Fakta om Tromsøbadet på Templarheimen

Det er nå blitt en stor debatt om å flytte Tromsøbadet til sentrum. Sammen med Morten Skandfer har jeg skrevet en lengre artikkel om hvorfor det er en svært lite lur idé.

Samtidig er det kommet en rekke påstander om at beslutningen ikke er forankret og at politikere ikke har hørt på reiselivet. Det er fullstendig feil.

1.Reiselivet var med i styringsgruppen som anbefalte Templarheimen gjennom Visit Tromsø ved daværende daglig leder Anne Berit Figenschau. Idrettsbyen Tromsø har hatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra sentrale aktører i fremtidens idretts-
anlegg som Tromsø kommune, Troms fylkeskommune, Universitetet i Tromsø og Studentsamskipnaden i Tromsø.
I tillegg har Ishavskysten Friluftsråd og Visit Tromsø deltatt i gruppen:
Vibeke Ek Komitéleder Kultur, idrett og oppvekst
Svenn A Nielsen Komitéleder Helse- og omsorg
Eduardo da Silva Komitéleder Byutvikling
Vibeke Skinstad Troms Fylkeskommune
Kathrine Julin Pettersen Universitetet i Tromsø
Bjørn Brækkan Studentsamskipnaden
Ragnhild Sandøy Ishavskysten Friluftsråd
Svein Morten Johansen Tromsø Kommune
Anne Berit Figenschau Visit Tromsø
Idrettsbyen Tromsø har benyttet seg av følgende leverandører av spesialkompetanse i prosjektet:
– 70°N arkitektur as
– PricewaterhouseCoopers Consulting AS

Som prosjektleder Rune Kufaas skriver; Faktum er at det er at Asplan Viak har laget en egnethetsvurdering av 28 ulike lokaliseringer i Tromsø, alle vurdert etter 10-15 ulike kriterier. Templarheimen kom best ut i denne. Derav valget av lokalisering for mange år siden.  Rapporten kan leses her.

2. Det hevdes at saken ikke har vært forankret i kommunestyret. Siden 2012 er det gjort 4 vedtak i kommunestyret om Tromsøbadet på Templarheimen. Sakene har vært ute for offentligheten (og deler ute på høring som jeg kommer tilbake med i punkt 3).Her er forøvrig en oversikt over hvor mange ganger kommunestyret har vedtatt Tromsøbadet på Templarheimen.

Idrettsbyen Tromsø 31.10.2012 (enstemmig vedtak) Tromsø kommune stiller seg bak rapporten Idrettsbyen Tromsø har for anleggsutbygging på Templarheimen (Barents arena) og Grønnåsen (Barents stadion).
2. Rapportens prioriteringer utover Templarheimen og Grønnåsen, vil bli vurdert i arbeidet med ny kommunedelplan for idrett og friluftsliv 2014-2017.
3. Tromsø kommunes første prioritering innenfor kultur og idrett er etablering av et nytt svømme- og badeanlegg på Templarheimen.

Konseptvalg Folkebad 25.09.2013. (enstemmig vedtak) Analyserapport for nytt folkebad i Tromsø» legges til grunn for den videre planleggingen av nytt svømme- og badeanlegg på Templarheimen

Kommunedelplan for idrett og friluftsliv 18.06.2014 (enstemmig vedtak hvor Tromsøbadet på Templarheimen er 1 av 6 prioriterte anlegg). 1. Kommunedelplan for idrett og friluftsliv 2014 – 2017 vedtas.

Investeringsbeslutning Tromsøbadet 26.08.2015 (vedtatt med 38 mot 5 stemmer). 1. Prosjekt »Tromsøbadet» videreføres i samspillfase med økonomisk ramme på 690 millioner kroner. Beløpet er inklusive klatrehall. Badets ramme er satt til 650 millioner kroner.
2. Det forutsettes at det i samspillfasen arbeides aktivt med optimalisering av prosjektet både med hensyn til et rasjonelt bygg og ytterligere prisreduksjon.

