Tag Archives: Norge

Norge, Tromsø og jødene

Snublesteiner

Snublesteiner

I morgen, 17.juni legges det ned 14 «snublesteiner» på 6 steder i Tromsø for å minne de 17 jødene fra Tromsø som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig, fordi de var jøder.

På Prostneset i Tromsø står det et verdig monument til minne om jødene fra Tromsø som ble ofre for Holocaust. Monumentet ble ikke oppført før i 1995, først 52 år etter at jødene ble deportert fra Tromsø, og det ble ikke reist av det offentlige Tromsø, men etter et privat initiativ gjennom en innsamlingsaksjon blant byens innbyggere. Det er derfor på høy tid at offentlige myndigheter i Tromsø nå, etter 71 år, setter ned «snublesteiner» for å minnes jødene som ble myrdet, og med denne handlingen også beklager hvordan representanter fra norske myndigheter bidro til jødedeportasjonen. Det er bare så beklagelig at det ikke har skjedd før.

De første «snublesteinene» ble utstilt i Antoniterkirche i Köln i 1994, for tjue år siden i år, som en stadig påminnelse om de som ble ofre for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. «Snublesteinene» er små steiner med navnene på Holocaust-ofrene som legges ned i gateplanet hvor ofrene bodde. Snublesteiner finnes i 16 land, og i mars var det lagt ut over 46 000 snublesteiner i byer over hele Europa. Tromsø blir nå en av byene som minnes ofrene for jødeutryddelsene på denne måten. Gunter Demnig, kunstneren som står bak konseptet med snublesteiner, ville ta navnene til folkemordofrene tilbake og opprette mange minnesmerker der menneskene levde, fremfor store minnesmerker med hundrevis av navn. Derfor blir det lagt ned «snublesteiner» i blant annet Strandgata og Kirkegata hvor Tromsø-jødene, som hadde flyktet fra forfølgelse i Baltikum og i Russland, i mange tiår drev sin forretningsvirksomhet i en by og et land de trodde at de var trygge i.

Det er også grunnlovsjubileum i år, men ikke alt i grunnloven er grunn til å feire. Det er 200 år siden grunnlovsfedrene bestemte seg for at § 2 skulle lyde: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Paragrafen ble endelig opphevet i 1851 etter en sterk innsats fra Henrik Wergeland, men står fremdeles som en skamplett i vår historie.

Tidligere i år ga idéhistoriker Håkon Harket ut boka «Paragrafen», der han tar for seg jødeparagrafen og viser at antisemittismen var utbredt også hos den intellektuelle elite, og at det var det heller enn et reaksjonært folkedyp som var årsaken til at Stortinget i 1814 vedtok å forby jøder fra å oppholde seg i Norge. Selv grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, hadde antisemittiske holdninger som ble uttrykt i arbeidet med Grunnloven. Antisemittismen i Sentral-Europa var utbredt på 1800- og første del av 1900-tallet, og ble et tankegods som Adolf Hitler og det tyske nazistpartiet omfavnet i sin kamp for det ariske herredømmet i Europa.

Det er lang tid siden jødeparagrafen ble skrevet, og lenge siden 2. verdenskrig ble avsluttet. Men antisemittiske holdninger lever fremdeles i Norge. Holocaust-senteret ga i 2012 ut en rapport som antydet at en av syv nordmenn mener at jøder «alltid har skapt problemer i landet der de bor». 19 % mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Knapt en av fem tror altså på en verdensomspennende jødisk konspirasjon. To av tre unge under 29 år hadde hørt «jøde» bli brukt som et skjellsord. I Oslo-skolen avslørte en rapport i 2010 at mobbing og trakassering av elever med jødisk tro ser ut til å væreøkende. Alle disse tallene er urovekkende, og vi som borgere i samfunnet må stå opp for alle menneskers likeverd og mot diskriminering og fordommer på bakgrunn av religion.

