Forskjell på blågrønt og blåblått

Norge trenger en ny regjering fra høsten av. Men det er stor forskjell på hvilken regjering vi får. Det er forskjell på blågrønn regjering med et sterkt sentrum og et blåblått styre med bare Høyre og Frp.

Landet trenger på en rekke områder en ny kurs etter 8 år med rødgrønn regjering. Dagens regjering har ingen vilje til å modernisere offentlig sektor, skape et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv eller gjennomføre virkelige løft for kunnskap gjennom å satse på skole og forskning. Det er et paradoks at regjeringen Stoltenberg som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk og ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen, etter 8 år ikke har klart det. Dette på tross av at staten Norge har hatt formidable inntekter, spesielt fra olje og gassnæringen, og statsbudsjettet har økt fra om lag 600 milliarder kr til nå å være på 1065 milliarder kr.

At landet trenger en ny regjering er noe ikke bare borgerlige politikere er enige om, men som også understrekes av samtlige meningsmålinger i 2013. Et klart flertall av velgerne vil stemme på et av de borgerlige partiene. Men det er ikke det samme hvilken kurs vi får. Selv om de borgerlige partiene er enige på en rekke områder er det også flere områder hvor det er betydelige forskjeller og det er åpenbart at et sterkt Venstre vil bidra til en mer sosial, liberal og grønn profil på en ny regjering.

Venstre har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement. Vi har lenge brukt slagordet «mer til de som trenger det mest». For oss handler ikke sosialt engasjement om å dele ut enda mer velferdsgoder til middelklassen. Vi har et oppriktig engasjement for de som faller utenfor det etter hvert så voluminøse velferdssamfunnet. Skal man lykkes i kampen mot barnefattigdom og ruspolitikk er man nødt til å endre systemer og målrette tiltakene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Politikerne må sette mennesker foran systemet.

Det viktigste politikerne kan og bør gjøre for Norge er å føre en offensiv miljø- og klimapolitikk. En politikk som gjør oss mindre avhengig av fossil energi er ikke bare bra for klimaet, men også for norsk næringsliv. Dagens todeling av økonomien, med en oljeøkonomi som presser opp lønns- og prisnivået gjør landet altfor avhengig av oljeindustrien.

Det er et stort paradoks at Venstre i miljøpolitikken på Stortinget har kommet lengre i fellesforslag med Høyre, Krf og Frp enn den politikken som føres av Stoltenberg-regjeringen. Det er ingen tvil om at en blågrønn regjering vil være en mye bedre regjering for miljøet enn dagens rødgrønne regjering og en blåblå regjering.

På en rekke områder vil en blåblå regjering føre politikken for langt til høyre. Høyre og FrP har rett i at man i større grad må bruke kapasiteten som finnes i det private helsevesenet. Samtidig er det offentlige helsevesenet bærebjelken og sikkerhetsnettet i vårt samfunn. For mye privatisering vil kunne gå utover denne vitale infrastrukturen. Når Berit fra Båtsfjord våkner om natten med hjerteinfarkt trenger hun ikke en rask timebestilling hos Volvat i Oslo, men rask og kvalitetssikker behandling i på sykehus i nærheten av seg.

Venstre mener også at fedrekvote er bra for barn, mor, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre. Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon. Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

I kulturpolitikken er det også åpenbare forskjeller. En av grunnene til Venstre kunne akseptere samarbeid med Frp i Tromsø var at vi fikk klare garantier for at det fortsatt skal føres en offensiv kulturpolitikk. Vi er stolte over to år med blågrønn kulturpolitikk og de mange resultatene som er levert. Et sterkt Venstre i en ny, borgerlig regjering vil sikre mangfold og frihet i kulturlivet!

Nå er det rundt en uke til valget og alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk.

