Derfor feirer jeg 8.mars

Mobilisering av kvinnene bidro til å vinne 2.verdenskrig. Et likestilt samfunn er viktig ikke bare for kvinners frihet, men også for samfunnsøkonomien og velferden

Jeg er ikke en av de som har vært og gått i tog i dag. Med respekt å melde så er det en fullstendig avkobling at 8.marskomiteen mener at den største kvinnekampen i Norge anno 2015, er den relativt forsiktige (men fornuftige) endringene som stortingsflertallet vil gjøre i arbeidsmiljøloven. Når det er sagt, så mener jeg absolutt at kvinnedagen som dag er en svært viktig dag, og at likestilling aldri kan tas for gitt. Jeg må også være såpass ærlig å si at det å være pappa til ei lita jente har preget en del av mine refleksjoner rundt likestilling. Fra min tid i ungdomspolitikken var ikke likestillingsspørsmålet det jeg brukte mest tid på, kanskje fordi jeg som mange andre hadde inntrykket av at Norge var et godt og likestilt land? Grunnleggende sett er dette rett. Samtidig er det nok viktig å forstå at dette ikke har kommet av seg selv. Selvbestemt abort og pappapermisjon er ikke bare teoretiske rettigheter og prinsipper, men praktisk politikk som endrer våre liv og som bidrar til mer likestilte familieliv og mer frihet for den enkelte kvinne. Det er flere århundre med kvinnekamp som gjør at min datter (og i hvert fall de fleste skandinaviske jenter) i utgangspunktet har like muligheter som guttene som hun går i barnehage med.

Jeg tror virkelig ikke at min datter tar skade av å gå i rosa kjole eller se på prinsessene i «Frost», ei at hun tar skade av å ta på seg snekkerbuksa og «skremme» omgivelsene med sin skumle tohodete drage. Reell likestilling handler om å gi barnet frihet til å være den personen den selv ønsker å være, uten å bli satt i bås på noen som helst måte. Samtidig må jeg være såpass ærlig å si at selv i likestilte Norge ser jeg at min datter nok vil måte noen utfordringer som ikke hennes mannlige lekekamerater i barnehagen vil måte. Jenter opplever i større grad enn gutter et stort og kryssende forventningspress. Jenter skal være flink på skolen, pleie stor sosial omgangskrets, trene flere ganger i uken, være fullstendig oppdatert på siste mote, lage deilige retter fra bunn og hele tiden ha ryddig rom/hjem. Det er kanskje ikke rart at det er alarmerende høye tall av unge jenter som melder om psykiske problemer? Som far kan jeg selvsagt ikke rydde opp i alt av samfunnets forventninger (selv om jeg er politiker), men jeg kan i hvert fall prøve å bidra med mitt til å si til både min datter og kone at de er mer enn gode nok som de er.

Omgivelsenes forventinger til jenter spiller også inn på flere områder. Det er nok utvilsomt tøffere for unge jenter å velge lederjobber og karriere enn menn. Selvsagt ikke formelt, men kanskje i større grad forventes det at når man får familie så skal kvinnen være hjemme og mannen søke karriere. Da jeg i 2013 ønsket å ta mer foreldrepermisjon enn det som var fedrekvoten, måtte jeg søke NAV om å få lov til å flytte over et par uker av mors «rettigheter». Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt i norsk arbeidsliv skjer en del skjult diskriminering hvor kvinner i fertil alder ikke blir innstilt som nummer en til jobben fordi arbeidsgiveren tror/vet at det er familieøkning på vei. Noen glasstak er kanskje sprengt, men det er flere glasstak som bør sprenges. Tallene fra VG i dag viser at det på mange områder fortsatt er mye arbeid som trengs i norsk likestillingspolitikk.