3. Lokalisering av Tromsøbadet på Templarheimen har også vært ute på høring. I februar 2014 ble kommunedelplan for idrett og friluftsliv lagt ut på offentlig høring: http://www.tromso.kommune.no/idrett-og-friluftsplan-som…

Tromsøbadet på Templarheimen var og er en helt sentral del av denne planen (som tilslutt forøvrig ble enstemmig vedtatt i kommunestyret). Her var det full anledning for reiseliv og kommunale enheter å si sine meninger. Som man vil se av høringsinnspillene så kom blant annet «Park og veg» som er en del av en enhet i Tromsø kommune med en rekke faginnspill i prosessen som selvsagt lå ved saken da den ble behandlet i kommunestyret. Hvorfor reiseliv og byutvikling ikke har kommet med høringsinnspill får nesten de svare for. 

Prosessen med å flytte Tromsøbadet til sentrum vil gi en totalkostnad på over 1 milliard. Det er ingen analyser som viser at det vil gi betydelig mer inntekter enn lokalisering på Templarheimen. Antallet hotellgjester som vil droppe å dra på Tromsøbadet fordi man må ta buss i 10 minutter, men som ville ha dradd på badet dersom de bare måtte gå i 10 minutter er ikke så mange. Ihvertfall ikke mange nok til å rettferdiggjøre en ny stor omkamp om et utrolig viktig prosjekt for Tromsø. Eneste konsekvensen vil være betydelig økte kostnader, utsettelse på 5-10 år og i verste fall en stopp for hele prosjektet.Et annet poeng er jo at en lokalisering til sentrum vil fullstendig ødelegge for de som er opptatt av Alfheim svømmehall. Hvis det bygges et anlegg til over 1 milliard kroner 500 meter i luftlinje fra Alfheim svømmehall, så kommer Tromsø kommune aldri til å ha råd/politisk vilje til å bruke 150 millioner kroner ekstra på svømming gjennom oppussing av Alfheim.

Tromsøbadet bygger Tromsø kommune hovedsaklig for at barn og unge skal lære seg å svømme, idretten skal ha et konkurransebasseng, klatrehall og stupetårn, og at eldre og funksjonshemmede skal ha et varmtvannstilbud. Det er ikke for japanske nordlysturister Tromsø kommune bygger Tromsøbadet.

 

Reklame

Derfor feirer jeg 8.mars

Mobilisering av kvinnene bidro til å vinne 2.verdenskrig. Et likestilt samfunn er viktig ikke bare for kvinners frihet, men også for samfunnsøkonomien og velferden

Jeg er ikke en av de som har vært og gått i tog i dag. Med respekt å melde så er det en fullstendig avkobling at 8.marskomiteen mener at den største kvinnekampen i Norge anno 2015, er den relativt forsiktige (men fornuftige) endringene som stortingsflertallet vil gjøre i arbeidsmiljøloven. Når det er sagt, så mener jeg absolutt at kvinnedagen som dag er en svært viktig dag, og at likestilling aldri kan tas for gitt. Jeg må også være såpass ærlig å si at det å være pappa til ei lita jente har preget en del av mine refleksjoner rundt likestilling. Fra min tid i ungdomspolitikken var ikke likestillingsspørsmålet det jeg brukte mest tid på, kanskje fordi jeg som mange andre hadde inntrykket av at Norge var et godt og likestilt land? Grunnleggende sett er dette rett. Samtidig er det nok viktig å forstå at dette ikke har kommet av seg selv. Selvbestemt abort og pappapermisjon er ikke bare teoretiske rettigheter og prinsipper, men praktisk politikk som endrer våre liv og som bidrar til mer likestilte familieliv og mer frihet for den enkelte kvinne. Det er flere århundre med kvinnekamp som gjør at min datter (og i hvert fall de fleste skandinaviske jenter) i utgangspunktet har like muligheter som guttene som hun går i barnehage med.

