Monthly Archives: juni 2014

Snublesteiner

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Talen til fylkesmann Svein Ludvigsen ved nedleggelsen av snublesteinene i Tromsø som jeg har skrevet om:

Ambassadør – Byråd – Godtfolk

Det gir mening å minnes. Det gir mening å synliggjøre. For både minnet og synliggjøringen bærer med seg lærdom fra de feil og den urett som våre forfedre og formødre har begått. Men vi må ville se. Vi må ville erkjenne. Og fremfor alt, vi må lære av historien. Vi plikter som medmennesker og uten å nøle kjempe mot at uretten gjentas.

Jeg besøkte en gang den store synagogen i Chicago, og ble etterpå invitert hjem til rabbieren. Hans budskap var at den største last vi mennesker kan bære er å stille oss likegyldig til uretten. At likegyldigheten er farlig for menneskeverdet. At likegyldigheten avstumper oss som medmennesker.

Mer enn 6 millioner mennesker ble drept av nazismens ideologiske galskap. Jeg har besøkt Auschwitz utenfor Krakow i Polen. «Arbeit macht Frei», står det ved inngangen til myrderienes teater, isenesatt av antisemittismens forkvaklede ideologer. En hån mot menneskeverdet.

Jeg har gått i fangehullene i konsentrasjonsleiren hvor torturen på bestikalsk måte ble utrettet. Jeg har sett de såkalte legekontorene hvor ufattelige eksperimenter ble utført på levende mennesker. Umenneskelige lidelser måtte uskyldige, unge og gamle, utstå. Fordi de ble betraktet som undermennesker. For mange av dem var døden en befrielse. Men den samme døden var et produkt av menneskeforakten.

Jeg har lagt ned blomster på retterstedet i Auschwitz for å hedre og minnes. Og jeg gjorde dikterens ord til mine,-«jeg roper med siste pust av min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme».

«Du har ikke lov til å gå der å glemme», skrev dikteren Arnuld Øverland i forkant av krigsutbruddet. Det er like aktuelt i dag. Du har ikke lov til å gå der å glemme. Og intet politisk system kan skjule historiens dom. Da tyske Carl von Ossietzky, antinazist og journalist fikk Fredsprisen i 1936, ble han fengslet for sin systemkritikk. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir hvor han døde 2 år etter. Hans modige protest brakte Hitler til raseri, og han forbød tyskere å motta Nobelprisen, som om nazismens ensretting kunne bringe den frie tanke til taushet.

6 millioner mennesker. 1 million flere enn vi er i hele Norge. Et ufattelig antall skjebner. Liv og lidelse. På en måte er det enklest å forholde seg til 6 millioner. Langt mer nært og hjerteskjærende er det når vi innser at det er enkeltmennesker, som de 17 fra vår egen by. En mor og hennes 2 år gammel jentunge var blant dem.

Jeg gripes enda i sorg når jeg minnes en vakker liten handstrikket kjole i en glassmonter på veggen i Auschwitz. Som statsråd ble jeg vist rundt. Men mest ble jeg i de kalde ondskapens korridorer en bestefar. Bestefar til Emilie, den gang på samme alder som den lille jenta som engang var kledd i denne usedvanlig vakre kjolen, men som kynisk ble drept av politikkens ondskap. Noen hadde møysommelig strikket og sydd kjolen av kjærlighet, av beundring for det uskyldige nyfødte barnet. En bestemor, en tante, en mamma, kanskje?

Holocaust sparte heller ikke et uskyldig barn. Fordi det var jøde. Kun fordi det var et jødisk barn! Et barn ble en trussel mot den ariske raseteorien. Antisemittismen hadde gitt grobunn til nazismens grusomheter.

Vi legger ned snublesteiner i Tromsø i dag. Det er det offentlige Norge som i dag tar ansvar, som erkjenner at vi sviktet de 17 Tromsøværingene som endte sine liv i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Vi erkjenner ansvaret og sier beklager. Vi erkjenner sannheten dom ved å ta inn over oss at også nordmenn direkte og indirekte bidro til deportasjonen.

Kunstneren Gunter Demnig hadde en ide, og nå ligger det 46.000 snublesteiner over hele Europa. Måtte mange snuble over steinene og dermed huske at likegyldigheten er den verste fienden for menneskeverdet, vårt eget menneskeverd så vel som andres. I Tromsø skal vi legge ned 14 snublesteiner der hvor de 17 som døde ble hentet ut av sine hjem.

