I de siste dagene har det vært mye debatt om Audun Lysbakken og at han som partileder har valgt å ta ut pappapermisjon. Denne debatten illustrerer en del av forventningene og utfordringene som ligger i «den moderne mannsrollen». Når man i tillegg er profilert politiker blir det enda flere forventninger.
Jeg er noen år yngre enn Lysbakken, men vi har begge vokst opp med helt andre forventninger til vår rolle som mann ovenfor kjæreste, barn og samfunn. Menn som vokste opp på 80- og 90-tallet har helt andre forventninger fra våre jevnaldrende enn det min far hadde og i hvert fall min farfar hadde. Det går ikke ann å bruke den eldre generasjons verdier og tankesett på dagens familieliv.
Rettighetssamfunnet er helt annerledes i dag enn for 20-30 år siden. Det er faktisk bare 19 år siden fedrekvoten ble innført i Norge. Det pålegger far å ta ut et visst antall uker av den samlede foreldrepermisjonen, hvis ikke mister familien sine rettigheter. Jeg har ikke spesielt behov for å diskutere for eller mot fedrekvote. Fra et individualistisk perspektiv er det greit at far, som også har bidradd til barneproduksjonen, får rett til å ta noe av velferdspermisjonen. Men om dagens ordning hvor far (med 12 uker forbeholdt) har dobbelt så my rettigheter som mor (6 uker forbeholdt) er kanskje mer diskutabelt. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er mor, av fysiologiske årsaker, viktigere enn far det første året av barnets liv. Likevel, når politikere pålegger resten av befolkningene å gjøre det ene eller andre, så skulle det bare mangle at de følger de samme lovene og påleggene. Likevel så kan det å stifte familie utfordre de valgene man tar og på noen områder kan det begrense valgmulighetene (men som kompenseres uendelig mye av det å bli foreldre).
Jeg er så heldig at, dersom alt går bra, om tre måneder skal bli pappa til ei lita jente. Det er en fantastisk følelse og jeg gleder meg enormt mye. Samtidig har erkjennelsen av det å bli pappa tvunget meg til å tenke igjennom mine egne politiske ambisjoner og karriere. Jeg har lenge kunne tenkt meg å stille som stortingskandidat for Venstre i Troms, men etter å ha snakket med min samboer i sommer var det enkelt med å konkludere at jeg heller vil være byråd og ikke minst være pappa hver dag for den lille jenta vår. Jeg har ikke noen behov for å moralisere ovenfor hvordan andre mennesker lever sine liv, men for min egen del så var tanken på å være borte 4-5 dager i uka og bli redusert til en «helgepappa» en uholdbar situasjon.
Det har vært interessant å se at flere profilerte rikspolitikere, som Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, har gjort en lignende vurdering. Jeg tror det er et varsko til myndighetene om utfordringene ved et moderne rikspolitikerliv og en moderne farsrolle. Ikke minst hvis man ikke er Oslo-basert. En moderne mann ønsker, og forventes, å spille en sterkere rolle i barnas hverdag. Samtidig så kreves det at stortingspolitikerne bor halvparten av året i Oslo, og halvparten av året i sine hjemfylker.
Det er i utgangspunktet veldig positivt at menn skal bidra mer i barnas liv, men samtidig så gjør det det vanskeligere for politikere som har familie i distriktene å kunne spille en rolle i rikspolitikken.
I dag er jeg så heldig at jeg har en utrolig spennende jobb som byråd for næring, kultur og idrett i Tromsø. Jeg får jobbe med politikk og bidra til å gjøre Tromsø og Nord-Norge til et bedre sted å bo. Hvis jeg får mulighet til å bidra til Norge og det norske samfunnet en gang så er det noe jeg også svært gjerne vil gjøre. Men satt på spissen så er det riktigere for meg å være pappa, enn det å være stortingsrepresentant fra 2013-2017. Å være pappa betyr at man kanskje må si nei til noen muligheter, men heldigvis så er det noen andre fantastiske ting som åpner seg. Jeg gleder meg til å bli pappa og til å tilbringe kvalitetstid med min datter når jeg har pappaperm.
Jonas Stein 