Politikk i skolen

Dette er en refleksjonstekst jeg har skrevet til mine studier i PPU: Samfunnsfag er som fag en utfordring å undervise i. En forutsetning for å være interessert i samfunnsfag er en sterk faglig interesse. Samtidig vil en sterk faglig interesse også ofte henge sammen med at man også etter hvert utvikler relativt klare politiske standpunkt, eller i det minste en ideologisk grunnforståelse som kan være i konflikt med noen av temaene man skal undervise i. I rammeverket for skolen ligger det også ganske klare føringer på at undervisningen skal være så objektiv som overhode mulig. Hvordan skal man da som lærer tilnærme seg denne problemstillingen?

1.1 Politiske verdier i skolen

For det første er det viktig å understreke at skolen ikke er verdinøytral.  Skolens opplæring er også verdipåvirkning, ikke minst i et fag som samfunnsfag. Ut fra skolens formålsparagraf, den felles generelle læreplanen for grunnskole og videregående opplæring og ut fra skal ikke opplæring i samfunnskunnskap være verdinøytralt (Koritzinsky 2002:69). Den skal understøtte og styrke verdier som har å gjøre med demokrati, menneskerettigheter, likestilling, toleranse, miljøvern, solidaritet og rettferdighet.  Selv om dette er tverrpolitiske verdier som stort sett alle norske partier støtter opp om, så betyr ikke det at skolen er verdinøytral. Det er verdier som er kommet inn i skolen gjennom nasjonale politiske beslutninger, og som ikke nødvendigvis er til stede i andre lands formålsparagraf for deres skole. Det finnes politiske retninger i Norge som er skeptisk til vårt demokrati, men det vil altså være uforenlig med jobben som lærer i norsk skole å forsvare anti-demokratiske verdier i skolen.

1.2 Lærerens eget politiske ståsted

Men utover disse grunnverdiene, hvordan skal man forholde seg til sine egne politiske meninger? For mitt vedkommende har det kanskje vært enklere enn for en del andre lærere. Jeg har ikke noe valg. Jeg er en relativt profilert folkevalgt politiker, og må da regne med at en del elever på videregående vet hvem jeg er. Da jeg skulle ta en vikartime i samfunnsfag i en førsteklasse på en videregående skole, var det første som skjedde at en av jentene i klassen spurte: ”Er ikke du han politikeren?”

Men dette vil åpenbart være en utfordring i større eller mindre grad, for nesten alle lærere som skal undervise i samfunnsfag. Hvordan skal man forholde seg til sine personlige politiske standpunkter?

En måte å gjøre det på er å si at man som lærer er så objektiv at man klarer å fremstille alle politiske partier og ideologier på en like god og rettferdig måte. Derfor er det irrelevant for elevene hvor man står politisk og hva man stemmer på valgdagen. Dette er en standardmodell for hvordan forholde seg til problemstillingen. Svakheten med denne modellen er at det ofte kan føre til at læreren i læringssituasjonen blir for lite engasjert og kanskje litt redd for hvilke saker han eller hun tar opp i klassesituasjonen. Hvilke dagsaktuelle saker man tar opp vil alltid være påvirket av hva man finner relevant og hva man mener er viktig. Sakene man velger å snakke om, er også en del av politiske prioriteringer. Fakta er ikke nøytralt. Lærer A som sympatiserer med venstresiden kan velge å ta opp debatten om formueskatt med bakgrunn i hvordan denne skatten bidrar til at de aller rikeste i landet kan bidrar mer til fellesskapet. Lærer B som sympatiserer med de borgerlige partiene, kan velge å ta opp formueskattdebatten med bakgrunn i hvordan denne rammer små- og mellomstore bedrifter. En god lærer vil selvfølgelig forklare elevene både hvordan venstre- og høyresiden ser på saken.

En kanskje mer hensiktsmessig måte å gjøre det på vil være å være ærlig overfor elevene hvor man står politisk. Slik blir lærerens politiske standpunkt et ”ikke-tema” og det må være opp til elevene selv å reflektere over problemstillingene, ikke bare ta alt man hører fra læreren som god fisk. Selv om man er ærlig med eget standpunkt, betyr det ikke under noen som helst omstendigheter at man skal drive politisk propaganda for en bestemt politisk retning. Men heller lære elevene å se sakene gjennom forskjellige politiske perspektiver.