Se deg omkring. Også i dag myrdes mennesker for sin tro, sin etnisitet, sin legning. Fordi de tilhører en gruppe flertallet betrakter som undermennesker. Når skal vi lære? At også i vårt fredelige Norge, i dag, har antisemittismen grobunn. Noen ikler motstanden mot Israel og jødene en verbal innpakning som knapt skjuler den antisemittismen som drepte 17 Tromsøværinger for 70 år siden.

Den britiske historikeren Joseph Pearson sier om snublesteinene at det er ikke det som står skrevet på dem som er det viktigste, men derimot at snublesteinene faktisk skal løfter enkeltindivider ut av statistikken. Snublesteinene formidler tomheten, mangel på informasjon og dermed glemselen om det som skjedde, sier historikeren. Snublesteinene i Tromsø gjør nettopp det, de løfter frem den 17 blant de 6 millioner. De forteller historien om at vi må passe på så ikke historien gjentar seg.

Det offisielle Tromsøs markering i dag er påminnelsen i form av snublesteiner, at menneskeverdet er vårt felles ansvar, men mest er det et ansvar hver og en av oss må ta vare på, hver eneste dag. Arnulf Øverland sa det slik:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Elie Wiesel, den Nobelprisbelønnede jødiske forfatter og filisof, avsluttet slik sin takketale da han fikk Fredsprisen i 1986:

«Det kommer kanskje tider hvor vi ikke makter å avverge urettferdighet». Men, legger Wiesel til, «det må aldri komme en tid hvor vi ikke protesterer mot uretten».

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Elie Wiesel minnet om at i jødenes skriftsamling Talmud blir vi fortalt at ved å redde et enkelt menneske kan vi sammen redde en hel verden. I Tromsø klarte vi ikke redde de 17 som nå blir minnet med nye snublesteiner.

I Nobelforedraget erkjente Elie Wiesel, en mann jeg så gjerne skulle møtt, lært av og lyttet til, at ingen av oss er i en posisjon hvor vi kan forhindre krig, men at det er vår plikt å fordømme den og dens avskyelighet. Krig etterlater seg ingen vinnere, bare tapere.

I dag minnes vi 17 Tromsøværinger hvis eneste begrunnelse for døden var deres jødiske fødsel. Den jødiske nobelprismottakerens sluttord i takketalen lyder slik: «Menneskeheten må huske at fred er ikke Guds gave til sin hjord. Det er derimot vår egen gave til hverandre».

Tromsøs snublesteiner hedrer de 17 fra Tromsø som døde i konsentrasjonsleirene. Tromsøs snublesteiner skal minne oss om at det er ikke nok og si beklager, vi må gjøre beklagelsen til et uoverstigelig hinder for at ikke historien feilgrep skal gjenta seg i nåtid og fremtid.

Tromsøs snublesteiner er påminnelsen om at fred og fravær av krenkelser av menneskeverdet, er ditt og mitt personlig ansvar, hver eneste dag. Arnulf Øverlands dikt fra 1937 er dessverre like aktuelt i dag:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

——————————————————————
Svein Ludvigsen-snublesteiner

Legg igjen en kommentar

Filed under Ukategorisert

Norge, Tromsø og jødene

Snublesteiner

Snublesteiner

I morgen, 17.juni legges det ned 14 «snublesteiner» på 6 steder i Tromsø for å minne de 17 jødene fra Tromsø som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig, fordi de var jøder.

På Prostneset i Tromsø står det et verdig monument til minne om jødene fra Tromsø som ble ofre for Holocaust. Monumentet ble ikke oppført før i 1995, først 52 år etter at jødene ble deportert fra Tromsø, og det ble ikke reist av det offentlige Tromsø, men etter et privat initiativ gjennom en innsamlingsaksjon blant byens innbyggere. Det er derfor på høy tid at offentlige myndigheter i Tromsø nå, etter 71 år, setter ned «snublesteiner» for å minnes jødene som ble myrdet, og med denne handlingen også beklager hvordan representanter fra norske myndigheter bidro til jødedeportasjonen. Det er bare så beklagelig at det ikke har skjedd før.

