Monthly Archives: desember 2009

Nå venter 14 dager som vil forandre verden

Isen smelter raskere og raskere rundt oss.

I dag trykker 56 aviser i 45 land den samme lederen, som innstendig ber om at verdens statsledere kommer til enighet på klimatoppmøtet i København som åpner i dag. Jeg er enig og legger den samme teksten ut på min blogg. Dette innlegget er tatt fra Dagbladet som er den eneste norske avisen som er med på dette.

Hvis vi ikke forener våre krefter i synlig handling, vil klimaendringer herje vår klode, og rive grunnen under vår velstand og trygghet. Farene har blitt stadig synligere i løpet av de siste tiårene. Nå kommer dette klart til uttrykk: 11 av de siste 14 årene er de varmeste vi noensinne har målt, isen i polområdene smelter, fjorårets plutselige økning i olje- og matpriser ga en forsmak på framtidas ødeleggelse. Blant forskere og eksperter er ikke lenger spørsmålet om menneskene har skyld i utviklingen, men om hvor lite tid vi har igjen for å begrense skadene. Hittil har verdens respons vært ynkelig halvhjertet.

Klimaendringene er skapt i løpet av århundrer, og har konsekvenser som vil merkes for all framtid. Våre muligheter til å temme dem vil bli avgjort i løpet av de neste 14 dagene. Vi oppfordrer representantene for alle de 192 land som møtes i København om ikke å nøle, ikke fortape seg i krangel og gjensidige beskyldninger, men til å gripe muligheten. Dette må ikke bli en kamp mellom den rike verden og den fattige, eller mellom øst og vest. Klimaendringene rammer alle, og utfordringene må bli løst i fellesskap.

Forskningen er kompleks, men realitetene er klare. Verden må gjøre tiltak for å begrense temperaturstigningen til 2 grader, et mål som krever at de globale utslippene når sin topp og begynner å falle i løpet av de neste 5-10 årene. En kraftigere økning på 3-4 grader — den minste økningen vi kan håpe på dersom vi ikke handler nå — vil føre til uttørking av hele kontinenter, og forvandle dyrkbar mark til ørken. Halvparten av verdens arter vil forsvinne, et ukjent antall millioner mennesker vil drives på flukt, hele nasjoner vil forsvinne i havet. Kontroversene rundt e-poster fra britiske forskere som antydet at de forsøkte å holde tilbake ubehagelig materiale har forkludret debatten, men rokker ikke ved den store mengden av dokumentasjon som disse spådommene bygger på.

Få tror at København-møtet kan gi oss en helhetlig avtale; virkelig framgang i prosessen mot en avtale kan bare skje med president Obama i Det hvite hus og en slutt på de årelange amerikanske hindringene av dette arbeidet. Selv i dag er verdens skjebne prisgitt USAs innenrikspolitikk, fordi presidenten ikke kan forplikte seg til de tiltakene som er nødvendige før Kongressen har gjort det samme.

Men politikerne i København kan og må bli enige om de sentrale elementene i en rettferdig og effektiv avtale, og særlig enes om en tidsplan for å gjøre avtalen til en bindende traktat. FNs klimamøte i Bonn i juni 2010 bør være deres deadline. Som en forhandler sier det: «Vi kan ha ekstraomganger, men har ikke råd til en omkamp».

Avtalens hjerte må være en løsning mellom den rike verden og utviklingslandene som sikrer at byrdene for å begrense klimaendringene blir delt, og ikke minst hvordan vi fordeler en ressurs som er blitt veldig dyrebar: De milliardene av tonn med klimagasser som tross alt kan slippes ut før kvikksølvet stiger til livsfarlige nivåer.

Rike land liker å påpeke enkle regnestykker som viser at det ikke kan bli noen løsning før giganter som Kina gjør mer dramatiske kutt enn de har til nå. Men den rike verden er ansvarlig for det meste av de akkumulerte utslippene i atmosfæren; for tre fjerdedeler av all kulldioksyd som er sluppet ut siden 1850. De rike landene må gå foran med ansvar, og samtlige utviklingsland må forplikte seg til kutt som i løpet av et tiår reduserer deres utslipp til betydelig lavere nivåer enn de hadde i 1990.

