Mer skatt er ikke løsningen
I de siste dagene har Arbeiderpartiet relansert skattedebatt. Partisekretær Raymond Johansen gikk i forrige uke ut i VG og sa at de rødgrønne bør gå til valg på økte skatter for å møte eldrebølgen. Responsen var som ventet. Høyre og Venstre var i mot. Alt av mine Ap-venner på facebook og twitter jublet. Det samme gjorde LO og selvfølgelig Trond Giske. Enkelte Ap-representanter gikk så langt som å lansere egne håpløse skatteforslag som avgift på mobil og PC.
Nå skal det sies at Raymond Johansen har et poeng, om 10 år. Dersom vi fortsetter stå kurs som i dag så vil Norge (og Europa) ha en stor demografisk utfordring (og ikke minst Kina). Det vil være for få som arbeider i forhold til antall som er utenfor arbeidslivet. Men jeg mistenker Ap-strategene at dette utspillet handler om å blidgjøre grasrota (venstresiden i Ap, AUF og LO). Felles for alle disse er at de elsker skatt og deres politiske engasjement handler om å dele ut mer velferdsgoder. Det er en ærlig sak for politisk engasjement, men jeg har til gode å se noen vinne valg i Norge i moderne tid med løfter om økt skatt.
Tilbake til utfordringen. Den er reell, men jeg tviler sterkt på at mer skatt er løsningen. Her er noen av de reelle alternativene.
1. Mer skatt er sosialistenes løsning. Med andre ord ta mer av pengene til enkeltmenneskene og pøse dem inn i en allerede ineffektiv offentlig sektor. Utfordringene knyttet til finansiering av eldrebølgen er gammelt nytt og det er veldokumentert av regjeringen bl.a. i perspektivmeldingen. Men i stedet for å ta grep for å møte utfordringene – gjennom en målrettet satsing på nye arbeidsplasser nytt miljøvennlig næringsliv, økt kvalitet i utdanning og forskning, og/eller vilje til å gjøre noen strukturelle grep for eksempel når det gjelder kommunestrukturen – har regjeringen brukt de store pengene på å blåse opp offentlig sektor og dermed i prinsippet skaffet seg et verre utgangspunkt for å løse eldreutfordringene enn strengt tatt nødvendig. For å kunne få penger som monner må regjeringen da også skattelegge middelklassen mye hardere enn i dag. Det tviler jeg sterkt på om det er politisk forståelse eller vilje til.
2. Modernisering av offentlig sektor. Jeg har tidligere referert til det enorme potensialet som ligger i modernisering av offentlig sektor både nasjonalt og lokalt. I privat sektor skjer det hele tiden modernisering og man klarer å gjøre ting smartere gjennom bedre organisering og ny teknologi. De rødgrønne partiene har gått til valg på å ikke gjøre modernisering (gjennom f.eks. New Public Management) eller bruke private tilbydere i offentlig sektor. Private bedrifter har kuttet 10-15% (og noen enda mer) av sine utgifter i finanskrisen, og står nå styrket til fremtiden. Dette burde også vært gjort i offentlig sektor.
3. Økt økonomisk vekst. Vi gjør i dag mye mer enn det vi gjorde for 20 år siden (f.eks. har alle nordmenn rett til barnehageplass). Dette har man fått til gjennom økonomisk vekst. Det er også dette som gjør skattedebatten tveegget. Et mer dynamisk skattesystem som stimulerer til nyskaping, mer forskning og et mer miljørettet næringsliv vil utvilsomt føre til økte inntekter i statskassen. Lars Sponheim ble i 2004 karakterisert som en vaskeekte voodoo-prest av Ap-leder Jens Stoltenberg da han uttalte at lavere skatt ga høyere skatteinntekter og mer velferd. Nå viser skattestatistikken for de siste tre åra at Sponheim kan ha hatt rett. Mellom 2003 og 2006 økte staten sine inntekter med 100 milliarder kroner.
4. Mindre rettigheter. En del av løsningen er også at folk må forvente mindre av det offentlige. Etter min mening bør alle ha rett på grunnleggende velferdsgoder, men i tiden fremover bør man diskutere om ikke enkeltindividet bør ha noe mer ansvar ved f.eks. pensjonsrettigheter, sykelønn og studier. Dette er ikke det samme som å si at staten ikke skal ha hovedansvaret for disse rettighetene, men etter min mening er alle tjent på å ta noe mer ansvar for sitt eget liv.
5. Økt innvandring. Dette kan selvfølgelig ikke Arbeiderpartiet, som kjemper med Fremskrittspartiet om å være mest restriktiv i innvandringspolitikken, stå for. Men grunnen til at Europa har utfordringen med eldrebølgen, og USA ikke har den utfordringen, er at USA har hatt en mye mer liberal innvandringspolitikk. USA hadde også de berømte baby-boomerne etter 2.verdenskrig, men har «fylt på» sin befolkning med unge innvandrere fra hele verden i etterkant. Det stoppet vi å gjøre på 1970-tallet. 13 prosent av amerikanerne er født i utlandet og den netto migrasjonsraten er på 4,32/1000 innbygger. I Frankrike er denne raten på 1,52/1000 innbygger og i Norge på 1,74/1000 innbygger. Dette gjør at amerikanerne i fremtiden vil ha langt flere som er innenfor arbeidslivet enn de som er utenfor arbeidslivet og ikke minst ha en langt lavere gjennomsnittsalder enn det vi vil ha i Europa. I tillegg har også amerikansk innvandringspolitikk en tiltregningskraft på mange unge og ressurssterke mennesker som ønsker å komme til «the land of oportunities». SOm tidligere president Bill Clinton sa det i 1998: «America has constantly drawn strength and spirit from wave after wave of immigrants […] They have proved to be the most restless, the most adventurous, the most innovative, the most industrious of people.» Gerhard Helskog har skrevet meget godt om innvandrernes supermakt.
Konklusjon: For å konkludere må jeg vel si at alternativ 1 for meg er helt uaktuelt. Faktisk tror jeg mer skatt vil være med å ødelegge for alle de andre faktorene som jeg tror er mer effektiv og bedre løsninger for alle parter. Offentlig sektor har utvilsomt godt av en skikkelig hestekur i forhold til reformer og bruk av ressurser. Vi trenger mer økonomisk vekst basert på kunnskap og miljøvennlig teknologi. Norge bør også gi individene mer ansvar for sine egne liv. Det tjener individer og samfunnet på. Tilslutt bør Europa og Norge revurdere sin innvandringspolitikk. Vi trenger mer innvandring, ikke mindre. Vi trenger flere mennesker som ønsker å jobbe for å skape en bedre fremtid for seg selv og sin familie. En god start for Europa ville vært å åpne for tyrkisk EU-medlemskap. Tyrkia har 72 millioner innbyggere og 25% er mellom 0-15 år. Mange av dem drømmer om en bedre fremtid i Europa. Tyrkisk EU-medlemskap er noe alle land i Europa tjener på. Til tross for fransk og tysk motstand åpner nå også Storbritannia for tyrkisk EU-medlemskap.
Jonas Stein 