Også i debatten om forbud mot omskjæring av guttebarn ser vi, etter min mening, et uttrykk for mangel på forståelse for den jødiske minoritet og deres tro. Jeg er imidlertid svært glad for at regjeringen nå fremmer en lovproposisjon for Stortinget, som legger opp til at rituell omskjæring av gutter skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Denne lovproposisjonen vil også få full tilslutning fra Venstre på Stortinget, fordi partiet mener det er viktig å ivareta den jødiske minoriteten i Norge, og at den rituelle omskjæringen som er en essensiell del av den jødiske tro nå kan utføres under trygge rammer i helsevesenet.

Når fylkesmann Svein Ludvigsen legger ned den første snublesteinen i Tromsø 17. juni, er det for å minnes de som ble ofre for folkemordet under 2. verdenskrig. Det er et signal om at vi i Norge også har en mørk historie om hvordan vi har behandlet vår jødiske minoritet, og også andre minoriteter og urbefolkningen. Vi har mye å være stolte av i vår historie og i vår grunnlov, men det er viktig å aldri glemme de mørke delene av historien, slik at vi ikke gjentar den. I Tromsø bys historie står navnene til 17 tromsøværinger som mistet livet bare fordi de var jøder. Vi må aldri glemme dem eller denne skampletten i europeisk historie.

Jonas Stein (V)

Byråd for næring, kultur og idrett

1 kommentar

Filed under Ukategorisert

Politikk i skolen

Dette er en refleksjonstekst jeg har skrevet til mine studier i PPU: Samfunnsfag er som fag en utfordring å undervise i. En forutsetning for å være interessert i samfunnsfag er en sterk faglig interesse. Samtidig vil en sterk faglig interesse også ofte henge sammen med at man også etter hvert utvikler relativt klare politiske standpunkt, eller i det minste en ideologisk grunnforståelse som kan være i konflikt med noen av temaene man skal undervise i. I rammeverket for skolen ligger det også ganske klare føringer på at undervisningen skal være så objektiv som overhode mulig. Hvordan skal man da som lærer tilnærme seg denne problemstillingen?

1.1 Politiske verdier i skolen

For det første er det viktig å understreke at skolen ikke er verdinøytral.  Skolens opplæring er også verdipåvirkning, ikke minst i et fag som samfunnsfag. Ut fra skolens formålsparagraf, den felles generelle læreplanen for grunnskole og videregående opplæring og ut fra skal ikke opplæring i samfunnskunnskap være verdinøytralt (Koritzinsky 2002:69). Den skal understøtte og styrke verdier som har å gjøre med demokrati, menneskerettigheter, likestilling, toleranse, miljøvern, solidaritet og rettferdighet.  Selv om dette er tverrpolitiske verdier som stort sett alle norske partier støtter opp om, så betyr ikke det at skolen er verdinøytral. Det er verdier som er kommet inn i skolen gjennom nasjonale politiske beslutninger, og som ikke nødvendigvis er til stede i andre lands formålsparagraf for deres skole. Det finnes politiske retninger i Norge som er skeptisk til vårt demokrati, men det vil altså være uforenlig med jobben som lærer i norsk skole å forsvare anti-demokratiske verdier i skolen.

1.2 Lærerens eget politiske ståsted

Men utover disse grunnverdiene, hvordan skal man forholde seg til sine egne politiske meninger? For mitt vedkommende har det kanskje vært enklere enn for en del andre lærere. Jeg har ikke noe valg. Jeg er en relativt profilert folkevalgt politiker, og må da regne med at en del elever på videregående vet hvem jeg er. Da jeg skulle ta en vikartime i samfunnsfag i en førsteklasse på en videregående skole, var det første som skjedde at en av jentene i klassen spurte: ”Er ikke du han politikeren?”

Men dette vil åpenbart være en utfordring i større eller mindre grad, for nesten alle lærere som skal undervise i samfunnsfag. Hvordan skal man forholde seg til sine personlige politiske standpunkter?