Utviklingslandene kan hevde at de ikke bærer ansvaret for hoveddelen av utslippene, og at de fattigste områdene vil bli rammet hardest. Men de vil i stigende grad bidra til oppvarmingen, og må derfor gi meningsfulle og målbare løfter om egne reduksjoner. Selv om enkelte hadde håpet på mer fra både Kina og USA, var de nye løftene om utslippsmål fra verdens to største forurensere et viktig skritt i riktig retning.

Sosial rettferdighet krever at de industrialiserte landene graver dypt i lommene, både etter midler som hjelper fattige land med klimatiltak, men også med penger til ren teknologi som hjelper dem med økonomisk vekst uten økning i utslippene. Hovedtrekkene i en framtidig klimatraktat må også utmeisles nå; med omfattende multilateral overvåking, med god belønning for å bevare skogsområder, og en troverdig taksering av utslippskvoter slik at byrden kan deles mer rettferdig mellom de som produserer og de som forbruker de forurensende produktene. Og slik rettferdighet krever at byrden som plasseres på de enkelte utviklingsland tar hensyn til deres evne til å bære den; for eksempel må ikke de nyeste EU-medlemmene i øst, som oftest er fattigere enn «det gamle Europa», lide mer enn deres rikere partnere.

Prosessen vil bli meget kostbar, men bare koste en brøkdel av det regninga lød på da verdens finansinstitusjoner måtte ha friske midler. Og det vil koste langt mindre enn konsekvensene av å gjøre ingenting.

Mange av oss, særlig i den rike delen av verden, vil måtte endre livsstil. Den tiden da flybillettene koster mindre enn drosjeturen til flyplassen nærmer seg slutten. Vi vil måtte handle, spise og reise på en smartere måte. Vi vil måtte betale mer for energi, og bruke mindre av den.

Men overgangen til lavutslippsamfunnet har i seg større muligheter enn den har forsakelser. Flere land har allerede erfart at denne overgangen bringer med seg vekst, arbeid og bedre livskvalitet. Pengestrømmen forteller sin egen historie: I fjor ble det for første gang investert mer i fornybar energi enn det ble brukt på produksjon av elektrisitet fra fossilt brennstoff.

Å endre våre vaner i løpet av et par tiår vil kreve utvikling og innovasjon som ikke står tilbake for noe i vår historie. Men å spalte atomet eller komme først til månen var kappløp skapt ut av konflikt og konkurranse. Klimakampen må derimot være preget av felles anstrengelse for å oppnå felles trygghet.

En løsning på klimautfordringene vil kreve at optimismen vinner pessimismen, at visjon seirer over sneversyn. Det er i den ånd 56 aviser fra hele verden har gått sammen om denne teksten. Hvis vi, med våre ulike nasjonale og politiske perspektiver, kan bli enige, så kan våre ledere også.

Politikerne som møtes i København har makt til å forme historiens dom over vår generasjon: Er vi generasjonen som så utfordringen i hvitøyet og taklet den, eller den toskete generasjonen som ikke gjorde noe for å hindre katastrofen den så komme?

Vi ber innstendig om at de gjør det riktige valget.

Legg igjen en kommentar

Filed under Klima

Tromsø kommune trenger modernisering

Tromsø kommune trenger modernisering

Senhøsten er alltid en tid hvor det går mot behandling av de politiske budsjetter, samtidig forbereder innbyggerne seg på julefeiring. Tromsøs befolkning kan ende opp med en bitter førjulsgave. De rødgrønne partiene vil etter alle solemerker legge frem et budsjett som gir innbyggerne en økning på 70 prosent i eiendomsskatten.

