En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

Reklame

Terroristens EU-hat

Dette bildet er hentet fra manifestet og viser hvordan ABB ser på EU som en trojansk hest som ødelegger Europa.

Et av de slående tingene med Anders Behring Breiviks forferdelige manifest er hans ekstreme hat mot EU og den Europeiske Union. Bortsett fra i Aage Borchrevinks glimrende kronikk om Hatet mot Vesten er dette noe som har gått hus forbi i debatten. I hans såkalte manifest skriver han side opp og side ned om sitt hat mot EU. Skulle man fulgt den samme logikken som enkelte gjør ift. terroristens tidligere medlemskap i Frp, så burde Nei til EU også blitt beskyldt for å være ansvarlig for terroristens radikalisering. Personlig holder jeg ingen politikere, ingen partier, ansvarlig for terroristen som tok livet av 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Jeg holder heller ikke Internett ansvarlig. Ikke dataspill, ikke actionfilmer. Jeg holder ingen andre ansvarlig enn gjerningsmannen selv.

Likevel kan det for offentlighetens skyld være interessant å se på noe av det ekstreme hatet mot EU som gjennomsyrer store deler av manifestet. I deler av manifesten blir EU omtalt som EUSSR, en merkelig og ulogisk (som mye annet) kobling til EU som kulturmarxister og elitestyre (EU-kommisjonen kalles for politbyrå). Terroristen skriver om 10 grunner til EU må ødelegges:

1. EU skaper ustabilitet og kriminalitet – Her er det hatet mot EUs fire friheter som er kjernen. Schengen-traktaten som fjerner grenser mellom nasjonalstaten og sikrer bevegelsesfrihet. Mye av den samme retorikken finner man igjen fra norske Schengen-motstandere.

2. EU svekker det kulturelle forsvaret – Her beskylder ABB EU-elitenene for å forråde Europas kulturelle arv. I hans groteske ordelag blir EU-elitene sett på som klasse A-forrædere som svikter nasjonalstatenes kulturelle arv.

3. EU-byråkratiet – Dette er en annen klassiker i norsk nei til EU-retorikk. Skremmselsbilder av byråkratiske kolossen i Brüssel som skal ødelegge det nasjonale folkestyret. Jeg sier heller som Jens Stoltenberg: «Å være byråkrat er en hedersbetegnelse». Mye av Vestens framgang og utvikling er takket være vårt gode byråkrati og embedsverk.

4.  EUs sentralisering og reguleringer – I en slags brunliberalistisk symbiose forsøker han seg på å sitere Hayek (en av mange store tenkere som blir grovt misbrukt) for å forklare hvorfor internasjonale reguleringer er skadelige. Dette er selvfølgelig helt feil. I en global markedsøkonomi trenger man globale reguleringer. Men som mange andre som hater global kapitalisme, blir alt av reguleringer sett på som redskaper for multinasjonale selskaper.

5. Mangel på maktfordeling. 6. Mangel på åpenhet. 7. EU hindrer ytringsfrihet. 8. EU hører ikke på innbyggerne. 9. EU hindrer forhold mellom de styrende og de som blir styrt. 10. EU sprer løgner og korrupsjon.

Jeg orker ikke å gjennomgå alt som ligger i de overnevnte overskriftene, men det er mye vissvass og Brüssel-fiendlige holdninger som man dessverre hører mange andre steder, også i den norske EU-debatten. Aage Borchgrevink beskriver dette som «Når det gjelder hatet mot byen, er det i Breiviks tilfelle (som hos Timothy McVeigh) oversatt til hatet mot overstatlige institusjoner som EU og Europarådets menneskerettighetsdomstol, som er en «rasistisk og folkemorderisk institusjon». Det er på det overnasjonale nivået globale kapitalkrefter støtter opp om konspirasjonen mellom den «kulturmarxistiske» eliten og den aggressive muslimske minoriteten.»

Borchrevink skriver også at «Mye er sagt om Breiviks hat mot islam, og hans forslag til endelige løsninger på spørsmålet om islam i Europa (deportasjon eller folkemord). Like fullt er det ikke islam, men det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten som er hovedfienden, både i Breiviks ord og handlinger. Forfatterne Ian Buruma og Avishai Margalit ga ut en idéhistorisk bok i 2004 som het Occidentalism og handlet om hatet mot Vesten, definert som hat mot liberalisme, individualisme, kapitalisme og sekularisme.» Grunnen til at terroristen hater EU så sterkt er at EU representerer alle disse verdiene. EU sikrer individuell frihet, en global kapitalisme og en større rasjonell samfunnsstyring. Hatet mot EU står også dessverre sterkt mange andre steder og i mange andre miljøer i Norge. Jeg er utrolig glad for at det norske folk har svart med demokrati og en omfavnelse av det flerkulturelle Norge som et svar på hendelsene 22.juli. Jeg gleder meg til en mer rasjonell og ærlig debatt om innvandring og integrering. Jeg håper det samme vil skje i EU-debatten.

