mildt sagt uforståelig. Da vi skulle søke om foreldrepermisjon ble vi møtt av et 10-siders søknadsskjema på papir, som vi måtte fylle ut og få stemplet på NAV-kontoret. Fedrekvoten må søkes om separat på et eget skjema og søkes om i sammenheng (så kan man eventuelt søke om å utsette deler av dette). Etter noen ukers saksbehandlingstid fikk vi brev (!) i posten med 2-3 siders vedtaksbrev til hver av oss. Min kone fikk beskjed om at det var et brev fra hennes arbeidsgiver som manglet og at hvis ikke det kom til hende NAV innen 3 uker ville vi miste våre rettigheter til foreldrepermisjon.

Etter at vi fikk vår datter ønsket vi å gjøre noen justeringer (jeg ville ta tre uker pappaperm tidligere enn planlagt). Da var det ny runde med søknadsskjemaer hos NAV med vedtaksbrev om tillatelse til å utsette fedrekvoten. Nå vurderer vi å være litt fleksible på slutten av foreldrepermisjonen og la vår datter starte i barnehagen litt tidligere og da ta ut en dag med foreldrepermisjon ut på nyåret. Da kommer det til å være ny runde med søknadsskjemaer, saksbehandling og vedtaksbrev.

Det er gjort mye bra på IT-siden hos norske myndigheter. Lånekassen blir stadig trukket frem som et godt eksempel. Da vi skulle søke om barnehageplass var det en god og enkel prosess hos Tromsø kommune. NAV og foreldrepermisjon har derimot vist byråkratiet på sitt minst fleksible og mest byråkratiske. Det leves ulike liv og det er viktig at både mor og far får bruke tid med barnet (derfor er jeg veldig glad for at Venstre er for tredeling av foreldrepermisjon), men hver familie er unik og det krever at man skal kunne lage gode løsninger for hver enkelt familie og som enkelt skal kunne endres underveis (det er mye man lærer om både barnet og seg selv underveis).

NAV burde få seg et enkelt system hvor man kan logge seg inn med MinID eller BankID og enkelt se hvordan man legger opp sin foreldrepermisjon. Enkelt se effekt av å gå fra 100%-utbetaling til 80%-utbetaling og enkelt se hvordan man kan lage forskjellige modeller. Deretter burde de aller fleste foreldrepengesøknader kunne behandles helt mekanisk og uten noe skjønn, med manuell behandling kun der det er behov. Hvis man ønsket å gjøre endringer underveis, burde man på samme måte bare gå inn på sin «foreldrekonto» og gjøre disse endringene selv. Når man kan gjøre slike ting på banklån, skattekort, selvangivelse mm. burde det ha vært enkelt å kunne gjøre på foreldrepermisjon. Da kunne man kanskje tilogmed gjort det på en app på telefonen. Da ville vi fedre endelig ha fått en app som gjorde hverdagen i pappaperm litt enklere!

Pappa og politiker

I de siste dagene har det vært mye debatt om Audun Lysbakken og at han som partileder har valgt å ta ut pappapermisjon. Denne debatten illustrerer en del av forventningene og utfordringene som ligger i «den moderne mannsrollen». Når man i tillegg er profilert politiker blir det enda flere forventninger. 

 

Jeg er noen år yngre enn Lysbakken, men vi har begge vokst opp med helt andre forventninger til vår rolle som mann ovenfor kjæreste, barn og samfunn. Menn som vokste opp på 80- og 90-tallet har helt andre forventninger fra våre jevnaldrende enn det min far hadde og i hvert fall min farfar hadde. Det går ikke ann å bruke den eldre generasjons verdier og tankesett på dagens familieliv. 