En måte å gjøre det på er å si at man som lærer er så objektiv at man klarer å fremstille alle politiske partier og ideologier på en like god og rettferdig måte. Derfor er det irrelevant for elevene hvor man står politisk og hva man stemmer på valgdagen. Dette er en standardmodell for hvordan forholde seg til problemstillingen. Svakheten med denne modellen er at det ofte kan føre til at læreren i læringssituasjonen blir for lite engasjert og kanskje litt redd for hvilke saker han eller hun tar opp i klassesituasjonen. Hvilke dagsaktuelle saker man tar opp vil alltid være påvirket av hva man finner relevant og hva man mener er viktig. Sakene man velger å snakke om, er også en del av politiske prioriteringer. Fakta er ikke nøytralt. Lærer A som sympatiserer med venstresiden kan velge å ta opp debatten om formueskatt med bakgrunn i hvordan denne skatten bidrar til at de aller rikeste i landet kan bidrar mer til fellesskapet. Lærer B som sympatiserer med de borgerlige partiene, kan velge å ta opp formueskattdebatten med bakgrunn i hvordan denne rammer små- og mellomstore bedrifter. En god lærer vil selvfølgelig forklare elevene både hvordan venstre- og høyresiden ser på saken.

En kanskje mer hensiktsmessig måte å gjøre det på vil være å være ærlig overfor elevene hvor man står politisk. Slik blir lærerens politiske standpunkt et ”ikke-tema” og det må være opp til elevene selv å reflektere over problemstillingene, ikke bare ta alt man hører fra læreren som god fisk. Selv om man er ærlig med eget standpunkt, betyr det ikke under noen som helst omstendigheter at man skal drive politisk propaganda for en bestemt politisk retning. Men heller lære elevene å se sakene gjennom forskjellige politiske perspektiver.

1.3 Forskjellige perspektiver

Theo Koritzinsky (2002:70) mener at som lærer ikke bare kan ”forholde seg til fakta” og at lærerne i samfunnsfag er forpliktet gjennom læreplanen til å gå mye dypere enn bare fakta og sette faktaene i meningsfylt kontekst. Han mener også at læreren må gi elevene et flersidig perspektiv. Det holder ikke å legge frem en sak fra bare en side. Læreren kan gjennom flere forskjellige ”ideologiske” perspektiver belyse en sak fra flere sider. Koritzinsky (2002) foreslår en rekke faglige perspektiver som henger sammen med politiske ideologier:

a)      Konservativt perspektiv som er positiv til de grunnleggende verdier, tradisjoner og institusjoner i samfunnet. Et perspektiv som også vil fremme at ulike menneskers og gruppers verdier og interesser egentlig er i harmoni. Det konservative perspektivet er også skeptisk til for store endringer i samfunnet og advarer mot destabiliserende effekter ved for store og radikale endringer.

b)      Liberalt perspektiv som understreker individets grunnleggende friheter og rettigheter, og at mennesker i bunn og grunn er sin egen lykkes eller ulykkes smed. Enkeltmenneskenes og bedriftenes frie konkurranse vil føre til mer og bedre produksjon av varer og tjenester. Dette vil øke velstanden og vil på en rettferdig måte belønne dem som yter mest. Det økonomiske systemet må derfor ha få politiske begrensninger og oppmuntre til fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.

c) Sosialistisk perspektiv er det radikale perspektivet som på mange måter kritiserer både det konservative og liberale perspektivet. Perspektivet vil vise at det er mange dype interessekonflikter i samfunnet mellom for eksempel rike og fattige, mektige og avmektige, menn og kvinner, vekst og vern. Perspektivet vil også fokusere på hvordan verden må forstås gjennom grupper og klassekamp, ikke bare på individstadiet.