Fullt folkestyre i hele landet

Helhetlig endringsforslag fra Alfred Bjørlo, Guri Melby og Jonas Stein Eilertsen

All offentlig forvaltning skal ha som formål å tjene innbyggerne i det området av landet den har myndighet. Da direkte valg av fylkesting ble innført i 1975, var det et stort skritt i retning av mer folkestyre, der folkevalgte skulle ta og kunne stilles direkte til ansvar for viktige beslutninger.

Siden den gang har mye av utviklingen gått i feil retning. Mer og mer statlig byråkrati og mindre og mindre folkevalgt demokrati avgjør viktige samfunnspørsmål, både i fylkene og kommunene.

Fylkeskommunene er de siste årene fratatt langt flere oppgaver enn den er tilført. Kommunene også har også hatt sterk vekst i antall oppgaver og ansatte, men ikke i myndighet. Stadig oftere settes lokaldemokratiet til side ved at statlige myndigheter detaljstyrer eller overprøver kommunale vedtak. Venstre mener denne økende statlige overstyringen truer lokaldemokratiet.

For Venstre er det et overordnet mål å desentralisere makt i et Norge som er mer sentralstyrt enn noensinne. Venstres hovedgrep for å oppnå dette er å gjennomføre en kommunereform der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform krever etter Venstres syn en ny kommunestruktur, der man reduserer antall kommuner til å samsvare med naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Venstre vil gjennomføre en ny kommunereform ved at Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen skal resultere i, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene. I tillegg til å overta oppgaver fra staten, bør de nye kommunene overta oppgavene til dagens fylkeskommuner slik at fylkeskommunen kan fjernes som forvaltningsnivå. Dette vil gi den enkelte borger mer makt over eget liv og styrke lokaldemokratiet.

Dagens fylkesmannordning bør også endres, og statens makt over kommunale folkevalgte beslutninger må begrenses. Det må fortsatt eksistere ordninger med statlig tilsyn ovenfor kommunene, men disse ordningene må ikke knyttes til et «personifisert embete» slik tilfellet er i dag gjennom Fylkesmannen.

 

Olje i Barentshavet og mer overtid!

Kjære landsmøte!

For det første så vil jeg understreke at dere har en glad nordlending på talerstolen. I dag ble det offentliggjort at Statoil har gjort et stort funn i Barentshavet med verdier på opp mot 150 milliarder. Det er bra for Tromsø, bra for Nord-Norge og bra for fremtidens velferd i Norge.

Jeg må også komme med en innrømmelse. Etter årets debatt om Adecco, turnus-ordninger og rett til heltid har jeg kommet til en erkjennelse. Jeg er en trussel mot arbeidsmiljøloven!

Jeg har tre arbeidsgivere. Jeg jobber i snitt mellom 140 og 150% i uka. Jeg jobber mye overtid og tar ekstratimer. Jeg gjør det fordi jeg liker å tjene penger og synes det er gøy å jobbe. Mine arbeidsgivere er fornøyd og forhåpentligvis er mine kunder, altså mine elever, også fornøyd.

Jeg er ikke alene. En kompis i asfaltbransjen. Sesongarbeid og de som alle andre må følge arbeidsmiljøloven som nekter dem å jobbe mer enn 300 timer overtid. Vi leve med en lov som forbyr folk å jobbe mer enn 17% overtid i uka. Det er da ingen samfunn som har gått under fordi noen har jobbet for mye. Når jeg hører på enkelte fagforeningspamper og Arbeiderparti-politikere som snakker om dette temaet begynner jeg å lure på om de oppriktig tror at den eneste måten som fører til verdiskapning er 37,5 timers arbeidsuke, med 7,5 timer tilstedeværelse på jobb mandag til fredag og en hverdag som inkluderer minimum en lunsj og 4 tariffsavtalte kaffepauser om dagen.

Vi har fått skandaleoppslag om utlendinger som kommer hit og jobber intensivt i to uker. Problemet er ikke at kundene eller brukerne er misfornøyd med tilbudet. Snarere tvert i mot. Men at de jobber for mye. Jeg er mot at man skal tvinge folk til å jobbe for mye, men det må da være lov å jobbe mer hvis man vil?