 

Rettighetssamfunnet er helt annerledes i dag enn for 20-30 år siden. Det er faktisk bare 19 år siden fedrekvoten ble innført i Norge. Det pålegger far å ta ut et visst antall uker av den samlede foreldrepermisjonen, hvis ikke mister familien sine rettigheter. Jeg har ikke spesielt behov for å diskutere for eller mot fedrekvote. Fra et individualistisk perspektiv er det greit at far, som også har bidradd til barneproduksjonen, får rett til å ta noe av velferdspermisjonen. Men om dagens ordning hvor far (med 12 uker forbeholdt) har dobbelt så my rettigheter som mor (6 uker forbeholdt) er kanskje mer diskutabelt. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er mor, av fysiologiske årsaker, viktigere enn far det første året av barnets liv. Likevel, når politikere pålegger resten av befolkningene å gjøre det ene eller andre, så skulle det bare mangle at de følger de samme lovene og påleggene. Likevel så kan det å stifte familie utfordre de valgene man tar og på noen områder kan det begrense valgmulighetene (men som kompenseres uendelig mye av det å bli foreldre). 

 

Jeg er så heldig at, dersom alt går bra, om tre måneder skal bli pappa til ei lita jente. Det er en fantastisk følelse og jeg gleder meg enormt mye. Samtidig har erkjennelsen av det å bli pappa tvunget meg til å tenke igjennom mine egne politiske ambisjoner og karriere. Jeg har lenge kunne tenkt meg å stille som stortingskandidat for Venstre i Troms, men etter å ha snakket med min samboer i sommer var det enkelt med å konkludere at jeg heller vil være byråd og ikke minst være pappa hver dag for den lille jenta vår. Jeg har ikke noen behov for å moralisere ovenfor hvordan andre mennesker lever sine liv, men for min egen del så var tanken på å være borte 4-5 dager i uka og bli redusert til en «helgepappa» en uholdbar situasjon.

 

Det har vært interessant å se at flere profilerte rikspolitikere, som Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, har gjort en lignende vurdering. Jeg tror det er et varsko til myndighetene om utfordringene ved et moderne rikspolitikerliv og en moderne farsrolle. Ikke minst hvis man ikke er Oslo-basert. En moderne mann ønsker, og forventes, å spille en sterkere rolle i barnas hverdag. Samtidig så kreves det at stortingspolitikerne bor halvparten av året i Oslo, og halvparten av året i sine hjemfylker.

 

Det er i utgangspunktet veldig positivt at menn skal bidra mer i barnas liv, men samtidig så gjør det det vanskeligere for politikere som har familie i distriktene å kunne spille en rolle i rikspolitikken.

 

I dag er jeg så heldig at jeg har en utrolig spennende jobb som byråd for næring, kultur og idrett i Tromsø. Jeg får jobbe med politikk og bidra til å gjøre Tromsø og Nord-Norge til et bedre sted å bo.  Hvis jeg får mulighet til å bidra til Norge og det norske samfunnet en gang så er det noe jeg også svært gjerne vil gjøre. Men satt på spissen så er det riktigere for meg å være pappa, enn det å være stortingsrepresentant fra 2013-2017. Å være pappa betyr at man kanskje må si nei til noen muligheter, men heldigvis så er det noen andre fantastiske ting som åpner seg. Jeg gleder meg til å bli pappa og til å tilbringe kvalitetstid med min datter når jeg har pappaperm. 

 

Sentrums rolle i norsk politikk

Sentrumspartiene er en fellesbetegnelse på Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Både Sp og Krf er dannet som utbrytere av Venstre, og det forklarer hvorfor det er en del historiske fellestrekk mellom disse partiene. Partiene har historisk stått på linje i målsaka (for nynorsk), for periferi i sentrum-pereferikonflikten og for blandingsøkonomi.

Helt siden Gerhardsen-regjeringen mistet flertallet (med SF) i 1965 har veien til makt i norsk politikk gått gjennom sentrum. Enten gjennom flertallsregjeringer (Borten, Willoch eller Stoltenberg II) hvor et eller flere sentrumspartier har vært en del av en koalisjonsregjering eller sentrumsregjeringer (bestående av sentrumspartier som Korvald og Bondevik) eller mindretallsregjeringer (Brattli, Brundtland, Willoch og Stoltenberg I) som har vært avhengig av støtte fra sentrum i sak til sak og i budsjettsaker.