Hvis jeg hadde en gutt ville jeg ha vært svært glad for at han var født i Norge. Jeg er enda gladere for at min datter er født i Norge. Hennes muligheter og utgangspunkt er ufattelig mye bedre enn det hennes medsøstre har det bare litt lengre syd i Europa. Kommer vi utenfor Europa er dessverre bildet mye, mye verre. Fjorårets fredspris til Malala og hennes kamp for jenters rett til utdanning er bare et av mange eksempler på at det i dag på kloden må kjempes kamper som norske kvinner vant for flere hundre år siden. Fremveksten av den totalitære og særs kvinnefiendlige ideologien som fremmes av terrorgrupper som Islamsk Stat (IS) og Boko Haram er andre eksempler på hvor de viktigste globale kvinnekampene står i dag. Disse gruppene har også dessverre sine støttespillere i vårt land, og solidariteten med verdens kvinner er en av mange grunner til å bekjempe deres forkvaklete menneskesyn.

At det fortsatt er store globale utfordringer, kan aldri være en grunn til å ikke gjøre noe lokalt, selv i et godt og relativt likestilt land som Norge. Jeg vil gjøre min jobb som politiker for et likestilt samfunn, men aller mest vil jeg gjør min jobb som pappa for at min datter skal ha alle muligheter til å gjøre det hun vil i sitt liv, uavhengig av sitt kjønn. Gratulere med dagen alle jenter og kvinner!

Reklame

Fedrekvote er bra

Fedrekvote er bra for barn, mot, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre.

Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon.  Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

Den viktigste bærebjelken i vårt velferdssamfunn er at Norge har blant verdens høyeste andel av kvinner i arbeidslivet. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv. For at begge foreldre skal delta i arbeidslivet krever det at begge foreldre tar ansvar for hjem og barn. Det er også et selvstendig poeng at man ikke er for lenge utenfor arbeidslivet. All forskning viser at jo lengre tid en person er utenfor arbeidslivet, jo lengre blir veien inn igjen.

Det blir hevdet at dagens ordning er en tvangsordning som ikke er fleksibel. På mange områder har Norge en av verdens mest fleksible ordninger. Av 59 uker (med 80% dekningsgrad) så er 17 uker forbeholdt mor (3 av disse er ukene før fødselen) og 14 uker forbeholdt far. 28 uker står familien helt fritt til å disponere hvordan de vil selv. Familien står også helt fritt til å bestemme om de vil ta ut en dag eller to i uken over en lengre periode eller ikke. De 14 ukene som er forbeholdt far innebærer ikke at far MÅ bruke denne rettigheten. Fedrekvoten er altså ikke statlig tvang, men et incentiv og en mulighet for at far også skal kunne være hjemme med barnet.

Den reelle utfordringen for barnefamilier er at NAV-systemet er så ubegripelig rigid og formalistisk at det å gjøre endringer i permisjonen oppleves som usedvanlig byråkratisk og vanskelig. I nettbanken kan man gjøre omtrent alt man vil ved enkle tastetrykk, mens når man forholder seg til NAV er det søknadsskjemaer som sendes frem og tilbake i posten og som etter noen ukers saksbehandling ender opp med et formelt vedtak. Denne prosedyren må man igjennom for hver lille endring.

9.september er det stortingsvalg. Jeg håper virkelig at vi får et nytt stortingsflertall og en ny regjering som er villig til å modernisere offentlig sektor. Men samtidig er det ikke alt som bør kastes på bålet. Venstre vil, som eneste parti på borgerlig side, beholde fedrekvoten og ha en tredeling av permisjonen. Det er en av mange gode grunner til å stemme på Venstre. 9.september skal jeg også starte med å ta ut min fedrekvote. Jeg gleder meg både til stortingsvalg og pappaperm.

Pappa og politiker

I de siste dagene har det vært mye debatt om Audun Lysbakken og at han som partileder har valgt å ta ut pappapermisjon. Denne debatten illustrerer en del av forventningene og utfordringene som ligger i «den moderne mannsrollen». Når man i tillegg er profilert politiker blir det enda flere forventninger. 