En annen akse som Koritzinsky trekker opp er konflikten mellom et nasjonalt og globalt perspektiv. Mellom et nasjonalt perspektiv som vil fokusere på etniske grupper og egen kultur. Et globalt perspektiv vil i større grad understreke det lærerike samspillet mellom Norge og resten av verden, og resten av verden har både positive og negative sider. Og legge vekt på hvordan opplysningstid, politisk og økonomisk demokratisering og utvikling av menneskerettigheter har skapt mer likeverdige livsvilkår i vår del av verden.

En tredje akse (som også henger sammen med de overordnede perspektivene) som Koritzinsky trekker fram er forskjellen mellom individ- og systemperspektiv. Individperspektivet understreker enkeltmenneskets betydning, enten det tilhører en elite eller har en posisjon og rolle fjernt fra rikdom, status og makt. I debatter om kriminalitet og straff forklarer man lovbrudd ved å peke på forbryterens moral, ansvarsløshet eller aggressive personlighet (Koritzinsky 2002:76). Denne tilnærmingen vil ha likhetstrekk med et liberalt perspektiv og metodologisk individualisme i sosiologien blant annet fremmet av Max Weber. Systemperspektivet vil derimot understreke hvordan og hvorfor grunnleggende forhold i samfunnet eller trekk ved nærmiljøet kan påvirke handlingene våre. Oppvekstmiljø og samfunnets manglende satsning på kriminalitetsforebyggende tiltak tas med i vurderingen av hvorfor lovbrudd finner sted, og brukes si større grad som forklarende årsaker.

Da jeg var i praksis brukte vi nettopp individ- og systemperspektivet for å forklare årsaker til kriminalitet i samfunnet. Jeg synes det var en meget god måte for elevene å kunne reflektere over kompliserte problemstillinger gjennom flere forskjellige perspektiver. I tillegg var det mange som så at begge perspektivene hadde noe for seg, og kanskje sammen gav en god og sammensatt forklaringsmodell. Det var læreboken som la opp til et slikt perspektiv og det var en positiv erfaring med læreboken.

Dessverre opplevde jeg i den andre praksisklassen min at vi hadde en lærebok som ikke la opp til å diskutere sakene fra forskjellige perspektiver. I hvert fall så brukte man ikke en gjennomgående refleksjon rundt klart definerte perspektiver. De brukte flere forskjellige forklaringsvariabler, men gjorde ikke klart at de forskjellige forklaringsvariablene tilhørte forskjellige perspektiv. Dette gjør analysen mye mindre sammenhengende og elevene vil slite med å se klare mønster gjennom undervisningen. I et fag som internasjonal politikk som på universitetet består av tre forskjellige perspektiver (realismen, liberalismen og sosialkonstruktivismen (marxismen)) som gjennomgår alle temaer i internasjonal politikk, får studentene på universitet en klar og gjennomgående analyse. Dette gjør det enklere å se sammenhenger og forskjeller i politiske perspektiver.

På videregående skole manglet disse perspektivene. Faren ved dette er at man havner i ”skole-fellen” som er at elevene tar alt som står i læreboken for å være fasitsvaret. Og ikke minst at lærere glemmer universitetskunnskapen og bare følger forklaringene som står i læreboken. Jeg har hatt timer ved en annen videregående skole, hvor de bruker samme lærebok. Det burde åpenbart være rom for å lage en bedre lærebok, i hvert fall burde lærerne som underviser være klar over problemstillingen og gi elevene en god gjennomgang av forskjellige perspektiver. På den måten får elevene forskjellige verktøy som både muliggjør det Piaget vil kalle for kritisk vurdering og en ubalanse som gjør det mulig for ny kunnskapskonstruksjon (Imsen 2005:243)

1.4 Politiske holdninger i skolen

En siste utfordring som henger sammen med politikk er lærernes politiske holdninger. Jeg har ikke funnet tall om hva norske lærere stemmer på, men jeg fant en undersøkelse fra Danmark gjort for statskanalen Danmarks Radio som gir et bilde som jeg regner med har likhetstrekk til norske forhold. Den viste at Sosialistisk Folkeparti (søsterparti SV) hadde 41,1%, Socialdemokratene (søsterparti til Arbeiderpartiet) hadde 28,1%, Radikale Venstre (søsterparti til Venstre, definert på sentrum-venstresiden)  fikk 10,1% og Enhedslisten (søsterparti til Rødt) hadde 5,6%[1]. Kun 11,4% stemmer på et av de to borgerlige regjeringspartiene, de Konservative og Venstre, som ved det forrige folketingsvalg i Danmark i 2007 til sammen fikk 36,9%[2].