Reklame

Ny kurs i narkotikapolitikken

I etterkant av at helse- og omsorgskomiteen i Tromsø enstemmig vedtok å støtte flertallet i Stoltenbergutvalget, som går inn for forsøksordning med heroinassistert behandling, har selvfølgelig ikke reaksjonene latt vente på seg. En del av motstanden skyldes nok ikke uvilje mot å få en reel forbedring for rusmisbrukere, men snarere litt manglende kunnskap om hvilke dokumenterte resultater som man har av heroinassistert behandling. Her kan man lese mer om evalueringene av forskjellige forsøk.

Norge ligger på overdosetoppen i Europa, og titusenvis av norske narkotikaavhengige lever under forferdelige forhold – med mindre de mister livet. Det er på tide å ta lærdom av dette, og se etter løsninger som har gitt suksess i andre land. Derfor blir det helt feil å si mer av den samme politikken som vi har hatt i tredve år.

Heroinassistert behandling har reddet tusenvis av menneskeliv, redusert nyrekrutteringen (opptil 82 %, i Sveits), bedret pasientenes helse og frigjort mange fra et liv som kriminell eller prostituert. Behandlingen er ikke en erstatning for dagens behandlingsformer (som f.eks LAR), men bare myntet på heroinavhengige som ikke kan få hjelpen de trenger på andre måter, og som opplever andre former for behandling som blindspor med mye lidelse og død. Alternativet for disse menneskene er eget bruk av illegal heroin – helt uten forutsigbarhet for dem selv eller kontroll fra helsevesenets side.

Heroinassistert behandling skjer ved at pasientene får injisert lovlig fremstilt heroin av kvalifisert helsepersonell på egne helsestasjoner. Dosene og innholdet er kvalitetssikret, i motsetning til illegal heroin, slik at pasientene vet hva de får og hvordan de reagerer. Samtidig er hjelpen nær hvis injiseringen mot all formodning skulle ende med overdose. Dette fører logisk nok til færre dødsfall. I samme slengen får pasientene helhetlig helsestell. Grunnet hard livsstil har heroinavhengige mange sykdommer å slite med. Bedre generell helse gjør dessuten selve avhengigheten mindre prekær.

Samtidig får pasientene frihet til å disponere hverdagen slik de selv vil. Per i dag må mange i den aktuelle gruppen heroinavhengige tigge, stjele og/eller la seg utnytte som prostituerte for å skaffe seg penger til neste dose. Med heroinassistert behandling kan de isteden bruke tiden på meningsfull aktivitet med muligheter for selvrealisering. I Hamburg var eksempelvis 40 prosent av pasientene i lønnet arbeid mens behandlingen pågikk. I motsetning til et diffust og politikerdefinert verdighetsbegrep, gir denne friheten virkelig verdighet.

Behandlingen praktiseres i bl.a. England, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, Spania og Canada. Før behandlingen begynte, ble den møtt med mye motstand, men senere har både fagfolk, politi og politikere snudd i saken. Ved vinterens folkeavstemning i Sveits fikk behandlingsmåten stort flertall i alle 26 kantoner. I det danske Folketinget ble den vedtatt med et historisk flertall. Derfor har også Stoltenbergutvalget, ledet av tidligere utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, utredet dette spørsmålet i nesten to år og et flertall i utvalget anbefaler at det gjennomføres et nasjonalt forsøksprosjekt også i Norge.

Den norske narkotikadebatten er i endring. Stadig flere tar innover seg de strømningene som gjør seg gjeldende på kontinentet, og som heroinassistert behandling er et eksempel på. Det er imidlertid viktig ikke å stirre seg blind på konkrete behandlingsmåter. De må kombineres med mange andre helse- og sosialtjenester, slik at alle avhengige kan få et tilbud som passer for seg. Her bør også frivillige organisasjoner og andre private aktører få spille en sterkere rolle.

Kjernen i en ny norsk narkotikapolitikk må være at medisinsk og sosialfaglig behandling tar over for dagens repressive bruk av straff. Dette har gitt svært gode resultater i mange land, blant annet ved bedre forhold for brukerne, mindre narkotika i omløp og en redusert illegal narkotikaøkonomi, som i dag finansierer blant annet krig, terrorisme og menneskehandel.

