NRK – fra monopolist til markedsaktør

I dag har jeg endelig levert masteroppgaven. Legger ut det korte resymet av oppgaven (og vedlagt den endelige oppgaven hvis noen mot formodning er interessert). En analyse av hvordan endringer i omgivelsene har påvirket NRK i perioden fra 1980 til 2000 i overgangen fra monopolist til markedsaktør. Oppgaven tar for seg endringer i omgivelsene og endringer i NRKs profil og organisasjon fra et statsvitenskaplig og organisasjonsteoretisk perspektiv. Oppgaven viser at de fleste viktige beslutninger om norsk mediepolitikk fra midten av 1980-tallet var nesten enstemmige i Stortinget, og bar mer preg av pragmatisk sentrumspolitikk enn et ideologisk og liberalistisk politikk.

NRK svarte på konkurransen gjennom endringer i programprofilen og i egen organisasjon. Profilen ble mye bredere gjennom en diversifiseringsstrategi som innebar opprettelsen av flere radio- og fjernsynskanaler. Dette gjorde at NRK kunne levere både underholding for ”folk flest” i en kanal, samtidig som ”kulturelitens” krav til allmennkringkasteren ble oppfylt. Denne strategien har vært en suksess fordi NRK har klart å holde høye seer- og lyttertall selv med mange flere konkurrenter i markedet.

De organisatoriske endringene skjedde fordi organisasjonen søkte en mer rasjonell organisering av sin virksomhet. NRK valgte New Public Management-løsninger fordi de ga resultater, ikke fordi de nødvendigvis var ”tidsriktige”. Å styre NRK gjennom organisering basert på NPM-ideer har gjort NRK til en mer effektiv organisasjon, som igjen har gitt økonomisk handlingsrom til å gjennomføre diversifiseringsstrategien.

masteroppgave Eilertsen – endelig

Reklame

Se den enkelte elev!

Det handler om å se den enkelte elev

I den siste tiden har det versert en debatt i byens aviser om skolepolitikk basert på et utspill fra Magnus Mæland (H) om ”superklasser”. Selv om Mælands utspill vitner om et overdrevet fokus på de flinkeste elevene, så har han klart å lure fram reaksjoner som vitner om de holdningene som forklarer noe av det norske utdanningsparadokset: Norge er det landet i verden som bruker mest penger pr.elev, men samtidig oppnår vi bare middelmådige resultatet i forhold til andre OECD-landene.

Det er heller ikke hver dag jeg blir skremt av et leserinnlegg i Nordlys, men det er heller ikke hver dag noen signerer et leserinnlegg fylt med tautologier, og stempler Høyres utdanningspolitikk som udemokratisk, i brudd med menneskerettighetene og med linjer tilbake til Holocaust. Høyres utdanningspolitikk kan sikkert diskuteres, men det er noen etiske rammer spesielt når man underskriver med vitenskaplig tittel og UiTø, slik Karin Rørnes gjør.

Vibeke Ek (Ap) slår fast i sitt innlegg: De flinkeste greier seg, og trenger ikke ekstra fokus. Vi ønsker å være sikkerhetsnettet som gjør at alle blir med. Det er viktig å ha et sikkerhetsnett for de svakeste, men problemet er at Ek og hennes meningsfeller fokuserer kun på de svakeste elevene. Det er også der Ek og Arbeiderpartiet har prioritert økte ressurser til skolen de siste årene. Som liberaler er jeg grunnleggende uenig i en slik tilnærming til skolen hvor man kun skal bruke ressurser på de svakeste elevene og de flinkeste elevene får klare seg selv, eventuelt bidra som hjelp for de svakeste elevene. En god skole må ha fokus på å gi hver enkelt elev mulighet til å realisere mest mulig av sitt eget potensiale. Skolen er til for den enkelte elev, ikke for å gjøre elevene mest mulig lik. Den enkelte elev er målet, ikke et middel for andre elever.

Derfor er det en interessant debatt som Magnus Mæland (H) drar opp, selv om jeg ikke er enig med han i konklusjonen om at man må ha egne nivådelte klasser. Jeg tror det holder med nivåinndelingen som allerede skjer i dag i Tromsøskolen. I stedet for trenger vi en Tromsøskole som fokuserer på at hver enkelt elev hver dag skal kunne møte faglige utfordringer i skolen. Dette kan gjøres ved å åpne opp for å gi den enkelte elev større mulighet til å velge om han eller hun vil gå på en såkalt baseskole eller en skole med faste klasser. Venstre vil også prioritere økte ressurser til å øke kompetansen til lærerne, fordi alle elever er avhengig av å ha gode lærere. I tillegg må vi ha en skole som stimulerer kunnskapslysten og nysgjerrigheten til alle elevene.

Harald Eia har i sin programserie Hjernevask visst at det er biologiske forskjeller mellom mennesker og alt av forskjeller ikke kan endres gjennom miljø. Derfor kan vi aldri oppnå målet til Ek og Rørnes om en skole som gjør alle like. I stedet for kan vi begynne å se på ulikheter som noe positivt, så lenge alle har fått like muligheter. Det leves ulike liv, heldigvis. Mangfoldet av mennesker er det som gjør et samfunn spennende å leve i. Min hovedmotivasjon til å arbeide med politikk er å gi hvert enkelt menneske mest mulig frihet til å utvikle seg selv som menneske og selv bestemme hvordan han eller hun vil leve et godt liv.