Jeg tror virkelig ikke at min datter tar skade av å gå i rosa kjole eller se på prinsessene i «Frost», ei at hun tar skade av å ta på seg snekkerbuksa og «skremme» omgivelsene med sin skumle tohodete drage. Reell likestilling handler om å gi barnet frihet til å være den personen den selv ønsker å være, uten å bli satt i bås på noen som helst måte. Samtidig må jeg være såpass ærlig å si at selv i likestilte Norge ser jeg at min datter nok vil måte noen utfordringer som ikke hennes mannlige lekekamerater i barnehagen vil måte. Jenter opplever i større grad enn gutter et stort og kryssende forventningspress. Jenter skal være flink på skolen, pleie stor sosial omgangskrets, trene flere ganger i uken, være fullstendig oppdatert på siste mote, lage deilige retter fra bunn og hele tiden ha ryddig rom/hjem. Det er kanskje ikke rart at det er alarmerende høye tall av unge jenter som melder om psykiske problemer? Som far kan jeg selvsagt ikke rydde opp i alt av samfunnets forventninger (selv om jeg er politiker), men jeg kan i hvert fall prøve å bidra med mitt til å si til både min datter og kone at de er mer enn gode nok som de er.

Omgivelsenes forventinger til jenter spiller også inn på flere områder. Det er nok utvilsomt tøffere for unge jenter å velge lederjobber og karriere enn menn. Selvsagt ikke formelt, men kanskje i større grad forventes det at når man får familie så skal kvinnen være hjemme og mannen søke karriere. Da jeg i 2013 ønsket å ta mer foreldrepermisjon enn det som var fedrekvoten, måtte jeg søke NAV om å få lov til å flytte over et par uker av mors «rettigheter». Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt i norsk arbeidsliv skjer en del skjult diskriminering hvor kvinner i fertil alder ikke blir innstilt som nummer en til jobben fordi arbeidsgiveren tror/vet at det er familieøkning på vei. Noen glasstak er kanskje sprengt, men det er flere glasstak som bør sprenges. Tallene fra VG i dag viser at det på mange områder fortsatt er mye arbeid som trengs i norsk likestillingspolitikk.

Hvis jeg hadde en gutt ville jeg ha vært svært glad for at han var født i Norge. Jeg er enda gladere for at min datter er født i Norge. Hennes muligheter og utgangspunkt er ufattelig mye bedre enn det hennes medsøstre har det bare litt lengre syd i Europa. Kommer vi utenfor Europa er dessverre bildet mye, mye verre. Fjorårets fredspris til Malala og hennes kamp for jenters rett til utdanning er bare et av mange eksempler på at det i dag på kloden må kjempes kamper som norske kvinner vant for flere hundre år siden. Fremveksten av den totalitære og særs kvinnefiendlige ideologien som fremmes av terrorgrupper som Islamsk Stat (IS) og Boko Haram er andre eksempler på hvor de viktigste globale kvinnekampene står i dag. Disse gruppene har også dessverre sine støttespillere i vårt land, og solidariteten med verdens kvinner er en av mange grunner til å bekjempe deres forkvaklete menneskesyn.

At det fortsatt er store globale utfordringer, kan aldri være en grunn til å ikke gjøre noe lokalt, selv i et godt og relativt likestilt land som Norge. Jeg vil gjøre min jobb som politiker for et likestilt samfunn, men aller mest vil jeg gjør min jobb som pappa for at min datter skal ha alle muligheter til å gjøre det hun vil i sitt liv, uavhengig av sitt kjønn. Gratulere med dagen alle jenter og kvinner!

Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

Derfor stemmer jeg Venstre

Venstre-stemmeseddel i Troms

I dag er det siste mulighet for forhåndsstemming. Jeg har allerede valgt å benytte meg av den muligheten, og det var kanskje ikke noe sjokk at det ble en Venstre-stemme som gikk i valgurnen i år igjen. Hovedgrunnen til at jeg er medlem i Venstre og alltid stemmer på Venstre er at jeg har et grunnleggende liberalt grunnsyn. Jeg hadde gleden av å være med på å utforme Venstre 10 liberale prinsipper som på en måte er Venstres grunnsyn. Det første prinsippet er jo rett og slett bare fantastisk flott:

Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle.

