Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?
Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.
Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536 som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.
Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.
Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.
Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?
Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?
På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.
Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.
Tidligere nestleder i Krf, Knut Arild Hareide, lufter ut 
Jonas Stein 