Det spesielle med sosialistenes korstog er at i følge dem er problemet at de private aktørene som utnytter mennesker. Selv om vi nå har fått informasjon om at også enkelte gjennomtenkte offentlige aktører også har svenske sykepleiere som jobber dobbelvakter i to uker om gang. En annen venn som jobber som lege på et offentlig sykehus. Han forteller om 17 timers vakter i strekk. Han skal faktisk skjære i folk. Men det er sånne som han vi trenger dersom Alfred og andre folk på Nordfjordeid skal få beholde lokalsykehustilbudet sitt.

Jeg er glad i offentlig sektor og mener det er helt avgjørende for vårt samfunn at vi har en god offentlig sektor. Men dessto mer jeg har jobbet med kommunepolitikk og som ansatt i fylkeskommunen har jeg begynt å anerkjenne at selv om vi borgerlige kan gjøre smarte organisatoriske grep så er den viktigste innsatsfaktoren arbeidtakerne. Vi trenger dyktige lærere, dyktige sykepleiere og dyktige hjelpepleiere i kommunen. Og det som kjennetegner dyktige folk er at de liker å jobbe. Det er stort sett derfor de er dyktige.

Jeg vil avslutte talen min med et sitat til ettertanke: I do not know anyone who has gotten to the top without hard work. That is the recipe. It will not always get you to the top, but it will get you pretty near

20 år med frihet i hele Europa

En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.

I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.

Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.

På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.

Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.

For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”

Ja til fagforeninger, nei til samrøre

I dag kan diverse media fortelle om at samarbeidet mellom de rødgrønne og LO koster skattebetalerne 10 milliarder.  Venstre er for fagforeninger. De har spilt en viktig historisk rolle for utviklingen av våre velferdssamfunn, og gjør det fortsatt. Hovedoppgaven er å ivareta ansattes interesser i arbeidslivet, og det gjør de på en utmerket måte, i samspill med – noen ganger i kamp mot – eierne. De er en viktig del av samspillet på arbeidsmarkedet.

Faren oppstår når rollene blandes, og fagforbund i tillegg oppnår politisk makt i fora der det er fellesskapets og borgernes interesser som skal gjelde. Folkevalgte organer skal ta vare på ALLE borgere, og HELE fellesskapet. Derfor er det så galt når partier med makt binder seg til særinteresser – som får forrang framfor andre. Derfor reagerer Venstre så sterkt på samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, der saker i demokratiet kan avgjøres på forhånd i lukkede rom.  Det er også skremmende å se hvor mye av fellesskapets penger som brukes på særinteresser. Norge bruker nærmere en milliard i skattefradrag for fagforeningskontingent.

Fra LO tutes vi ørene fulle av de borgerlige partienes ”rasering” av arbeidsmiljøloven ved å åpne noe mer for midlertidig ansettelser. I realiteten er dette et forsøk på å gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet for dem som er utenfor, og som arbeidsgivere ikke uten videre tars sjansen på å gi fast ansettelse før de er prøvd en tid. Fra LOs side er det et forsvar for dem som allerede er innenfor. Solidariteten gjelder egne medlemmer, ikke de som har for høy terskel til sin første jobb. Greit nok, siden det er medlemmenes interesser de skal ivareta. Men ikke greit nok for samfunnet og for de arbeidsledige at de får bestemme det slik, ved hjelp av sine sponsede partier.

Maktbalanse er et sentralt liberalt begrep, som sosialister ikke forstår. For dem er det greit at fagbevegelse, parti og stat blandes i en røre, og fremmer bestemte organiserte interessers sak. For liberale skal folkevalgte organer være uavhengig av bestemte særinteresser og ha ALLE borgeres  – det virkelige fellesskapets – interesse. Ikke minst for enkeltmennesker og svake grupperinger som IKKE har sterke organisasjoner til å tale sin sak.

Skam deg, Rybak!

Aleksander Rybak gjør det bra for tiden og er nå nummer tre i Europa. Likevel drar til han til Minsk for å kaste glans over. Det er rett og slett trist og patetisk at Rybak bruker Eurovision-æren til å kaste glans over en diktator avledningssirkus. Istedetfor burde han f.eks. opptrådd på Oslo Freedom Forum hvor hviterussiske opposisjonelle, som Aliaksandr Bialiatski snakket om hvordan det er å kjempe mot diktaturen, Lukasjenko. Eller så kunne han ha dradd på seminaret arrangert av den Norske Helsingforskomitéen 19.mai i år og møtt alle de viktigste personene som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i Hviterussland. Lukasjenko er en diktator som nekter befolkningen fri valg, stenger ned menneskerettighetsorganisasjoner, fengsler opposisjonelle, banker opp motstandere, kjører økonomien ut over stupet osv.