I stortingsvalg stemmer man ikke bare på prinsipper (selv om man da stemmer på representanter som skal dele grunnsynet), men også på saker og indirekte på regjering. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg mener at det er bedre for Norge med en blågrønn regjering, enn en blåblå eller rødgrønn regjering. Alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk. Dette understrekes også av oppslaget i dagens Aftenposten.

Det er selvsagt også enkeltsaker som gjør at jeg velger Venstre. Hvis jeg skal trekke fram 3 saker, ville jeg ha gått for:

1. Skole: Jeg har selv jobbet som lærer og mener oppriktig at det er et av de flotteste og viktigste yrkene i vårt samfunn. Dessverre har man i Norge gjennom de siste 30-40 årene bygd ned viktigheten av læreren og fokuset på kunnskap og kvalitet i skolen. Den rødgrønne regjeringen har riktignok beveget seg litt i retning av den politikken som Venstre står for de siste årene, men jeg er helt overbevist om at originalen er bedre enn en dårlig rødgrønn kopi.

2. Modernisering av offentlig sektor: Dette er noe av det aller vanskeligste for den nye regjeringen og et område hvor det har stått bomstille de siste 8 årene. Det er mange utrolig flinke og dyktige mennesker som jobber i offentlig sektor, men dessverre har man sementert en gammel struktur som beskyttes med nebb og klør av fagforeninger og enkelte politiske partier. Det er for eksempel helt utrolig at vi har 428 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere. Det er ikke bare småkommuner i distrikts-Norge som er en utfordring, også alle småkommuner rundt mange av de store byene skaper dårlig koordinering, mangel på helhet og dårlige kvalitet på tjenestene.

3. Klima: At verden står ovenfor store klimaendringer det ingen tvil om. At det blir varmere fikk alle i Nord-Norge merke denne sommeren. Men jeg tror det er viktig at man har politikere og politiske partier som vil ta denne utfordringen på alvor, men som også vil ta maktansvar. Klima trenger handling, ikke bare høylytte protester. Kjetil B. Alstadheim skriver glimrende om «miljø uten makt» i DN: Miljøpartiet De Grønne vil ha en blokkuavhengig miljøopposisjon på Stortinget. Sist gang det ble prøvd, var resultatet et gasskraftverk på Kårstø.

Selv om alle ikke er enig med meg i prinsipper, saker eller regjeringsalternativ, er det viktig at folk går og stemmer. Vi som bor i Norge i 2013 er så utrolig heldig og priviligert at vi bor i et demokrati hvor vi, folket, bestemmer hvordan samfunnet skal styres. Fulle stemmelokaler 9.september er egentlig et utrolig vakkert syn. Godt valg!

Rødgrønn forakt for lokaldemokrati

I de siste dagene har vi opplevd et siste snev av rødgrønn desperasjon. Miljøverndepartementet vil nå gripe inn fordi rødgrønne stortingsrepresentanter er misfornøyde med trasévalget til kommunestyret i Tromsø. Historikken er at det har vært en lang debatt om østre eller vestre alternativ. Først ble østre trasé valgt, deretter ble vestre valgt (i 2009), men da reguleringsplanen for vestre trasé ble behandlet i april 2012 valgte et stort flertall av det nye kommunestyret  (27 (V+H+Frp+Krf+SV) mot 16 stemmer (Ap+Sp+Rødt+MDG)) følgende:

1. Forslag til reguleringsplan 1754 for E8 Sørbotn – Laukslett godkjennes ikke.
2. Kommunestyret ber Statens vegvesen fremme reguleringsplan for ny trase E8 på strekningen Laukslett – Sørbotn i henhold til østre trase. Dette for å ivareta de trafikale forholdene vedrørende strekningen Fagernes – Lyngseidet og eventuell tunnelløsning i området Nordbotn-Tromsdalen.
3. Kommunestyret ber Statens vegvesen lage en overordnet og helhetlig utbyggingsplan for E8 i Tromsø kommune. Planen skal inneholde kostnadsoverslag og prioriteringsliste for hver delutbygging, herunder også eventuell tunnelløsning i området Nordbotn – Tromsdalen.

