Et typisk eksempel på antisemtisk propaganda i Tyskland på 1930-tallet
NRK har de siste dagene vist to rystende reportasjer om økt jødehat i Sverige og i Norge. I Malmø kan man se reportasjen om den jødiske familien som flyktet fra pogromene i Øst-Europa til trygghet i Sverige i 1890. I dag flykter familien fra Malmø i Sverige av frykt for sin egen sikkerhet.
Nesten enda mer skremmende er reportasjen fra Norge. Hverken den jødiske familiefaren eller noen av lærerene tørr å stå fram med navn eller bilde. Etter min og mange andres mening er det sjokkerende. Dette viser en unnfallenhet overfor trakasering av jøder som jeg hadde håpet at vi aldri noen gang skulle se igjen på norsk jord. Reportasjen viser at det er spesielt muslimsk ungdom som står for denne trakaseringen, men jeg frykter at også mange etnisk norske ungdommer direkte eller indirekte tillater antisemittismen å vokse fram i Norge.
Det var skremmende å følge demonstrasjonene i Oslo mot Israels angrep på Gaza. I den såkalte fredlige demonstrasjonen ble det ropt slagord som: «Død over jødene». Jeg er ikke enig i all den politikken som Israel står for, men det har lenge bekymret meg hvor unyansert og polarisert debatten rundt Midtøsten-konflikten har vært i Norge. Det er klart at den norske mediedekningen gir et klart bilde av at palestinerne er de snille og israelerne (jødene) er de slemme.
Gerhard Helskog har skrevet et tankevekkende blogginnlegg om en rapport til det amerikanske utenriksdepartementet som fremhever det den synes er usympatisk i Norge. Sånn som at høyt profilerte og respekterte nordmenn tilsynelatende setter likhetstegn mellom etnisitet og menneskelige egenskaper. Satt på spissen er vi ved et spørsmål som burde vært dødt sammen med nazismen: Tenker og handler alle jøder likt?
During January both a former prime minister and a high-profile commentator on foreign policy were accused of making anti-Semitic comments. Their statements, which questioned the ability of the United States to be objective in its Middle East policy because of high-ranking Jews in the U.S. government, were criticized as blurring the line between being Jewish and support for Israeli government policy.
Den norske «er det så nøye» holdningen viser seg også når en betrodd norsk diplomat sprer grovt sjikanøse tegninger av et annet folk til allmenn latter, uten at det tilsynelatende får noen konsekvenser:
In mid-January, a first secretary at the country’s embassy in Saudi Arabia used a government system to e-mail a chain message with images likening Israeli soldiers to soldiers of Nazi Germany.
Det er ikke bare muslimer som er kommet til Norge med et sterkt jødehat. De aller fleste muslimer i Norge er tolerante og tar sterk avstand fra jødehets, slik som skjedde på et dialogmøte arrangert av Abid Raja. Åmås oppsummer behovet for nettopp dialog. Det bør være målet for å løse konflikten.
Likevel er vi kommet i en helt uholdbar situasjon hvor norske jøder er redd for å vise sin identitet. Det er gjennom de siste tiårene skapt et klima for ordskifte i Norge som har bidradd til å legitimere antisemittisme. Jostein Gaarder har skrevet en anti-Israel kronikk som er gjennomsyret av antisemittisme. Mads Gilbert og Torstein Dahle mener Israels politikk på Gazastripen kan sammenlignes med Warsawa-ghettoen. Dagbladet har en meget god artikkel som viser hvorfor det er historieløst å sammenligne Gaza med Warsawa. Det skytes raketter fra Gaza mot israelske sivile og ingen fornuftige mennesker kan tro at Israel har et mål om å utslette alle palestinere, slik Nazi-Tyskland systematisk ville utslette alle jøder.
Det må gjøres noe raskt for å stoppe det gryende jødehatet i Norge. En god start hadde vært om man ikke bare diskuterte hvordan man skal stoppe muslimsk ungdom med klare antisemittiske sympatier (selv om det også er viktig), men også tok på alvor hvordan spesielt venstresiden i Norge har vært med å bidra til et antisemittisk klima i den offentlige debatten. Synspunkt som dessverre altfor ofte har fått stå uimotsagt. Et glimrende innlegg som forklarer hvordan norske jøder ser på den voksende antisemittismen er skrevet av Mona Levin. Å leve uten frykt. Det får stå som siste ord i denne omgang.
Jonas Stein 