Det er trist når spesielt musikere eller idrettsutøvere delta i propagandamaskineriet til diktatorer. Det har man sett alt for mange stygge eksempler på opp gjennom tidene. Det verste med Rybak er at han ikke bor i Hviterussland, og burde derfor ikke ha noen grunner til å stille opp for Lukasjenko. Det er bare en ting å si:

Skam deg, Rybak!

Hvor går landsmøtet til Venstre?

I dag er vi (heldigvis) ferdig med generell politisk debatt. Den debatten består stort sett av fylkesledere som  hilser hjem (helst til sitt fylkesting) og snakker om lokale stamveier og sykehus. I dag er det programbehandling. Mye av de spennende debattene blir. Her er analysene av utfallet.

• Kommunereform – 99% sikkert at går igjennom
• EU – Mitt stalltips er at Venstre sier JA (65%)
• Romavlytting (tør vi å snu Odd Einars innføring av romavlytting) – Tipper at det er 20% sjanse for at vi går for å fjerne romavlytting
• Ruspolitikk og heroinassistert behandling – 90% sikkert at vi går inn for heroinassistert behandling
• Fildeling – 90% sikkert fri fildeling med kompensasjonsordning
• Digitale borgerrettigheter (som gikk igjennom i dag) – 100% sikkert at vi er den fremste forsvareren av det frie internett
• Karakter i barneskolen – 35% sjanse for at Venstre går for karakterer i barneskolen
• Friskoler (skal vi gå for 100% finansiering) – 80% sjanse for innføring av den gamle friskoleloven med 90% finansiering pr.plass
• Klimpolitikk (kor langt skal vi gå…) – 30% sjanse for forbud mot nysalg av bensinbiler fra 2015
• Kontantstøtte (en drøm om Venstre hadde gått inn for å fjerne denne…kan bli en overraskelse) – 15% sjanse for at Venstre går for å fjerne kontantstøtten
• Innvandring (kor langt skal vi gå i forhold til å åpne grenser)
• Vin i butikk – 45% sjanse for ja

Veto må være siste utvei mot datalagringsdirektivet

En av debattene på helgens landsmøte i Venstre vil være om hvordan vi skal forholde oss til EUs datalagringsdirektiv. EU gjør veldig mye bra, men datalagringsdirektivet er en katastrofe for personvernet (dog ikke like ille som den svensk FRA-loven). Datalagringsdirektivet pålegger alle teleselskaper å registrere hvem som du sender alle SMSer og e-poster til i opptil 2 år. Det vil ha en enorm økonomisk kostnad, men først og fremst er det et alvorlig inngrep i enkeltmenneskets personvern.

Unge Venstre har kjempet hardt for at datalagringsdirektivet ikke skal bli en del av norsk lovgivning. Det må det heller ikke bli. På Venstres landsmøte legger vi frem et forslag om at Norge som siste utvei må væe villig til å bruke reservasjonsretten som ligger i EØS-avtalen. Det er viktig at dette er siste utvei. En hver bruk av reservasjonsretten vil være en belastning for EØS-avtalen. Som på en måte er en helt fantastisk økonomisk avtale, men en demokratisk katastrofe. Før var EØS-avtalen litt som sex uten ekteskap, i dag minner den mer og mer om eksteskap uten sex. Vi får direktiv og forpliktelser, men får ikke være med på å fatte viktige avgjørelser og påvirke der beslutningene tas.

Kampen mot datalagringsdirektivet er så viktig at selv EU-føderalister som meg må reagere. Men som sagt vi må prøve med alle andre virkemidler først. Men går ikke det, må Norge være villig til å legge ned veto.

Heia Sponheim!

Nå er det vel ikke noen bombe at jeg ofte heier på Sponheim. Men dagens utspill i Dagbladet er kanonbra! – Den store hvite majoriteten er dessverre alltid ute etter å ta de som skiller seg ut. Derfor må det edle politiske lederskapet holde seg langt unna slike grenser, sier Sponheim.

Etter å samarbeidet med Lars Sponheim i Venstres stortingsvalgprogramkomité, har jeg fått mer og mer respekt for hans politiske virke og politiske tanker.  Selv om han ofte er beskrevet som en politisk rev og taktikker, har han et sterkt og genuint engasjement for liberal politikk.  Avvisningen av Frp og nå oppgjøret med Aps grumsete holdninger er ikke taktikkeri, men et ærlig engasjement for det flerkulturelle samfunnet. Det står det respekt av!