1.3 Forskjellige perspektiver

Theo Koritzinsky (2002:70) mener at som lærer ikke bare kan ”forholde seg til fakta” og at lærerne i samfunnsfag er forpliktet gjennom læreplanen til å gå mye dypere enn bare fakta og sette faktaene i meningsfylt kontekst. Han mener også at læreren må gi elevene et flersidig perspektiv. Det holder ikke å legge frem en sak fra bare en side. Læreren kan gjennom flere forskjellige ”ideologiske” perspektiver belyse en sak fra flere sider. Koritzinsky (2002) foreslår en rekke faglige perspektiver som henger sammen med politiske ideologier:

a)      Konservativt perspektiv som er positiv til de grunnleggende verdier, tradisjoner og institusjoner i samfunnet. Et perspektiv som også vil fremme at ulike menneskers og gruppers verdier og interesser egentlig er i harmoni. Det konservative perspektivet er også skeptisk til for store endringer i samfunnet og advarer mot destabiliserende effekter ved for store og radikale endringer.

b)      Liberalt perspektiv som understreker individets grunnleggende friheter og rettigheter, og at mennesker i bunn og grunn er sin egen lykkes eller ulykkes smed. Enkeltmenneskenes og bedriftenes frie konkurranse vil føre til mer og bedre produksjon av varer og tjenester. Dette vil øke velstanden og vil på en rettferdig måte belønne dem som yter mest. Det økonomiske systemet må derfor ha få politiske begrensninger og oppmuntre til fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.

c) Sosialistisk perspektiv er det radikale perspektivet som på mange måter kritiserer både det konservative og liberale perspektivet. Perspektivet vil vise at det er mange dype interessekonflikter i samfunnet mellom for eksempel rike og fattige, mektige og avmektige, menn og kvinner, vekst og vern. Perspektivet vil også fokusere på hvordan verden må forstås gjennom grupper og klassekamp, ikke bare på individstadiet.

En annen akse som Koritzinsky trekker opp er konflikten mellom et nasjonalt og globalt perspektiv. Mellom et nasjonalt perspektiv som vil fokusere på etniske grupper og egen kultur. Et globalt perspektiv vil i større grad understreke det lærerike samspillet mellom Norge og resten av verden, og resten av verden har både positive og negative sider. Og legge vekt på hvordan opplysningstid, politisk og økonomisk demokratisering og utvikling av menneskerettigheter har skapt mer likeverdige livsvilkår i vår del av verden.

En tredje akse (som også henger sammen med de overordnede perspektivene) som Koritzinsky trekker fram er forskjellen mellom individ- og systemperspektiv. Individperspektivet understreker enkeltmenneskets betydning, enten det tilhører en elite eller har en posisjon og rolle fjernt fra rikdom, status og makt. I debatter om kriminalitet og straff forklarer man lovbrudd ved å peke på forbryterens moral, ansvarsløshet eller aggressive personlighet (Koritzinsky 2002:76). Denne tilnærmingen vil ha likhetstrekk med et liberalt perspektiv og metodologisk individualisme i sosiologien blant annet fremmet av Max Weber. Systemperspektivet vil derimot understreke hvordan og hvorfor grunnleggende forhold i samfunnet eller trekk ved nærmiljøet kan påvirke handlingene våre. Oppvekstmiljø og samfunnets manglende satsning på kriminalitetsforebyggende tiltak tas med i vurderingen av hvorfor lovbrudd finner sted, og brukes si større grad som forklarende årsaker.

Da jeg var i praksis brukte vi nettopp individ- og systemperspektivet for å forklare årsaker til kriminalitet i samfunnet. Jeg synes det var en meget god måte for elevene å kunne reflektere over kompliserte problemstillinger gjennom flere forskjellige perspektiver. I tillegg var det mange som så at begge perspektivene hadde noe for seg, og kanskje sammen gav en god og sammensatt forklaringsmodell. Det var læreboken som la opp til et slikt perspektiv og det var en positiv erfaring med læreboken.

Dessverre opplevde jeg i den andre praksisklassen min at vi hadde en lærebok som ikke la opp til å diskutere sakene fra forskjellige perspektiver. I hvert fall så brukte man ikke en gjennomgående refleksjon rundt klart definerte perspektiver. De brukte flere forskjellige forklaringsvariabler, men gjorde ikke klart at de forskjellige forklaringsvariablene tilhørte forskjellige perspektiv. Dette gjør analysen mye mindre sammenhengende og elevene vil slite med å se klare mønster gjennom undervisningen. I et fag som internasjonal politikk som på universitetet består av tre forskjellige perspektiver (realismen, liberalismen og sosialkonstruktivismen (marxismen)) som gjennomgår alle temaer i internasjonal politikk, får studentene på universitet en klar og gjennomgående analyse. Dette gjør det enklere å se sammenhenger og forskjeller i politiske perspektiver.