I finanskrisetider har private bedrifter kuttet både 10 og 15 prosent i sine budsjetter. Tromsø kommune har på sin side et driftsbudsjett på ca 2300 millioner. De rødgrønnes økning i eiendomsskatten er i rene tall på ca. 52 millioner, altså bare 1,9 prosent av det totale budsjettet. Med andre ord en kostnad som de aller fleste bedrifter ville kunne kuttet uten at det ville gitt store problemer.

Så hvorfor skjer ikke dette i Tromsø kommune? Flere kommentatorer bl.a NA24s Are Slettan har påpekt fagforeningens altfor store makt i Tromsø kommune. Det er fullstendig legitimt at fagforeninger kjemper for de ansattes interesser, men det blir feil hvis det kun er de ansattes interesser som skal styre den politiske utviklingen av kommunen vår.

Et godt eksempel på dette er saken vi behandlet i kommunestyret i august. Enhetslederen på Mortensnes felleskjøkken var blitt bedt om å spare 200 000 kroner. Hun kontaktet en lokal bedrift og fant da ut at kommunen ville spare 200 000 kroner om man satte utkjøring av mat til de eldre ut på anbud. Rådmannen la saken fram til politisk behandling men det fulgte også med et sint brev fra Fagforbundets leder. Det hele endte med at Rødt, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte mot å legge dette ut på anbud. Det er logisk at et budbilfirma som kjører døgnet rundt bruker både biler og sjåfører på en mer effektiv måte enn kommunalt ansatte med innleide biler som bare kjører ut mat på dagtid. Men dette illustrer hvordan de rødgrønne setter særinteresser foran utviklingen av hele kommunen.

Et annet eksempel på dårlig økonomistyring i Tromsø kommune er driften av de forskjellige foretakene. Det kommunale avfallselskapet ReMiks taper penger på sin næringsvirksomhet, mens private selskaper tjener penger på det. Det er for Venstre ulogisk hvorfor Tromsø kommune skal ha et selskap som operer i et privat marked, og som i tillegg taper penger.

Kommunale barnehager er også i ferd med å bli et stort tapssluk for Tromsø kommune (ja, sektoren er underfinansiert av regjeringen), men med et sykefravær i kommunale barnehager på nesten 20 prosent, så er det ikke så rart at private barnehager driver for 12 prosent lavere tilskudd og i tillegg tjener penger. Nettopp barnehagesektoren viser hvor viktig det er med privat initiativ og selskaper for å få gjennomført store velferdsløft. Det hadde vært umulig med et barnehageløft om man ikke hadde hatt de private barnehagene, og det er ingen med hånden på hjertet som kan si at unger har det dårligere i private barnehager enn i offentlige barnehager.

I mange andre byer har man latt en blanding av private og offentlige selskaper drive flere kommunale oppgaver. Dette har vist seg å gi lavere kostnader og i mange tilfeller høyere kvalitet på tjenestene og større brukertilfredshet. Det er kanskje ingen tilfeldighet at det er Tromsø og det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim som nå sliter med store økonomiske underskudd og som begge øker eiendomsskatten, til tross for at Arbeiderpartiet i begge byer lovet før valget i 2007 at de ikke skulle øke eiendomsskatten.

Venstre kommer til å legge fram et eget budsjettforslag til kommunestyrets behandling hvor vi reverserer Rådmannens forslag til økning i eiendomsskatten. Det kan ikke være slik at politikere gir innbyggerne regningen fordi man ikke klarer å styre økonomien. Vi vil også foreslå flere moderniseringsgrep for å kutte kostnader i administrasjon og overforbruk andre steder i kommunen. Samtidig er det viktig å gi folk gode helsetilbud, en skole som fokuserer på kunnskap, en offensiv miljøpolitikk og et lavere skattenivå for kommunens små- og mellomstore bedrifter. Det er lov å tenke både økonomi og velferd samtidig.

Innlegget er publisert i Bladet Tromsø og skapt litt opmerksomhet.

2 kommentarer

Filed under Tromsø