Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

Reklame

Send dem på metodekurs!

I Dagbladet kan man lese om at fra høsten må ungdomsskoleelever fra 8. klasse og oppover levere legeerklæring for å få strøket fraværet. I for seg er saken idiotisk nok og vil føre til mye mer byråkrati for at 13-åringer som er borte fra skolen på grunn av forkjølelse nå må gå til fastlegen for bekreftelse. Men det var ikke det jeg hang meg mest opp i. Jeg hang meg opp i uttalelsen fra Hadia Tajik som sier: Det er dokumentert en klar sammenheng mellom høyt fravær i ungdomsskolen og høyere frafall på videregående. Også kunnskapsminister, Kristin Halvorsen forsvarer innstrammingen med at: det er sterk sammenheng mellom fravær og frafall

Dette er en typisk metodefeil, som de kunne unngått dersom de hadde tatt seg bryet med å ta et grunnkurs i kvantitativ metode. Det er riktig at det er en sammenheng mellom fravær og frafall, men jeg er meget usikker på om det er en kausal mekanisme. Det er langt fra sikkert at det er fraværet som fører til frafallet. Det er mest sannsynlig at både fraværet og frafallet er resultatet av andre årsaker som ligger bak. Det er en sammenheng mellom antall lyktestolper pr. innbygger i en kommune og antall stemmer for Arbeiderpartiet, det betyr ikke at en Høyre-ordfører kan begynne å rive lyktestolper for å unngå at Ap skal gjøre et godt valg. Det er ingen kausal mekanisme. Med dette forslaget frykter jeg at de rødgrønne er i ferd med å gå i en metodisk felle, og nå holder på med å rive lyktestolper. Det kunne vært unngått dersom de hadde tatt et metodekurs i kvantitativ metode.

Dialog er viktig!!

Plakat for dialogmøtet i Tromsø

I går var jeg med å arrangere et dialogmøte i Tromsø. Temaet var moskéen i Tromsø. På mange måter ble møtet en suksess og som avisen Nordlys skriver: «Hele» Tromsø ville diskutere Islam og mulig moské. Det kom over 500 mennesker på et politisk møte i Tromsø. Det hadde jeg aldri trodd. Hvis noen har lurt på hva som er kjernen i det liberale demokratiet så fikk vi en manifestasjon av grunnfjellet i demokratiet i går. Vi klarte å arrangere et møte som «alle» følte eierskap til. Og ikke minst hvor alle klarte å være ærlig på hva de mente. Det var ikke en tale til menigheten, men et reelt debattmøte hvor alle kom til ordet. Det er dette som er demokrati. Vi er enige om å være uenig, men et minste felles multiplum er at vi møtes i fredlige omgivelser for å fritt ytre våre meninger og bekymringer.

Etter at Nordlys de siste ukene har kjørt en større artikkelserie om Islam i Tromsø. Som folkevalgt følte både jeg og min kollega i Tromsø Venstres kommunestyregruppe, Marie Fangel, behov for byen til å diskutere temaet rundt moské i Tromsø på en skikkelig måte. Jeg tok derfor kontakt med min gode venn, Abid Raja, som har arrangert en rekke dialogmøter i Oslo i regi av tenketanken Minotenk. Han tente med en gang på idéen og vi ble enige om at Minotenk tok initiativ til dialogmøtet. Abid kjente noen sentrale debattanter som Per-Willy Amundsen (Frp) og Senaid Koblicia i Islamsk Råd og jeg tipset han om lokale debattanter som Eduardo Da Silva (Ap), Nordlys-redaktør, Hans Kristian Amundsen og leder for Alnor-moskéen, Sandra Moe.  Takket være medieoppmerksomhet, facebook-event, plakater og jungeltelegrafen fikk vi spredd informasjon om møte. Alle de frivillige som hengte opp plakater og invitere folk på facebook skal ha stor ros for deres arbeid!

Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs før møtet. Hva om det bare kommer en 50-60 stk? Altså ca 1/6 av salen. Det kunne fort bli litt flaut. 50 stk er et meget godt besøkt politisk arrangement i Tromsø. Da jeg kl.1630 merket at folk begynte å sige på, skjønte jeg at vi var i ferd med å få til noe stort. Kl.17 var storsalen (ca 450 stk) full og Kulturhuset måtte åpne galleriet! Paneldeltakerne gjorde en flott innsats, men det som imponerte meg mest var salen. Vi unngikk de vanlige møteplagerne (de snakker i enetaler i 10 minutt om en eller annen konspirasjonsteori). De snakket, men fikk bare et minutt. Det gav rom for et utrolig mangfold av stemmer. Alt fra 17-årig skoleelev fra Kongsbakken, eldre muslimske herrer, politikere, en 14-årig muslimsk jente og ikke minst en hverdagsrasist. Spesielt det siste var viktig. Reell dialog krever at alle stemmer, også de som man er totalt uenige med, kommer til ordet. Det som var flott med dialogmøtet var at et utrolig mangfold av tromsøværinger følte eierskap til dialogen og ville bidra til å diskutere et vanskelig tema for byen. Det skal Tromsø som by være vanvittig stolt over. Jeg ble spurt etter møtet: Hvem vant debatten? Mitt svar er enkelt. Tromsø som by vant debatten. Dialogen var målet og jeg tror de aller fleste gikk ut av møtet klar for å bidra til å fortsette å gjøre Tromsø til den rause, tolerante og liberale byen som vi er så stolt over.