Det er et stort flertall i kommunestyret for østre trasé, og det vil det sannsynligvis være nesten uansett fordi alle de borgerlige partiene og Tromsø SV ønsker det. Disse partiene ser trasévalget i et større perspektiv og hvordan det kan harmonere med langsiktige veiløsninger som Ullsfjordforbindelsen og en eventuell fremtidig Tindtunnell. Derfor virker den statlige overkjøringen ekstra provoserende.

Det største paradokset er likevel hvordan stortingskandidat for Troms SV, Torgeir Knag Fylkesnes, og statssekretær fra SV Ellen Øseth (fra Tromsø), skryter over hvordan de nå overkjører lokaldemokratiet og sitt eget lokalparti. SV viser at de egentlig er like opptatt av sentralstyring som Arbeiderpartiet og mener at avgjørelser tas best i Oslo.

Det verste med denne saken er likevel hvordan Irene Lange Nordahl (Sp), nok en gang har brukt sin stortingsposisjon til å undergrave Tromsø og Troms. Hun har tidligere brukt sin posisjon til å ødelegge RDA-ordningen. Denne gangen er det arbeidet med ny E8 som skal ødelegges. Hvilke positive saker har hun levert for Tromsø i løpet av sine fire år på Stortinget? Hun har stort sett brukt sine kontakter med Sp-topper i regjeringen til å ødelegge for Tromsø og fylket. Nå er det valg om bare 5 dager og jeg håper virkelig at utjevningsmandatet fra Troms går til Irene Dahl (V) enn til Irene Lange Nordahl.

Heldigvis er det flere velgere som er enig med meg her. Som Evy Wilhelmsen fra Ramfjord sa på TV2-nyhetene i går: – Jeg synes ingenting om dette. Et rent Sp-show, jeg håper dere får minst mulig stemmer her i Ramfjorden.

Forskjell på blågrønt og blåblått

Norge trenger en ny regjering fra høsten av. Men det er stor forskjell på hvilken regjering vi får. Det er forskjell på blågrønn regjering med et sterkt sentrum og et blåblått styre med bare Høyre og Frp.

Landet trenger på en rekke områder en ny kurs etter 8 år med rødgrønn regjering. Dagens regjering har ingen vilje til å modernisere offentlig sektor, skape et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv eller gjennomføre virkelige løft for kunnskap gjennom å satse på skole og forskning. Det er et paradoks at regjeringen Stoltenberg som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk og ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen, etter 8 år ikke har klart det. Dette på tross av at staten Norge har hatt formidable inntekter, spesielt fra olje og gassnæringen, og statsbudsjettet har økt fra om lag 600 milliarder kr til nå å være på 1065 milliarder kr.

At landet trenger en ny regjering er noe ikke bare borgerlige politikere er enige om, men som også understrekes av samtlige meningsmålinger i 2013. Et klart flertall av velgerne vil stemme på et av de borgerlige partiene. Men det er ikke det samme hvilken kurs vi får. Selv om de borgerlige partiene er enige på en rekke områder er det også flere områder hvor det er betydelige forskjeller og det er åpenbart at et sterkt Venstre vil bidra til en mer sosial, liberal og grønn profil på en ny regjering.

