Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

2 kommentarer

Filed under Tromsø kommune

2 responses to “Er det størrelsen det kommer an på?

  1. Tomas

    Enig i mye av det du skriver ,Jonas. Men å spare penger ved å kutte i pensjonen til renholderne i kommunen, er så hjerterått som det blir. Snakk om å ta fra de svakeste, en yrkesgruppe som gjør en svært krevende jobb til dårlig lønn og med liten status.

  2. Debatten om pensjon i offentlig sektor versus privat sektor er komplisert. I dag er det OTP i offentlig sektor som er svært dyr for arbeidsgiver, mens i privat sektor er det en ytelsesbasert pensjonsordning. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser noen grunn til at det skal være en mye bedre (og dyrere) ordning i offentlig sektor enn det er i privat sektor.

    Tjenestepensjon var riktig den tid det var 4 arbeidstakere pr. pensjonist. Når eldrebølgen slår inn, så vil antall arbeidstakere pr. pensjonist gå betydelig ned. Det er nok ingen tvil om at fremtidens pensjonister (slik meg selv) i mye større grad må ta ansvar for egen pensjon gjennom mer ytelsesbaserte ordninger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s