Snublesteiner

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Talen til fylkesmann Svein Ludvigsen ved nedleggelsen av snublesteinene i Tromsø som jeg har skrevet om:

Ambassadør – Byråd – Godtfolk

Det gir mening å minnes. Det gir mening å synliggjøre. For både minnet og synliggjøringen bærer med seg lærdom fra de feil og den urett som våre forfedre og formødre har begått. Men vi må ville se. Vi må ville erkjenne. Og fremfor alt, vi må lære av historien. Vi plikter som medmennesker og uten å nøle kjempe mot at uretten gjentas.

Jeg besøkte en gang den store synagogen i Chicago, og ble etterpå invitert hjem til rabbieren. Hans budskap var at den største last vi mennesker kan bære er å stille oss likegyldig til uretten. At likegyldigheten er farlig for menneskeverdet. At likegyldigheten avstumper oss som medmennesker.

Mer enn 6 millioner mennesker ble drept av nazismens ideologiske galskap. Jeg har besøkt Auschwitz utenfor Krakow i Polen. «Arbeit macht Frei», står det ved inngangen til myrderienes teater, isenesatt av antisemittismens forkvaklede ideologer. En hån mot menneskeverdet.

Jeg har gått i fangehullene i konsentrasjonsleiren hvor torturen på bestikalsk måte ble utrettet. Jeg har sett de såkalte legekontorene hvor ufattelige eksperimenter ble utført på levende mennesker. Umenneskelige lidelser måtte uskyldige, unge og gamle, utstå. Fordi de ble betraktet som undermennesker. For mange av dem var døden en befrielse. Men den samme døden var et produkt av menneskeforakten.

Jeg har lagt ned blomster på retterstedet i Auschwitz for å hedre og minnes. Og jeg gjorde dikterens ord til mine,-«jeg roper med siste pust av min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme».

«Du har ikke lov til å gå der å glemme», skrev dikteren Arnuld Øverland i forkant av krigsutbruddet. Det er like aktuelt i dag. Du har ikke lov til å gå der å glemme. Og intet politisk system kan skjule historiens dom. Da tyske Carl von Ossietzky, antinazist og journalist fikk Fredsprisen i 1936, ble han fengslet for sin systemkritikk. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir hvor han døde 2 år etter. Hans modige protest brakte Hitler til raseri, og han forbød tyskere å motta Nobelprisen, som om nazismens ensretting kunne bringe den frie tanke til taushet.

6 millioner mennesker. 1 million flere enn vi er i hele Norge. Et ufattelig antall skjebner. Liv og lidelse. På en måte er det enklest å forholde seg til 6 millioner. Langt mer nært og hjerteskjærende er det når vi innser at det er enkeltmennesker, som de 17 fra vår egen by. En mor og hennes 2 år gammel jentunge var blant dem.

Jeg gripes enda i sorg når jeg minnes en vakker liten handstrikket kjole i en glassmonter på veggen i Auschwitz. Som statsråd ble jeg vist rundt. Men mest ble jeg i de kalde ondskapens korridorer en bestefar. Bestefar til Emilie, den gang på samme alder som den lille jenta som engang var kledd i denne usedvanlig vakre kjolen, men som kynisk ble drept av politikkens ondskap. Noen hadde møysommelig strikket og sydd kjolen av kjærlighet, av beundring for det uskyldige nyfødte barnet. En bestemor, en tante, en mamma, kanskje?

Holocaust sparte heller ikke et uskyldig barn. Fordi det var jøde. Kun fordi det var et jødisk barn! Et barn ble en trussel mot den ariske raseteorien. Antisemittismen hadde gitt grobunn til nazismens grusomheter.

Vi legger ned snublesteiner i Tromsø i dag. Det er det offentlige Norge som i dag tar ansvar, som erkjenner at vi sviktet de 17 Tromsøværingene som endte sine liv i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Vi erkjenner ansvaret og sier beklager. Vi erkjenner sannheten dom ved å ta inn over oss at også nordmenn direkte og indirekte bidro til deportasjonen.

Kunstneren Gunter Demnig hadde en ide, og nå ligger det 46.000 snublesteiner over hele Europa. Måtte mange snuble over steinene og dermed huske at likegyldigheten er den verste fienden for menneskeverdet, vårt eget menneskeverd så vel som andres. I Tromsø skal vi legge ned 14 snublesteiner der hvor de 17 som døde ble hentet ut av sine hjem.

Se deg omkring. Også i dag myrdes mennesker for sin tro, sin etnisitet, sin legning. Fordi de tilhører en gruppe flertallet betrakter som undermennesker. Når skal vi lære? At også i vårt fredelige Norge, i dag, har antisemittismen grobunn. Noen ikler motstanden mot Israel og jødene en verbal innpakning som knapt skjuler den antisemittismen som drepte 17 Tromsøværinger for 70 år siden.

Den britiske historikeren Joseph Pearson sier om snublesteinene at det er ikke det som står skrevet på dem som er det viktigste, men derimot at snublesteinene faktisk skal løfter enkeltindivider ut av statistikken. Snublesteinene formidler tomheten, mangel på informasjon og dermed glemselen om det som skjedde, sier historikeren. Snublesteinene i Tromsø gjør nettopp det, de løfter frem den 17 blant de 6 millioner. De forteller historien om at vi må passe på så ikke historien gjentar seg.

Det offisielle Tromsøs markering i dag er påminnelsen i form av snublesteiner, at menneskeverdet er vårt felles ansvar, men mest er det et ansvar hver og en av oss må ta vare på, hver eneste dag. Arnulf Øverland sa det slik:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Elie Wiesel, den Nobelprisbelønnede jødiske forfatter og filisof, avsluttet slik sin takketale da han fikk Fredsprisen i 1986:

«Det kommer kanskje tider hvor vi ikke makter å avverge urettferdighet». Men, legger Wiesel til, «det må aldri komme en tid hvor vi ikke protesterer mot uretten».

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Elie Wiesel minnet om at i jødenes skriftsamling Talmud blir vi fortalt at ved å redde et enkelt menneske kan vi sammen redde en hel verden. I Tromsø klarte vi ikke redde de 17 som nå blir minnet med nye snublesteiner.

I Nobelforedraget erkjente Elie Wiesel, en mann jeg så gjerne skulle møtt, lært av og lyttet til, at ingen av oss er i en posisjon hvor vi kan forhindre krig, men at det er vår plikt å fordømme den og dens avskyelighet. Krig etterlater seg ingen vinnere, bare tapere.

I dag minnes vi 17 Tromsøværinger hvis eneste begrunnelse for døden var deres jødiske fødsel. Den jødiske nobelprismottakerens sluttord i takketalen lyder slik: «Menneskeheten må huske at fred er ikke Guds gave til sin hjord. Det er derimot vår egen gave til hverandre».

Tromsøs snublesteiner hedrer de 17 fra Tromsø som døde i konsentrasjonsleirene. Tromsøs snublesteiner skal minne oss om at det er ikke nok og si beklager, vi må gjøre beklagelsen til et uoverstigelig hinder for at ikke historien feilgrep skal gjenta seg i nåtid og fremtid.

Tromsøs snublesteiner er påminnelsen om at fred og fravær av krenkelser av menneskeverdet, er ditt og mitt personlig ansvar, hver eneste dag. Arnulf Øverlands dikt fra 1937 er dessverre like aktuelt i dag:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

——————————————————————
Svein Ludvigsen-snublesteiner

Reklame