Venstre har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement. Vi har lenge brukt slagordet «mer til de som trenger det mest». For oss handler ikke sosialt engasjement om å dele ut enda mer velferdsgoder til middelklassen. Vi har et oppriktig engasjement for de som faller utenfor det etter hvert så voluminøse velferdssamfunnet. Skal man lykkes i kampen mot barnefattigdom og ruspolitikk er man nødt til å endre systemer og målrette tiltakene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Politikerne må sette mennesker foran systemet.

Det viktigste politikerne kan og bør gjøre for Norge er å føre en offensiv miljø- og klimapolitikk. En politikk som gjør oss mindre avhengig av fossil energi er ikke bare bra for klimaet, men også for norsk næringsliv. Dagens todeling av økonomien, med en oljeøkonomi som presser opp lønns- og prisnivået gjør landet altfor avhengig av oljeindustrien.

Det er et stort paradoks at Venstre i miljøpolitikken på Stortinget har kommet lengre i fellesforslag med Høyre, Krf og Frp enn den politikken som føres av Stoltenberg-regjeringen. Det er ingen tvil om at en blågrønn regjering vil være en mye bedre regjering for miljøet enn dagens rødgrønne regjering og en blåblå regjering.

På en rekke områder vil en blåblå regjering føre politikken for langt til høyre. Høyre og FrP har rett i at man i større grad må bruke kapasiteten som finnes i det private helsevesenet. Samtidig er det offentlige helsevesenet bærebjelken og sikkerhetsnettet i vårt samfunn. For mye privatisering vil kunne gå utover denne vitale infrastrukturen. Når Berit fra Båtsfjord våkner om natten med hjerteinfarkt trenger hun ikke en rask timebestilling hos Volvat i Oslo, men rask og kvalitetssikker behandling i på sykehus i nærheten av seg.

Venstre mener også at fedrekvote er bra for barn, mor, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre. Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon. Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

I kulturpolitikken er det også åpenbare forskjeller. En av grunnene til Venstre kunne akseptere samarbeid med Frp i Tromsø var at vi fikk klare garantier for at det fortsatt skal føres en offensiv kulturpolitikk. Vi er stolte over to år med blågrønn kulturpolitikk og de mange resultatene som er levert. Et sterkt Venstre i en ny, borgerlig regjering vil sikre mangfold og frihet i kulturlivet!

Nå er det rundt en uke til valget og alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk.

Fedrekvote er bra

Fedrekvote er bra for barn, mot, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre.

Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon.  Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

Den viktigste bærebjelken i vårt velferdssamfunn er at Norge har blant verdens høyeste andel av kvinner i arbeidslivet. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv. For at begge foreldre skal delta i arbeidslivet krever det at begge foreldre tar ansvar for hjem og barn. Det er også et selvstendig poeng at man ikke er for lenge utenfor arbeidslivet. All forskning viser at jo lengre tid en person er utenfor arbeidslivet, jo lengre blir veien inn igjen.

Det blir hevdet at dagens ordning er en tvangsordning som ikke er fleksibel. På mange områder har Norge en av verdens mest fleksible ordninger. Av 59 uker (med 80% dekningsgrad) så er 17 uker forbeholdt mor (3 av disse er ukene før fødselen) og 14 uker forbeholdt far. 28 uker står familien helt fritt til å disponere hvordan de vil selv. Familien står også helt fritt til å bestemme om de vil ta ut en dag eller to i uken over en lengre periode eller ikke. De 14 ukene som er forbeholdt far innebærer ikke at far MÅ bruke denne rettigheten. Fedrekvoten er altså ikke statlig tvang, men et incentiv og en mulighet for at far også skal kunne være hjemme med barnet.

Den reelle utfordringen for barnefamilier er at NAV-systemet er så ubegripelig rigid og formalistisk at det å gjøre endringer i permisjonen oppleves som usedvanlig byråkratisk og vanskelig. I nettbanken kan man gjøre omtrent alt man vil ved enkle tastetrykk, mens når man forholder seg til NAV er det søknadsskjemaer som sendes frem og tilbake i posten og som etter noen ukers saksbehandling ender opp med et formelt vedtak. Denne prosedyren må man igjennom for hver lille endring.

