Monthly Archives: juni 2012

Sentrums rolle i norsk politikk

Sentrumspartiene er en fellesbetegnelse på Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Både Sp og Krf er dannet som utbrytere av Venstre, og det forklarer hvorfor det er en del historiske fellestrekk mellom disse partiene. Partiene har historisk stått på linje i målsaka (for nynorsk), for periferi i sentrum-pereferikonflikten og for blandingsøkonomi.

Helt siden Gerhardsen-regjeringen mistet flertallet (med SF) i 1965 har veien til makt i norsk politikk gått gjennom sentrum. Enten gjennom flertallsregjeringer (Borten, Willoch eller Stoltenberg II) hvor et eller flere sentrumspartier har vært en del av en koalisjonsregjering eller sentrumsregjeringer (bestående av sentrumspartier som Korvald og Bondevik) eller mindretallsregjeringer (Brattli, Brundtland, Willoch og Stoltenberg I) som har vært avhengig av støtte fra sentrum i sak til sak og i budsjettsaker.

Dette har ført til at sentrumspartiene har hatt stor politisk innflytelse på spesielle saksområder. Krf har hatt stor innflytelse på norsk alkoholpolitikk (avgifter og Vinmonopol), familiepolitikk (kontantstøtte) og i bistandspolitikk. Mens Sp har hatt mye innflytelse på norsk distriktspolitikk (kommunestruktur og overføringer) og i landbrukspolitikk (subisider). Venstre var små på 70, 80 og 90-tallet, men har hatt innflytelse på f.eks. rammevilkår for småbedrifter (fjerning av delingsmodell) og under Bondevik II-regjeringen hadde Venstre 3 statsråder med bare to storingsrepresentanter.

Sentrumspartiene har ofte hadd en modererende (eller konserverende) rolle i norsk politikk. Høyre har f.eks. alltid måtte søkt mot sentrum. Derfor ble velferdsstaten videreutviklet og ikke redusert på 60-tallet under den borgerlige regjeringen. Liberaliseringen på 80-tallet gikk ikke så hurtig fram som f.eks. Willoch ønsket.

Inntil i 2005 har sentrumspartiene samarbeidet med sentrum eller med Høyre for regjeringsdannelse. At Senterpartiet valgte å samarbeide med sosialistisk side i det rødgrønne regjeringsprosjektet har etter mange mening svekket sentrums rolle i norsk politikk. Dette «tvinger» sentrumspartiene til å velge side. Før valget i 2013 har Venstre nå signalisert at partiet ønsker en en ny grønn, liberal og borgerlig regjering.

Et sentrum?

Det er all grunn til å spørre seg om det finnes et politisk prosjekt i sentrum av norsk politikk? Etter min mening er det svært tvilsomt. Den eneste klare fellessaken er at alle partiene er for nynorsk. Uansett hva du mener om nynorsk er det ikke nok til å bygge et større politisk prosjekt. I tillegg kan det nevnes at alle tre partiene ønsker en mer offensiv miljøpolitikk.

Grunnen er nok at både Venstre og Senterpartiet har utviklet seg. Venstre i en mer liberal retning både i verdispørsmål og i økonomisk politikk. Senterpartiet har nok blitt «rødere» og mer strukturkonservativ. I en rekke saker som kommunestruktur, EU-spørsmål, handelspolitikk, stat/kirke, rovdyrpolitikk er helt uenig. Krf har også en del uenigheter med spesielt Venstre i en del verdispørsmål.

Mot 2013?

Et av de store spørsmålene i norsk politikk er hvilken vei sentrum vil velge i 2013. Gjennomsnittet av de siste meningsmålene viser at Høyre og Frp trenger Venstre og/eller Krf for å danne flertall. Venstre har allerede signalisert at partiet ønsker en ny regjering og det er all grunn til å tro at Krf ønsker det samme. Det er naturlig at opposisjonspartiene til en flertallsregjering som snart har holdt sammen i 8 år forsøker å danne et alternativ, selv om det er politiske utfordringer mellom sentrum og Frp (bistand, miljø, asyl og innvandring).

Det interessante vil være hvilke politiske gjennomslag og politiske posisjoner sentrumspartiene vil kreve for å støtte en slik regjering? Venstre har signalisert en del i sin landsmøteuttalelse og det samme vil nok Krf også gjøre. Dersom den rødgrønne regjeringen mister flertallet er det også krefter i Senterpartiet (representert ved Ola Borten Moe og Senterungdommen) som nok vil ønske et styrket sentrum som politisk kraft.

Et annet spørsmål er om sentrumspartiene vil klare sperregrensen (og dermed få utjevningsmandater som fort betyr 4-5 ekstra representanter). Alle tre partiene har på enkeltmålinger vært under sperregrensen på 4,0%. Krf og Sp har en utfordring med at befolkningen urbaniseres og at det kommer nye velgergrupper hvor disse partiene står svakere. Venstres utfordring er at partiet sliter med «utro» velgere og i motsetning til Sp og Krf har et mindre antall kjernevelgere. Krf har f.eks hele 35 000 medlemmer.

Uansett hvordan valget går i 2013 er det stor sannsynelighet for at et eller flere sentrumspartier, som så ofte før, vil sitte med nøkkelen til hvilken regjering vi får.

15 kommentarer

Filed under Ukategorisert