Dette har ført til at sentrumspartiene har hatt stor politisk innflytelse på spesielle saksområder. Krf har hatt stor innflytelse på norsk alkoholpolitikk (avgifter og Vinmonopol), familiepolitikk (kontantstøtte) og i bistandspolitikk. Mens Sp har hatt mye innflytelse på norsk distriktspolitikk (kommunestruktur og overføringer) og i landbrukspolitikk (subisider). Venstre var små på 70, 80 og 90-tallet, men har hatt innflytelse på f.eks. rammevilkår for småbedrifter (fjerning av delingsmodell) og under Bondevik II-regjeringen hadde Venstre 3 statsråder med bare to storingsrepresentanter.

Sentrumspartiene har ofte hadd en modererende (eller konserverende) rolle i norsk politikk. Høyre har f.eks. alltid måtte søkt mot sentrum. Derfor ble velferdsstaten videreutviklet og ikke redusert på 60-tallet under den borgerlige regjeringen. Liberaliseringen på 80-tallet gikk ikke så hurtig fram som f.eks. Willoch ønsket.

Inntil i 2005 har sentrumspartiene samarbeidet med sentrum eller med Høyre for regjeringsdannelse. At Senterpartiet valgte å samarbeide med sosialistisk side i det rødgrønne regjeringsprosjektet har etter mange mening svekket sentrums rolle i norsk politikk. Dette «tvinger» sentrumspartiene til å velge side. Før valget i 2013 har Venstre nå signalisert at partiet ønsker en en ny grønn, liberal og borgerlig regjering.

Et sentrum?

Det er all grunn til å spørre seg om det finnes et politisk prosjekt i sentrum av norsk politikk? Etter min mening er det svært tvilsomt. Den eneste klare fellessaken er at alle partiene er for nynorsk. Uansett hva du mener om nynorsk er det ikke nok til å bygge et større politisk prosjekt. I tillegg kan det nevnes at alle tre partiene ønsker en mer offensiv miljøpolitikk.

Grunnen er nok at både Venstre og Senterpartiet har utviklet seg. Venstre i en mer liberal retning både i verdispørsmål og i økonomisk politikk. Senterpartiet har nok blitt «rødere» og mer strukturkonservativ. I en rekke saker som kommunestruktur, EU-spørsmål, handelspolitikk, stat/kirke, rovdyrpolitikk er helt uenig. Krf har også en del uenigheter med spesielt Venstre i en del verdispørsmål.

Mot 2013?

Et av de store spørsmålene i norsk politikk er hvilken vei sentrum vil velge i 2013. Gjennomsnittet av de siste meningsmålene viser at Høyre og Frp trenger Venstre og/eller Krf for å danne flertall. Venstre har allerede signalisert at partiet ønsker en ny regjering og det er all grunn til å tro at Krf ønsker det samme. Det er naturlig at opposisjonspartiene til en flertallsregjering som snart har holdt sammen i 8 år forsøker å danne et alternativ, selv om det er politiske utfordringer mellom sentrum og Frp (bistand, miljø, asyl og innvandring).

Det interessante vil være hvilke politiske gjennomslag og politiske posisjoner sentrumspartiene vil kreve for å støtte en slik regjering? Venstre har signalisert en del i sin landsmøteuttalelse og det samme vil nok Krf også gjøre. Dersom den rødgrønne regjeringen mister flertallet er det også krefter i Senterpartiet (representert ved Ola Borten Moe og Senterungdommen) som nok vil ønske et styrket sentrum som politisk kraft.

Et annet spørsmål er om sentrumspartiene vil klare sperregrensen (og dermed få utjevningsmandater som fort betyr 4-5 ekstra representanter). Alle tre partiene har på enkeltmålinger vært under sperregrensen på 4,0%. Krf og Sp har en utfordring med at befolkningen urbaniseres og at det kommer nye velgergrupper hvor disse partiene står svakere. Venstres utfordring er at partiet sliter med «utro» velgere og i motsetning til Sp og Krf har et mindre antall kjernevelgere. Krf har f.eks hele 35 000 medlemmer.

Uansett hvordan valget går i 2013 er det stor sannsynelighet for at et eller flere sentrumspartier, som så ofte før, vil sitte med nøkkelen til hvilken regjering vi får.