9.september er det stortingsvalg. Jeg håper virkelig at vi får et nytt stortingsflertall og en ny regjering som er villig til å modernisere offentlig sektor. Men samtidig er det ikke alt som bør kastes på bålet. Venstre vil, som eneste parti på borgerlig side, beholde fedrekvoten og ha en tredeling av permisjonen. Det er en av mange gode grunner til å stemme på Venstre. 9.september skal jeg også starte med å ta ut min fedrekvote. Jeg gleder meg både til stortingsvalg og pappaperm.

Sentrums rolle i norsk politikk

Sentrumspartiene er en fellesbetegnelse på Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Både Sp og Krf er dannet som utbrytere av Venstre, og det forklarer hvorfor det er en del historiske fellestrekk mellom disse partiene. Partiene har historisk stått på linje i målsaka (for nynorsk), for periferi i sentrum-pereferikonflikten og for blandingsøkonomi.

Helt siden Gerhardsen-regjeringen mistet flertallet (med SF) i 1965 har veien til makt i norsk politikk gått gjennom sentrum. Enten gjennom flertallsregjeringer (Borten, Willoch eller Stoltenberg II) hvor et eller flere sentrumspartier har vært en del av en koalisjonsregjering eller sentrumsregjeringer (bestående av sentrumspartier som Korvald og Bondevik) eller mindretallsregjeringer (Brattli, Brundtland, Willoch og Stoltenberg I) som har vært avhengig av støtte fra sentrum i sak til sak og i budsjettsaker.

Dette har ført til at sentrumspartiene har hatt stor politisk innflytelse på spesielle saksområder. Krf har hatt stor innflytelse på norsk alkoholpolitikk (avgifter og Vinmonopol), familiepolitikk (kontantstøtte) og i bistandspolitikk. Mens Sp har hatt mye innflytelse på norsk distriktspolitikk (kommunestruktur og overføringer) og i landbrukspolitikk (subisider). Venstre var små på 70, 80 og 90-tallet, men har hatt innflytelse på f.eks. rammevilkår for småbedrifter (fjerning av delingsmodell) og under Bondevik II-regjeringen hadde Venstre 3 statsråder med bare to storingsrepresentanter.

Sentrumspartiene har ofte hadd en modererende (eller konserverende) rolle i norsk politikk. Høyre har f.eks. alltid måtte søkt mot sentrum. Derfor ble velferdsstaten videreutviklet og ikke redusert på 60-tallet under den borgerlige regjeringen. Liberaliseringen på 80-tallet gikk ikke så hurtig fram som f.eks. Willoch ønsket.

Inntil i 2005 har sentrumspartiene samarbeidet med sentrum eller med Høyre for regjeringsdannelse. At Senterpartiet valgte å samarbeide med sosialistisk side i det rødgrønne regjeringsprosjektet har etter mange mening svekket sentrums rolle i norsk politikk. Dette «tvinger» sentrumspartiene til å velge side. Før valget i 2013 har Venstre nå signalisert at partiet ønsker en en ny grønn, liberal og borgerlig regjering.

Et sentrum?

Det er all grunn til å spørre seg om det finnes et politisk prosjekt i sentrum av norsk politikk? Etter min mening er det svært tvilsomt. Den eneste klare fellessaken er at alle partiene er for nynorsk. Uansett hva du mener om nynorsk er det ikke nok til å bygge et større politisk prosjekt. I tillegg kan det nevnes at alle tre partiene ønsker en mer offensiv miljøpolitikk.

Grunnen er nok at både Venstre og Senterpartiet har utviklet seg. Venstre i en mer liberal retning både i verdispørsmål og i økonomisk politikk. Senterpartiet har nok blitt «rødere» og mer strukturkonservativ. I en rekke saker som kommunestruktur, EU-spørsmål, handelspolitikk, stat/kirke, rovdyrpolitikk er helt uenig. Krf har også en del uenigheter med spesielt Venstre i en del verdispørsmål.