Det er ikke nødvendigvis slik at resultater fra Danmark automatisk kan overføres til Norge. Men det er en såpass klar trend, som også blir bekreftet ved kvalitative data fra Norge (selv om noen burde fått bestilt en kvantitativ meningsmåling på hva norske lærere stemmer på). I Nordlys 02.09.2010 kan man lese at direktøren for det nord-norske oljeselskapet, North Energy, Erik Karlstrøm mener at ”når det store flertallet av norsk ungdom forbinder olje og gass med miljøfiendtlighet, kan man ikke overraskes over at de ikke utdanner seg til næringa. Her svikter skoleverket i nord sin rolle som kunnskapsformidler.”[3] Dette kan i hvert fall virke som en bekreftelse på at det i hvert fall oppleves som om at skolen som institusjon er for politisk venstrevridd.

Det kan sammenlignes med en del av kritikken som rettes mot for venstrevridde journalister. Blant annet fremført av Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita, som ved flere anledninger har kritisert norsk presse for å være for venstrevridd[4]. Tidligere politisk kommentator i Bergens Tidende langt på vei bekreftet Clemets analyse av norske journalister og beskrev det slik: ”Med unntak av et par ellevilt frigjorte som muligens stemmer Venstre, kjenner jeg ingen kolleger som stemmer annet enn Ap, SV og RV. Skulle noen stå frem som Frp-velger, vil det være et sosialt selvmord, til og med mer ødeleggende enn å melde seg ut av Norsk Journalistlag”[5]. Mitt inntrykk er at dette er mye av det samme blant norske lærere som blant norske journalister. Men i samme artikkel har også Rossavik en meget god analyse av dette, som nok også gjelder for læreryrket:

Politisk engasjert ungdom på høyresiden søker seg ikke til journalistyrket. Høyres ungpolitikere og rådgivere går andre veier. Det er ikke fordi de er smartere (noe Erna Solberg stadig får merke), men fordi de jevnt over ønsker å bli advokater eller hva de nå blir, og vil ha høyere lønn. Her kan Kristin Clemet selv bidra med å dytte unge blå inn i et for høyresiden mer gunstig karrierespor. De vil være velkomne. Samtidig bør mediene øke lønnen til politiske journalister og kommentatorer for at jobbene også skal bli attraktive for blåruss. Det siste er i grunnen det viktigste.

Mye av de samme resonnementene kan nok også gjelde for læreryrket og bør være til ettertanke for borgerlige partier og for mange på høyresiden som kritiserer skolen for å være for venstrevridd.

1.5 Konklusjon

I denne refleksjonsoppgaven har jeg vært innom en rekke forskjellige emner med bakgrunn i hovedtemaet ”politikk i skolen”. Det er viktig å aldri glemme at skolen ikke er politisk nøytral, men snarere tvert i mot har et viktig samfunnsoppdrag i å gi elevene forståelse og kunnskap om demokrati og menneskerettigheter. Når det gjelder lærerens egne politiske holdninger er det først og fremst et individuelt ansvar (det kan tenkes en samfunnsfaglærer som er lite politisk engasjert), men for min egen del tror jeg at jeg har tjent stort på å være rimelig åpen om hvor jeg ligger i det politiske landskapet og at det derfor er en ikke-sak for elevene som i stedet for kan konsentrere seg om faget. For å unngå at undervisningen gir rom for flere perspektiver og danner et godt grunnlag for drøftinger kan det være en god metode å bruke forskjellige perspektiver for å analysere problemstillinger i samfunnsfaget.