Narkotikaproblematikken er et av våre største samfunnsproblemer. Dagens politikk har virket helt mot sin hensikt. Vi trenger en ny kurs.

Hvorfor jeg er tilhenger av aktiv dødshjelp

Det er veldig interessant og positivt at Frp går inn for aktiv dødshjelp. Selv har jeg lenge vært for eutanasi (aktiv dødshjelp). I utgangspunktet er det en prinsipiell avgjørelse, fordi jeg mener at alle mennesker skal ha rett til selv å velge hvordan de vil avslutte sitt liv. Men i den senere tid har sett flere og flere viktige og pragmatiske argumenter for å tillate eutanasi. Det er betydelige mørketall og veldig sterke enkeltskjebner. For noen uker siden var jeg i debatt med Harald Tom Nesvik (Frp) om aktiv dødshjelp på NRK2. Klippet kan du se her.

Dette er ikke et enkelt spørsmål. Det er etiske problemstillinger som vi ikke møter i politikken. Det er dilemmaet mellom retten til liv og retten til en verdig død. Det som er viktig nå er å få en åpen debatt rundt et veldig tabubelagt, men også et veldig følsomt tema.

Unge Venstre vil tillate aktiv dødshjelp, men kun gjennom en prosess som utelukker en hver tvil om at pasientens beslutning er reell, vedvarende og fri fra ytre press og at det bare skal brukes i tilfeller hvor dødelige sykdommer fører til uutholdelige lidelser. Helsepersonell skal ikke kunne pålegges slike oppgaver mot sin vilje.

Universitet i London anslår at 1 av 500 dødsfall i Storbritannia skyldes aktiv dødshjelp. Med et lovverk vil spesielt svake pasienter stå sterkere. Vi vet at det skjer,  derfor kan det være viktig for de som er involvert å sikre et regelverk.

I Nederland hvor aktiv dødshjelp er tillatt slår loven fast at eutanasi er tillatt når pasienten har bedt om det gjentatte ganger, når pasientens lidelser er utålelige og når legen på forhånd har rådført seg med en kollega. Legen må også rapportere dødsårsaken til kommunens gravferdsagent med relevante opplysninger etter loven om begravelse og kremering. Regionale nemnder vil fortsette med å finne ut hvorvidt en sak med terminering av liv etter forespørsel om assistert selvmord fyller kriteriene. Avhengig av deres konklusjon vil en sak enten bli avsluttet eller oversendt til påtalemyndigheten. Lovverket er tydelig på at en skriftlig erklæring fra pasienten med ønske om eutanasi skal anerkjennes. Slike erklæringer kan brukes når pasienten er i koma eller på annen måte ikke kan uttrykke om de ønsker eutanasi eller ikke. Det interessante er at antall dødsfall ikke har økt i Nederland, men kommunikasjonen mellom pasienten, de pårørende og det medisinske personellet er blitt mye bedre, og de opplever økt verdighet.

Det er sterke historier fra Norge også. Som denne fra Sigrid Hannisdahl (92): Jeg oppsøkte henne på pleiehjemmet. Hun slet med sterke smerter på grunn av leddgikt. Hun var radmager og ble dårligere og dårligere. Det var bare sorgen. Jeg skjønner ikke at noen hadde hjerte til å ta fra henne muligheten til å avslutte livet på en verdig måte.

Hva mener du? Bør man tillate aktiv dødshjelp?

Det offentlige må lære av private barnehager

En av tingene som jeg har fått mer og mer oppmerksomhet rundt i mitt verv som folkevalgt i Tromsø er forholdene til barnehagene. Derfor skrev jeg bl.a. denne uttalelsen til Unge Venstres sentralstyre om likebehandling av offentlige og private barnehager.

I Tromsø kommune mottar de private barnehagene ca.86% av det tilskuddet som de offentlige barnehagene gjør (heldigvis får vi nå innført stykkprisfinansiering som på sikt vil tvinge frem mer likebehandling). Likevel klarer de å ofte ha høyere lønninger og gi et mer mangfoldig og spennende tilbud enn i de offentlige barnehagene. Det mest oppsiktsvekkende er likevel sykefraværsstatistikken. I de offentlige barnehagene var den på 17,5% i 4.kvartal 2008, i de private barnehagene ligger den under 5%.