PS: Et av kravene fra mange i salen var at Alnor skulle fortelle om hvem som skal finansiere moskéen. I dag har vi fått vite at det er Hamad Al Gamas. Nok en seier for åpenhet og dialog.

10 gode grunner til å velge Venstre fremfor Ap

John F. Kennedys tanker om hvorfor man bør være stolt over å være liberal.

Det finnes noen gode grunner til å stemme AP. I likhet med Venstre har AP vært pådrivere for en kjønnsnøytral ekteskapslov, og sosialdemokratene fortjener ros for at de sammen med SV, SP, Venstre og Høyre sikret dette. Men alle som bryr seg om liberale verdier har enda flere grunner til å velge Venstre fremfor AP. Her kommer 10 av dem.

1. Arbeiderpartiet er et av de minst miljøvennlige partiene i Norge. De kastet Venstres siste miljøvernminister og resten av Bondevik I-regjeringen på gasskraftsaken i 2000. Denne regjeringen er fremdeles den første regjering i verdenshistorien som har gått av på en miljøsak. I denne regjeringen har AP slått ny norgesrekord i utdeling av oljelisenser. De er uklare om oljeaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen. Venstre har stilt ultimatum mot slik oljeaktivitet.

2. Arbeiderpartiet samarbeider nært med LO. AP får mange millioner kroner fra LO, som igjen får posisjoner i AP og politikk satt i system. Dette er udemokratisk fordi langt ifra alle LO-medlemmer stemmer AP. Mange stemmer til og med FrP. Venstre er uavhengig av særinteresser og jobber for et godt samfunn for alle borgere. Venstre er et sterkt talerør for enkeltmennesker som ikke bare de har store organisasjoner eller ressurser i ryggen.

3. Arbeiderpartiet vil beholde formueskatten. Venstre vil fjerne en uheldig norsk særskatt som rammer små og mellomstore bedrifter, minstepensjonister og selvstendig næringsdrivende hardt. Les mer her, her og her.

4. Arbeiderpartiet har strammet inn norsk asylpolitikk. Venstre vil føre en human asyl- og innvandringspolitikk, og ikke minst sikre grunnleggende rettigheter for mindreårige asylbarn. Les mer her.

5. Arbeiderpartiet har innført hvileskjær i høyere utdanning. Venstre vil satse på kunnskap og forskning for å bygge kunnskapssamfunnet. Det er ingen partier som prioriterer kunnskap høyere enn Venstre, enten det gjelder penger eller mangfold til utdanning og forskning. NHOs organisasjon for kunnskaps- og teknologibedrifter – Abelia – har hele to ganger dette året kåret Venstres kunnskapspolitikk til den beste i landet.

6. Arbeiderpartiet er tilhengere av statskirken. Venstre vil skille stat og kirke for å sikre en sekulær og livssynnøytral stat. Det bør helt og holdent være opp til den enkelte å bestemme hvilke religioner han eller hun skal forholde seg til. Det er noe grunnleggende galt med en stat der Trond Giske har vetorett ved utnevnelse av ledere for religiøse trossamfunn.

7. Arbeiderpartiet vil gjøre størstedelen av klimagassutslipp gjennom å kjøpe klimakvoter. Hvis alle gjør dette, vil kvotemarkedet ødelegges. Venstre mener at verdens rikeste land har en moralsk plikt til å vise hvordan man kan bygge et lavutslippssamfunn. Hvis vi ikke gjør det, hvem skal da gjøre det?

8. Arbeiderpartiet vil ha statlig leggetid kl. 02 gjennom reguleringer i alkoholloven. Venstre mener at dette er noe kommunene bør bestemme selv. Hvorfor skal en Oslo-velger bestemme når en som bor i Alta skal hjem fra byen?

9. Arbeiderpartiet vil bruke flere titalls milliarder på at staten skal kjøpe seg opp i norske bedrifter. Venstre vil heller gi fornuftige skattelettelser til næringslivet, slik at det klarer seg på egenhånd. Det er uryddig og urettferdig at staten eier for mange bedrifter. Venstre mener at staten eier nok på Oslo Børs og vil heller at vi skal selge oss ned.