Tilslutt kan det være fint å avslutte denne refleksjonsoppgaven med en god oppsummering av Theo Koritzinsky (2002:71), som selv har en fortid som stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti. ”En markert SV-lærer som bare makter å fortelle engasjert om sosialismen moralske fortreffelighet eller EU-motstandens demokratiske og miljømessige kvaliteter, har intet i et klasserom å gjøre. Det har heller ikke den liberalistisk orienterte læreren som utelukkende formidler positive sider ved privatisering av offentlig sektor eller globalisering av verdensøkonomien”.

1.6 Kilder

Litteratur

  • Imsen, Gunn (2005), Elevens verden, Oslo, Universitetsforlaget
  • Koritzinsky, Theo. (2005). Samfunnskunnskap – fagdidaktisk innføring, Oslo, Universitetsforlaget

Nettkilder

6 kommentarer

Filed under Skole, Utdanning

Jødehat i Norge

Et typisk eksempel på antisemtisk propaganda i Tyskland på 1930-tallet

NRK har de siste dagene vist to rystende reportasjer om økt jødehat i Sverige og i Norge. I Malmø kan man se reportasjen om den jødiske familien som flyktet fra pogromene i Øst-Europa til trygghet i Sverige i 1890. I dag flykter familien fra Malmø i Sverige av frykt for sin egen sikkerhet.

Nesten enda mer skremmende er reportasjen fra Norge. Hverken den jødiske familiefaren eller noen av lærerene tørr å stå fram med navn eller bilde. Etter min og mange andres mening er det sjokkerende. Dette viser en unnfallenhet overfor trakasering av jøder som jeg hadde håpet at vi aldri noen gang skulle se igjen på norsk jord. Reportasjen viser at det er spesielt muslimsk ungdom som står for denne trakaseringen, men jeg frykter at også mange etnisk norske ungdommer direkte eller indirekte tillater antisemittismen å vokse fram i Norge.

Det var skremmende å følge demonstrasjonene i Oslo mot Israels angrep på Gaza. I den såkalte fredlige demonstrasjonen ble det ropt slagord som: «Død over jødene». Jeg er ikke enig i all den politikken som Israel står for, men det har lenge bekymret meg hvor unyansert og polarisert debatten rundt Midtøsten-konflikten har vært i Norge. Det er klart at den norske mediedekningen gir et klart bilde av at palestinerne er de snille og israelerne (jødene) er de slemme.

Gerhard Helskog har skrevet et tankevekkende blogginnlegg om en rapport til det amerikanske utenriksdepartementet som  fremhever det den synes er usympatisk i Norge. Sånn som at høyt profilerte og respekterte nordmenn tilsynelatende setter likhetstegn mellom etnisitet og menneskelige egenskaper. Satt på spissen er vi ved et spørsmål som burde vært dødt sammen med nazismen: Tenker og handler alle jøder likt?

During January both a former prime minister and a high-profile commentator on foreign policy were accused of making anti-Semitic comments. Their statements, which questioned the ability of the United States to be objective in its Middle East policy because of high-ranking Jews in the U.S. government, were criticized as blurring the line between being Jewish and support for Israeli government policy.

Den norske «er det så nøye» holdningen viser seg også når en betrodd norsk diplomat sprer grovt sjikanøse tegninger av et annet folk til allmenn latter, uten at det tilsynelatende får noen konsekvenser:

In mid-January, a first secretary at the country’s embassy in Saudi Arabia used a government system to e-mail a chain message with images likening Israeli soldiers to soldiers of Nazi Germany.

Det er ikke bare muslimer som er kommet til Norge med et sterkt jødehat. De aller fleste muslimer i Norge er tolerante og tar sterk avstand fra jødehets, slik som skjedde på et dialogmøte arrangert av Abid Raja. Åmås oppsummer  behovet for nettopp dialog. Det bør være målet for  å løse konflikten.