Dette har ført til overskridelser på nærmere 20 millioner i de offentlige barnehagene i Tromsø. Dette er i seg selv alarmerende. Men det blir enda mer alarmerende når man ser at enkelte private barnehager med 14% mindre tilskudd tar ut utbytte. Jeg tror at det er på tide at vi er mer takknemlig for den fantastiske jobben private barnehager har gjort for å sikre full barnehagedekning og de offentlige barnehagene burde ta seg en studietur over veien for å lære mer om hvordan man de kan drifte bedre.

Tilslutt en liten tankevekker. I barnehagedebatten har det nesten verdt umulig for Arbeiderpartiet å snakke om at private ødelegger for «fellesskapet» og hvor ille det er med privatisering av offentlige tjenester. Det er ingen som med hånden på hjertet kan si at unger i private barnehager har det så mye verre enn i de offentlige barnehagene. Det viktigste er at ungene har et godt tilbud, ikke hvem som leverer det. Mon tro om ikke det samme ville vært tilfelle for de eldre som har behov for hjemmehjelp eller sykehjemsplass?

Lundteigen – et gufs fra fortiden

Ja, jeg tenker selvsagt på Per Olaf Lundteigen. Norges mest reaksjonære politiker. Nå har han vært ute og vil frata øst-europeere som har arbeidet i Norge dagpenger. Dette vitner om et menneskesyn som jeg trodde vi var kvitt for lenge siden. Under parolen, nordmenn først, vil han ta fra arbeidere som har vært i Norge som har bidradd på en fantastisk måte til å få bygd skoler, barnehager, eldrehjem, gårdsbruk osv.  deres sosiale rettigheter. Begrunnelsen er bare at de ikke er norsk!!

«Flommen» av utenlandske trygdemottakere består per i dag av om lag 1300 arbeidstakere. Å fjerne rettighetne vil være problematisk av to grunner. For det første opphever Norge fra 1. mai Norge overgangsreglene i EØS-avtalen om fri flyt av arbeidskraft. Lundteigen må dermed få med seg EU og EØS-landene på å fjerne regelen som sikrer trygdeytelser etter seks måneders arbeid i et land. For det andre er en innstramming slik Lundteigen foreslår, etisk problematisk. Vi må være villig til å dele. Også når kaka blir mindre.

Heine Vestvik Nilsen fra Venstre og Europabevegelsen, svarer på en fantastisk måte i Dagbladet i dag. Det er helt åpenbart at Lundteigen og Sp viser fram sine brune kanter og flørter med velgere som helst ser at Norge stenger sine grenser. Men slik blir det kanskje med en nei-mann i et politisk parti viss utenrikspolitiske visjon stopper på Svinesund?

Ufattelig tragedie i Tromsø

Nok en tragedie har skjedd i Tromsø. Et ubegripelig trippeldrap. Tror jeg snakker for samtlige innbyggere når jeg beskriver dette som en ufattelig tragedie. Har lyst til å gi litt ros til Tromsø-ordføreren, Arild Hausberg. Jeg er ikke alltid enig med han politisk, men i denne situasjonen gjør han en glimrende og viktig jobb i det viktigste embedet i Tromsø, ordfører-vervet. Dette intervjuet i VG er veldig bra.

Jeg både tror og håper at Tromsø-samfunnet vil reise seg etter denne tragedien. Og jeg håper også at man kan få en skikkelig debatt rundt hvordan man skal hjelpe de som sliter med psykiske problemer. Å tro at man kan «redde» alle er en umulighet, men at vi kan hjelpe flere til å bekjempe sine demoner og løse sine problemer må være en viktig politisk prioritet i tiden som kommer. Vi som folkevalgte skylder ihvertfall ofrene å gjøre vårt ytterste.