10. Arbeiderpartiet er sosialdemokrater. Venstre er liberale. Les mer om forskjellen her.

Ja til fagforeninger, nei til samrøre

I dag kan diverse media fortelle om at samarbeidet mellom de rødgrønne og LO koster skattebetalerne 10 milliarder.  Venstre er for fagforeninger. De har spilt en viktig historisk rolle for utviklingen av våre velferdssamfunn, og gjør det fortsatt. Hovedoppgaven er å ivareta ansattes interesser i arbeidslivet, og det gjør de på en utmerket måte, i samspill med – noen ganger i kamp mot – eierne. De er en viktig del av samspillet på arbeidsmarkedet.

Faren oppstår når rollene blandes, og fagforbund i tillegg oppnår politisk makt i fora der det er fellesskapets og borgernes interesser som skal gjelde. Folkevalgte organer skal ta vare på ALLE borgere, og HELE fellesskapet. Derfor er det så galt når partier med makt binder seg til særinteresser – som får forrang framfor andre. Derfor reagerer Venstre så sterkt på samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, der saker i demokratiet kan avgjøres på forhånd i lukkede rom.  Det er også skremmende å se hvor mye av fellesskapets penger som brukes på særinteresser. Norge bruker nærmere en milliard i skattefradrag for fagforeningskontingent.

Fra LO tutes vi ørene fulle av de borgerlige partienes ”rasering” av arbeidsmiljøloven ved å åpne noe mer for midlertidig ansettelser. I realiteten er dette et forsøk på å gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet for dem som er utenfor, og som arbeidsgivere ikke uten videre tars sjansen på å gi fast ansettelse før de er prøvd en tid. Fra LOs side er det et forsvar for dem som allerede er innenfor. Solidariteten gjelder egne medlemmer, ikke de som har for høy terskel til sin første jobb. Greit nok, siden det er medlemmenes interesser de skal ivareta. Men ikke greit nok for samfunnet og for de arbeidsledige at de får bestemme det slik, ved hjelp av sine sponsede partier.

Maktbalanse er et sentralt liberalt begrep, som sosialister ikke forstår. For dem er det greit at fagbevegelse, parti og stat blandes i en røre, og fremmer bestemte organiserte interessers sak. For liberale skal folkevalgte organer være uavhengig av bestemte særinteresser og ha ALLE borgeres  – det virkelige fellesskapets – interesse. Ikke minst for enkeltmennesker og svake grupperinger som IKKE har sterke organisasjoner til å tale sin sak.

Nok en smell for AUF

I dag kan man lese i Harstad Tidene om AUF-leder, Martin Henriksen, som ble avfeid av damene på Troms APs årskonferanse. Jeg har tidligere blogget om alle tapene til AUF i AP og registrer at Martin gikk på en ny smell i Harstad. Her er utdrag artikkelen:

Damene vendte det døve øret til Martin Henriksen. En etter en uttrykte de et langt mer positivt syn på olje i nord – men ikke uten betingelser:
– Oljen kan gi Nord-Norge det løftet landsdelen trenger, men vi må politisk være mye tøffere når vi stiller krav om ringvirkninger, sa Barbro Hætta-Jacobsen.
– Sameksistens mellom olje og fisk er mulig. Vi må nå ta politiske grep slik at vi kan få mer ut av oljevirksomheten enn til nå, sa fylkesråd Kari-Anne Opsal.
– Nord-Norge mangler kompetansearbeidsplasser for dem mellom 20 og 40. Leverandørinsindustrien gir muligheter, sa fylkesrådsleder Pia Svendsgaard.
– Ringvirkningene vil være avgjørende for ønsket om mer boring i nord. Vi må ta politiske beslutninger som sikrer dette, sa stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen.

Jeg er redd at dette er holdningen til det store flertallet i Arbeiderpartiet. Olje og gass er viktigere enn fiskerinæring og bærekraft. Det er bare å innse at AUF går på nok en smell i moderpartiet. Jeg forstår ikke at de gidder å engasjere seg når det er så stor avstand til moderpartiet. Hvorfor tror du at de at gidder?

Heia Sponheim!

Nå er det vel ikke noen bombe at jeg ofte heier på Sponheim. Men dagens utspill i Dagbladet er kanonbra! – Den store hvite majoriteten er dessverre alltid ute etter å ta de som skiller seg ut. Derfor må det edle politiske lederskapet holde seg langt unna slike grenser, sier Sponheim.

Etter å samarbeidet med Lars Sponheim i Venstres stortingsvalgprogramkomité, har jeg fått mer og mer respekt for hans politiske virke og politiske tanker.  Selv om han ofte er beskrevet som en politisk rev og taktikker, har han et sterkt og genuint engasjement for liberal politikk.  Avvisningen av Frp og nå oppgjøret med Aps grumsete holdninger er ikke taktikkeri, men et ærlig engasjement for det flerkulturelle samfunnet. Det står det respekt av!