Likevel er vi kommet i en helt uholdbar situasjon hvor norske jøder er redd for å vise sin identitet. Det er gjennom de siste tiårene skapt et klima for ordskifte i Norge som har bidradd til å legitimere antisemittisme. Jostein Gaarder har skrevet en anti-Israel kronikk som er gjennomsyret av antisemittisme. Mads Gilbert og Torstein Dahle mener Israels politikk på Gazastripen kan sammenlignes med Warsawa-ghettoen. Dagbladet har en meget god artikkel som viser hvorfor det er historieløst å sammenligne Gaza med  Warsawa. Det skytes raketter fra Gaza mot israelske sivile og ingen fornuftige mennesker kan tro at Israel har et mål om å utslette alle palestinere, slik Nazi-Tyskland systematisk ville utslette alle jøder.

Det må gjøres noe raskt for å stoppe det gryende jødehatet i Norge. En god start hadde vært om man ikke bare diskuterte hvordan man skal stoppe muslimsk ungdom med klare antisemittiske sympatier (selv om det også er viktig), men også tok på alvor hvordan spesielt venstresiden i Norge har vært med å bidra til et antisemittisk klima i den offentlige debatten. Synspunkt som dessverre altfor ofte har fått stå uimotsagt. Et glimrende innlegg som forklarer hvordan norske jøder ser på den voksende antisemittismen er skrevet av Mona Levin. Å leve uten frykt. Det får stå som siste ord i denne omgang.

Årsaken til at man sammenligner dette tror jeg kan bero på at mange vet alt for lite om Holocaust. I all propagandistisk krig forsvinner ganske mye av sannheten, og man tyr gjerne til sammenligninger for å gi uttrykk for en frustrasjon. Jeg tror mange egentlig ikke vet hva de snakker om. Den grunnleggende forskjellen er at den nasjonalsosialistiske politikken mot jøder var et tilintetgjørelsesprosjekt. Jødene skulle forsvinne fra vår klode, sier Lorenz.

19 kommentarer

Filed under Menneskerettigheter

Den norske syke

Denne kommentaren er skrevet av Kjetil Wiedswang, kommentator i Dagens Næringsliv. Denne stod på trykk i mai 2008, men er en interessant analyse av det norske samfunn.

En nasjonal-muskulær-psykologisk lidelse: Nordmenn gjør sine dumheter med luthersk diskresjon.Norske leger bruker n uke på det finske leger gjør på en dag, forteller arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Og så da? gjespet Norge på onsdag da det sto i DN. Selv ikke Siv Jensen var sjokkert.

Vi har jo hørt det før, gang på gang:

– Norge ligger på tredjeplass i verden i bruk av helsepenger. Vi har forholdsvis flere leger og langt flere sykepleiere enn i land vi sammenligner oss med. Men vi har ikke verdens beste helsetjeneste, ikke på langt nær.

– Norge har 330.000 uføretrygdede. Vi er europamestre i å sykmelde oss Ð uten å være teknisk sett sykere enn andre folk.

– Vi ligger i verdenstoppen i å bruke penger per skoleelev. Vi har 40Ð50 prosent flere lærere per elev enn gjennomsnittet i OECD. Men vi har relativt flere drop-outs i videregående skole enn USA. Nesten hver fjerde 15-åring ligger under kritisk grense for lesing.

Det finnes to standardforklaringer på hvorfor det offentlige norske systemet gir lite smell for pengene:

1. At Norge har veldig mye geografi. Dyr møkk blir spredd svært tynt.

2. At nordmenn er spesielt inkluderende og omsorgsfulle. Vi har funksjonshemmede i skolen, og mange kvinner og skrøpelige i lønnet arbeid. Slikt koster.