De første «snublesteinene» ble utstilt i Antoniterkirche i Köln i 1994, for tjue år siden i år, som en stadig påminnelse om de som ble ofre for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. «Snublesteinene» er små steiner med navnene på Holocaust-ofrene som legges ned i gateplanet hvor ofrene bodde. Snublesteiner finnes i 16 land, og i mars var det lagt ut over 46 000 snublesteiner i byer over hele Europa. Tromsø blir nå en av byene som minnes ofrene for jødeutryddelsene på denne måten. Gunter Demnig, kunstneren som står bak konseptet med snublesteiner, ville ta navnene til folkemordofrene tilbake og opprette mange minnesmerker der menneskene levde, fremfor store minnesmerker med hundrevis av navn. Derfor blir det lagt ned «snublesteiner» i blant annet Strandgata og Kirkegata hvor Tromsø-jødene, som hadde flyktet fra forfølgelse i Baltikum og i Russland, i mange tiår drev sin forretningsvirksomhet i en by og et land de trodde at de var trygge i.

Det er også grunnlovsjubileum i år, men ikke alt i grunnloven er grunn til å feire. Det er 200 år siden grunnlovsfedrene bestemte seg for at § 2 skulle lyde: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Paragrafen ble endelig opphevet i 1851 etter en sterk innsats fra Henrik Wergeland, men står fremdeles som en skamplett i vår historie.

Tidligere i år ga idéhistoriker Håkon Harket ut boka «Paragrafen», der han tar for seg jødeparagrafen og viser at antisemittismen var utbredt også hos den intellektuelle elite, og at det var det heller enn et reaksjonært folkedyp som var årsaken til at Stortinget i 1814 vedtok å forby jøder fra å oppholde seg i Norge. Selv grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, hadde antisemittiske holdninger som ble uttrykt i arbeidet med Grunnloven. Antisemittismen i Sentral-Europa var utbredt på 1800- og første del av 1900-tallet, og ble et tankegods som Adolf Hitler og det tyske nazistpartiet omfavnet i sin kamp for det ariske herredømmet i Europa.

Det er lang tid siden jødeparagrafen ble skrevet, og lenge siden 2. verdenskrig ble avsluttet. Men antisemittiske holdninger lever fremdeles i Norge. Holocaust-senteret ga i 2012 ut en rapport som antydet at en av syv nordmenn mener at jøder «alltid har skapt problemer i landet der de bor». 19 % mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Knapt en av fem tror altså på en verdensomspennende jødisk konspirasjon. To av tre unge under 29 år hadde hørt «jøde» bli brukt som et skjellsord. I Oslo-skolen avslørte en rapport i 2010 at mobbing og trakassering av elever med jødisk tro ser ut til å væreøkende. Alle disse tallene er urovekkende, og vi som borgere i samfunnet må stå opp for alle menneskers likeverd og mot diskriminering og fordommer på bakgrunn av religion.

Også i debatten om forbud mot omskjæring av guttebarn ser vi, etter min mening, et uttrykk for mangel på forståelse for den jødiske minoritet og deres tro. Jeg er imidlertid svært glad for at regjeringen nå fremmer en lovproposisjon for Stortinget, som legger opp til at rituell omskjæring av gutter skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Denne lovproposisjonen vil også få full tilslutning fra Venstre på Stortinget, fordi partiet mener det er viktig å ivareta den jødiske minoriteten i Norge, og at den rituelle omskjæringen som er en essensiell del av den jødiske tro nå kan utføres under trygge rammer i helsevesenet.

Når fylkesmann Svein Ludvigsen legger ned den første snublesteinen i Tromsø 17. juni, er det for å minnes de som ble ofre for folkemordet under 2. verdenskrig. Det er et signal om at vi i Norge også har en mørk historie om hvordan vi har behandlet vår jødiske minoritet, og også andre minoriteter og urbefolkningen. Vi har mye å være stolte av i vår historie og i vår grunnlov, men det er viktig å aldri glemme de mørke delene av historien, slik at vi ikke gjentar den. I Tromsø bys historie står navnene til 17 tromsøværinger som mistet livet bare fordi de var jøder. Vi må aldri glemme dem eller denne skampletten i europeisk historie.

Jonas Stein (V)

Byråd for næring, kultur og idrett

1 kommentar

Filed under Ukategorisert