Category Archives: Menneskerettigheter

Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

1 kommentar

Filed under LHBT, Liberale verdier, Menneskerettigheter, Religion

Jødehat i Norge

Et typisk eksempel på antisemtisk propaganda i Tyskland på 1930-tallet

NRK har de siste dagene vist to rystende reportasjer om økt jødehat i Sverige og i Norge. I Malmø kan man se reportasjen om den jødiske familien som flyktet fra pogromene i Øst-Europa til trygghet i Sverige i 1890. I dag flykter familien fra Malmø i Sverige av frykt for sin egen sikkerhet.

Nesten enda mer skremmende er reportasjen fra Norge. Hverken den jødiske familiefaren eller noen av lærerene tørr å stå fram med navn eller bilde. Etter min og mange andres mening er det sjokkerende. Dette viser en unnfallenhet overfor trakasering av jøder som jeg hadde håpet at vi aldri noen gang skulle se igjen på norsk jord. Reportasjen viser at det er spesielt muslimsk ungdom som står for denne trakaseringen, men jeg frykter at også mange etnisk norske ungdommer direkte eller indirekte tillater antisemittismen å vokse fram i Norge.

Det var skremmende å følge demonstrasjonene i Oslo mot Israels angrep på Gaza. I den såkalte fredlige demonstrasjonen ble det ropt slagord som: «Død over jødene». Jeg er ikke enig i all den politikken som Israel står for, men det har lenge bekymret meg hvor unyansert og polarisert debatten rundt Midtøsten-konflikten har vært i Norge. Det er klart at den norske mediedekningen gir et klart bilde av at palestinerne er de snille og israelerne (jødene) er de slemme.

Gerhard Helskog har skrevet et tankevekkende blogginnlegg om en rapport til det amerikanske utenriksdepartementet som  fremhever det den synes er usympatisk i Norge. Sånn som at høyt profilerte og respekterte nordmenn tilsynelatende setter likhetstegn mellom etnisitet og menneskelige egenskaper. Satt på spissen er vi ved et spørsmål som burde vært dødt sammen med nazismen: Tenker og handler alle jøder likt?

During January both a former prime minister and a high-profile commentator on foreign policy were accused of making anti-Semitic comments. Their statements, which questioned the ability of the United States to be objective in its Middle East policy because of high-ranking Jews in the U.S. government, were criticized as blurring the line between being Jewish and support for Israeli government policy.

Den norske «er det så nøye» holdningen viser seg også når en betrodd norsk diplomat sprer grovt sjikanøse tegninger av et annet folk til allmenn latter, uten at det tilsynelatende får noen konsekvenser:

In mid-January, a first secretary at the country’s embassy in Saudi Arabia used a government system to e-mail a chain message with images likening Israeli soldiers to soldiers of Nazi Germany.

Det er ikke bare muslimer som er kommet til Norge med et sterkt jødehat. De aller fleste muslimer i Norge er tolerante og tar sterk avstand fra jødehets, slik som skjedde på et dialogmøte arrangert av Abid Raja. Åmås oppsummer  behovet for nettopp dialog. Det bør være målet for  å løse konflikten.

Likevel er vi kommet i en helt uholdbar situasjon hvor norske jøder er redd for å vise sin identitet. Det er gjennom de siste tiårene skapt et klima for ordskifte i Norge som har bidradd til å legitimere antisemittisme. Jostein Gaarder har skrevet en anti-Israel kronikk som er gjennomsyret av antisemittisme. Mads Gilbert og Torstein Dahle mener Israels politikk på Gazastripen kan sammenlignes med Warsawa-ghettoen. Dagbladet har en meget god artikkel som viser hvorfor det er historieløst å sammenligne Gaza med  Warsawa. Det skytes raketter fra Gaza mot israelske sivile og ingen fornuftige mennesker kan tro at Israel har et mål om å utslette alle palestinere, slik Nazi-Tyskland systematisk ville utslette alle jøder.

Det må gjøres noe raskt for å stoppe det gryende jødehatet i Norge. En god start hadde vært om man ikke bare diskuterte hvordan man skal stoppe muslimsk ungdom med klare antisemittiske sympatier (selv om det også er viktig), men også tok på alvor hvordan spesielt venstresiden i Norge har vært med å bidra til et antisemittisk klima i den offentlige debatten. Synspunkt som dessverre altfor ofte har fått stå uimotsagt. Et glimrende innlegg som forklarer hvordan norske jøder ser på den voksende antisemittismen er skrevet av Mona Levin. Å leve uten frykt. Det får stå som siste ord i denne omgang.

Årsaken til at man sammenligner dette tror jeg kan bero på at mange vet alt for lite om Holocaust. I all propagandistisk krig forsvinner ganske mye av sannheten, og man tyr gjerne til sammenligninger for å gi uttrykk for en frustrasjon. Jeg tror mange egentlig ikke vet hva de snakker om. Den grunnleggende forskjellen er at den nasjonalsosialistiske politikken mot jøder var et tilintetgjørelsesprosjekt. Jødene skulle forsvinne fra vår klode, sier Lorenz.

19 kommentarer

Filed under Menneskerettigheter

20 år med frihet i hele Europa

Sarko_berlin_1518960c

En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.

I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.

Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.

På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.

Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.

For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”

1 kommentar

Filed under Demokrati, EU, Menneskerettigheter, Ytringsfrihet

Skam deg, Rybak!

rybakAleksander Rybak gjør det bra for tiden og er nå nummer tre i Europa. Likevel drar til han til Minsk for å kaste glans over. Det er rett og slett trist og patetisk at Rybak bruker Eurovision-æren til å kaste glans over en diktator avledningssirkus. Istedetfor burde han f.eks. opptrådd på Oslo Freedom Forum hvor hviterussiske opposisjonelle, som Aliaksandr Bialiatski snakket om hvordan det er å kjempe mot diktaturen, Lukasjenko. Eller så kunne han ha dradd på seminaret arrangert av den Norske Helsingforskomitéen 19.mai i år og møtt alle de viktigste personene som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i Hviterussland. Lukasjenko er en diktator som nekter befolkningen fri valg, stenger ned menneskerettighetsorganisasjoner, fengsler opposisjonelle, banker opp motstandere, kjører økonomien ut over stupet osv.

Det er trist når spesielt musikere eller idrettsutøvere delta i propagandamaskineriet til diktatorer. Det har man sett alt for mange stygge eksempler på opp gjennom tidene. Det verste med Rybak er at han ikke bor i Hviterussland, og burde derfor ikke ha noen grunner til å stille opp for Lukasjenko. Det er bare en ting å si:

Skam deg, Rybak!

11 kommentarer

Filed under Demokrati, Menneskerettigheter