 

Jeg er noen år yngre enn Lysbakken, men vi har begge vokst opp med helt andre forventninger til vår rolle som mann ovenfor kjæreste, barn og samfunn. Menn som vokste opp på 80- og 90-tallet har helt andre forventninger fra våre jevnaldrende enn det min far hadde og i hvert fall min farfar hadde. Det går ikke ann å bruke den eldre generasjons verdier og tankesett på dagens familieliv. 

 

Rettighetssamfunnet er helt annerledes i dag enn for 20-30 år siden. Det er faktisk bare 19 år siden fedrekvoten ble innført i Norge. Det pålegger far å ta ut et visst antall uker av den samlede foreldrepermisjonen, hvis ikke mister familien sine rettigheter. Jeg har ikke spesielt behov for å diskutere for eller mot fedrekvote. Fra et individualistisk perspektiv er det greit at far, som også har bidradd til barneproduksjonen, får rett til å ta noe av velferdspermisjonen. Men om dagens ordning hvor far (med 12 uker forbeholdt) har dobbelt så my rettigheter som mor (6 uker forbeholdt) er kanskje mer diskutabelt. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er mor, av fysiologiske årsaker, viktigere enn far det første året av barnets liv. Likevel, når politikere pålegger resten av befolkningene å gjøre det ene eller andre, så skulle det bare mangle at de følger de samme lovene og påleggene. Likevel så kan det å stifte familie utfordre de valgene man tar og på noen områder kan det begrense valgmulighetene (men som kompenseres uendelig mye av det å bli foreldre). 

 

Jeg er så heldig at, dersom alt går bra, om tre måneder skal bli pappa til ei lita jente. Det er en fantastisk følelse og jeg gleder meg enormt mye. Samtidig har erkjennelsen av det å bli pappa tvunget meg til å tenke igjennom mine egne politiske ambisjoner og karriere. Jeg har lenge kunne tenkt meg å stille som stortingskandidat for Venstre i Troms, men etter å ha snakket med min samboer i sommer var det enkelt med å konkludere at jeg heller vil være byråd og ikke minst være pappa hver dag for den lille jenta vår. Jeg har ikke noen behov for å moralisere ovenfor hvordan andre mennesker lever sine liv, men for min egen del så var tanken på å være borte 4-5 dager i uka og bli redusert til en «helgepappa» en uholdbar situasjon.

 

Det har vært interessant å se at flere profilerte rikspolitikere, som Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, har gjort en lignende vurdering. Jeg tror det er et varsko til myndighetene om utfordringene ved et moderne rikspolitikerliv og en moderne farsrolle. Ikke minst hvis man ikke er Oslo-basert. En moderne mann ønsker, og forventes, å spille en sterkere rolle i barnas hverdag. Samtidig så kreves det at stortingspolitikerne bor halvparten av året i Oslo, og halvparten av året i sine hjemfylker.

 

Det er i utgangspunktet veldig positivt at menn skal bidra mer i barnas liv, men samtidig så gjør det det vanskeligere for politikere som har familie i distriktene å kunne spille en rolle i rikspolitikken.

 

I dag er jeg så heldig at jeg har en utrolig spennende jobb som byråd for næring, kultur og idrett i Tromsø. Jeg får jobbe med politikk og bidra til å gjøre Tromsø og Nord-Norge til et bedre sted å bo.  Hvis jeg får mulighet til å bidra til Norge og det norske samfunnet en gang så er det noe jeg også svært gjerne vil gjøre. Men satt på spissen så er det riktigere for meg å være pappa, enn det å være stortingsrepresentant fra 2013-2017. Å være pappa betyr at man kanskje må si nei til noen muligheter, men heldigvis så er det noen andre fantastiske ting som åpner seg. Jeg gleder meg til å bli pappa og til å tilbringe kvalitetstid med min datter når jeg har pappaperm.