Mot 2013?

Et av de store spørsmålene i norsk politikk er hvilken vei sentrum vil velge i 2013. Gjennomsnittet av de siste meningsmålene viser at Høyre og Frp trenger Venstre og/eller Krf for å danne flertall. Venstre har allerede signalisert at partiet ønsker en ny regjering og det er all grunn til å tro at Krf ønsker det samme. Det er naturlig at opposisjonspartiene til en flertallsregjering som snart har holdt sammen i 8 år forsøker å danne et alternativ, selv om det er politiske utfordringer mellom sentrum og Frp (bistand, miljø, asyl og innvandring).

Det interessante vil være hvilke politiske gjennomslag og politiske posisjoner sentrumspartiene vil kreve for å støtte en slik regjering? Venstre har signalisert en del i sin landsmøteuttalelse og det samme vil nok Krf også gjøre. Dersom den rødgrønne regjeringen mister flertallet er det også krefter i Senterpartiet (representert ved Ola Borten Moe og Senterungdommen) som nok vil ønske et styrket sentrum som politisk kraft.

Et annet spørsmål er om sentrumspartiene vil klare sperregrensen (og dermed få utjevningsmandater som fort betyr 4-5 ekstra representanter). Alle tre partiene har på enkeltmålinger vært under sperregrensen på 4,0%. Krf og Sp har en utfordring med at befolkningen urbaniseres og at det kommer nye velgergrupper hvor disse partiene står svakere. Venstres utfordring er at partiet sliter med «utro» velgere og i motsetning til Sp og Krf har et mindre antall kjernevelgere. Krf har f.eks hele 35 000 medlemmer.

Uansett hvordan valget går i 2013 er det stor sannsynelighet for at et eller flere sentrumspartier, som så ofte før, vil sitte med nøkkelen til hvilken regjering vi får.

Fullt folkestyre i hele landet

Helhetlig endringsforslag fra Alfred Bjørlo, Guri Melby og Jonas Stein Eilertsen

All offentlig forvaltning skal ha som formål å tjene innbyggerne i det området av landet den har myndighet. Da direkte valg av fylkesting ble innført i 1975, var det et stort skritt i retning av mer folkestyre, der folkevalgte skulle ta og kunne stilles direkte til ansvar for viktige beslutninger.

Siden den gang har mye av utviklingen gått i feil retning. Mer og mer statlig byråkrati og mindre og mindre folkevalgt demokrati avgjør viktige samfunnspørsmål, både i fylkene og kommunene.

Fylkeskommunene er de siste årene fratatt langt flere oppgaver enn den er tilført. Kommunene også har også hatt sterk vekst i antall oppgaver og ansatte, men ikke i myndighet. Stadig oftere settes lokaldemokratiet til side ved at statlige myndigheter detaljstyrer eller overprøver kommunale vedtak. Venstre mener denne økende statlige overstyringen truer lokaldemokratiet.

For Venstre er det et overordnet mål å desentralisere makt i et Norge som er mer sentralstyrt enn noensinne. Venstres hovedgrep for å oppnå dette er å gjennomføre en kommunereform der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform krever etter Venstres syn en ny kommunestruktur, der man reduserer antall kommuner til å samsvare med naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Venstre vil gjennomføre en ny kommunereform ved at Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen skal resultere i, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene. I tillegg til å overta oppgaver fra staten, bør de nye kommunene overta oppgavene til dagens fylkeskommuner slik at fylkeskommunen kan fjernes som forvaltningsnivå. Dette vil gi den enkelte borger mer makt over eget liv og styrke lokaldemokratiet.

Dagens fylkesmannordning bør også endres, og statens makt over kommunale folkevalgte beslutninger må begrenses. Det må fortsatt eksistere ordninger med statlig tilsyn ovenfor kommunene, men disse ordningene må ikke knyttes til et «personifisert embete» slik tilfellet er i dag gjennom Fylkesmannen.