Problemet er at dette er symptombeskrivelser. I Norge er det tabu å rasjonalisere kommunestruktur og legge ned småsykehus. I våre naboland er slikt en dagligdags dyd av nødvendighet. Den finnes nemlig en underliggende forklaring. Vi er som folk og nasjon angrepet av en mutert utgave av The Dutch Disease.

Hollandske lidelser Det hollandske syke er den politisk-økonomiske tilstanden som inntraff etter at den nederlandske regjeringen i 1963 inngikk en historisk avtale med Esso og Shell om å bygge ut landets naturgass. Deretter begynte politikerne å svi av de forventede inntektene i høyt tempo, mens de glemte resten av næringslivet. Det endte i krise og tårer ved energiprisfallet halvannet tiår senere.

Underveis hadde økonomer og samfunnsvitere laget teori av den hollandske tilstanden: Det er slikt som skjer når et land får altfor mye å rutte med fra en enkelt kilde. Ureksemplet er forfallet i Spania på 1500-tallet, da gullet flommet inn fra Amerika.

I teorilitteraturen om fenomenet blir Norge nevnt to ganger: Først fordi vi fikk et mildt anfall på 1970-tallet med Per Kleppes motkonjunkturpolitikk, deretter fordi vi på 1990-tallet hadde lært. Oljefondet og handlingsregelen er det internasjonale paradeeksempelet på hvordan man skal unngå hollandsk syke.

Men i 2008 holder ikke dette. Etter årtusenskiftet har vi nordmenn utviklet en mutert utgave av den hollandske syke, en samfunns-muskulær-psykologisk lidelse, beslektet med de vanskelig diagnostiserbare sykdommene som gjør spesielt mange nordmenn uføre.

Altså en særskilt norsk syke.

De fleste nordmenn er lutheranere og en slags sosialdemokrater. Vi holder masken, selv om vi som nasjon har vunnet i Lotto. Vi går på jobben også dagen etter at de har ringt fra Hamar. Men inni er vi annerledes.

Norske politikere gjør ikke de virkelig store, spektakulære samfunnsøkonomiske tabbene. Men de og vi gjør mye dumt i det stille.

Den store sammenhengen – Få er nakne og trenger å lære å spinne, sier professor Peder Haug ved Høgskulen i Volda om sammenheng mellom økonomiske konjunkturer og norske skoleprestasjoner.

– Vi har flest uføretrygdede i verden, svært korte arbeidsdager, høy levealder og blir av FN kåret til verdens beste land å bo i. Dette henger ikke sammen, sier professor Øystein Thøgersen ved Norges Handelshøyskole.

Men det henger sammen.

Den norske syke er en nasjonalt adferdsstyrende følelsescluster skapt av stor rikdom, dårlig samvittighet, rettferdighetssans, misunnelse og et historisk betinget nasjonalt mindreverdighetskompleks.

Åpenbare symptomer er altså at vi sykmelder og uføretrygder oss mer enn andre folk. Symptomer er også våre samstemte krav om at akkurat min yrkesgruppe fortjener et skikkelig lønnsløft, eller at det er en skam at akkurat min gruppe av verdige trengende ikke får mer offentlig støtte her i verdens rikeste land. Symptomer er elever som ikke gidder pugge og studenter som ikke vil søke lærdom utenlands. Og selvsagt er det symptomer at hver fjerde av oss vil stemme på petropopulistene i Frp, mens seks av ti mener Europa kan drive på for seg selv.

Når vi stadig er oppegående, skyldes det delvis at vårt nordiske flexicurity-system, tross alt, er sterkt politisk febernedsettende Ð og at en oljepris på 135 dollar fatet har ødelagt alle nøysomme prognoser.

Men alt har en ende.

De fleste sykdommer kureres best hvis behandlingen kommer tidlig. Men legger vi oss inn til kur? Angstsparer vi med Svein Gjedrem?

Åneida. Vi tar en tur på golfbanen. Der er jo legen allerede og avspaserer.

2 kommentarer

Filed under Arbeidsliv