På videregående skole manglet disse perspektivene. Faren ved dette er at man havner i ”skole-fellen” som er at elevene tar alt som står i læreboken for å være fasitsvaret. Og ikke minst at lærere glemmer universitetskunnskapen og bare følger forklaringene som står i læreboken. Jeg har hatt timer ved en annen videregående skole, hvor de bruker samme lærebok. Det burde åpenbart være rom for å lage en bedre lærebok, i hvert fall burde lærerne som underviser være klar over problemstillingen og gi elevene en god gjennomgang av forskjellige perspektiver. På den måten får elevene forskjellige verktøy som både muliggjør det Piaget vil kalle for kritisk vurdering og en ubalanse som gjør det mulig for ny kunnskapskonstruksjon (Imsen 2005:243)

1.4 Politiske holdninger i skolen

En siste utfordring som henger sammen med politikk er lærernes politiske holdninger. Jeg har ikke funnet tall om hva norske lærere stemmer på, men jeg fant en undersøkelse fra Danmark gjort for statskanalen Danmarks Radio som gir et bilde som jeg regner med har likhetstrekk til norske forhold. Den viste at Sosialistisk Folkeparti (søsterparti SV) hadde 41,1%, Socialdemokratene (søsterparti til Arbeiderpartiet) hadde 28,1%, Radikale Venstre (søsterparti til Venstre, definert på sentrum-venstresiden)  fikk 10,1% og Enhedslisten (søsterparti til Rødt) hadde 5,6%[1]. Kun 11,4% stemmer på et av de to borgerlige regjeringspartiene, de Konservative og Venstre, som ved det forrige folketingsvalg i Danmark i 2007 til sammen fikk 36,9%[2].

Det er ikke nødvendigvis slik at resultater fra Danmark automatisk kan overføres til Norge. Men det er en såpass klar trend, som også blir bekreftet ved kvalitative data fra Norge (selv om noen burde fått bestilt en kvantitativ meningsmåling på hva norske lærere stemmer på). I Nordlys 02.09.2010 kan man lese at direktøren for det nord-norske oljeselskapet, North Energy, Erik Karlstrøm mener at ”når det store flertallet av norsk ungdom forbinder olje og gass med miljøfiendtlighet, kan man ikke overraskes over at de ikke utdanner seg til næringa. Her svikter skoleverket i nord sin rolle som kunnskapsformidler.”[3] Dette kan i hvert fall virke som en bekreftelse på at det i hvert fall oppleves som om at skolen som institusjon er for politisk venstrevridd.

Det kan sammenlignes med en del av kritikken som rettes mot for venstrevridde journalister. Blant annet fremført av Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita, som ved flere anledninger har kritisert norsk presse for å være for venstrevridd[4]. Tidligere politisk kommentator i Bergens Tidende langt på vei bekreftet Clemets analyse av norske journalister og beskrev det slik: ”Med unntak av et par ellevilt frigjorte som muligens stemmer Venstre, kjenner jeg ingen kolleger som stemmer annet enn Ap, SV og RV. Skulle noen stå frem som Frp-velger, vil det være et sosialt selvmord, til og med mer ødeleggende enn å melde seg ut av Norsk Journalistlag”[5]. Mitt inntrykk er at dette er mye av det samme blant norske lærere som blant norske journalister. Men i samme artikkel har også Rossavik en meget god analyse av dette, som nok også gjelder for læreryrket:

Politisk engasjert ungdom på høyresiden søker seg ikke til journalistyrket. Høyres ungpolitikere og rådgivere går andre veier. Det er ikke fordi de er smartere (noe Erna Solberg stadig får merke), men fordi de jevnt over ønsker å bli advokater eller hva de nå blir, og vil ha høyere lønn. Her kan Kristin Clemet selv bidra med å dytte unge blå inn i et for høyresiden mer gunstig karrierespor. De vil være velkomne. Samtidig bør mediene øke lønnen til politiske journalister og kommentatorer for at jobbene også skal bli attraktive for blåruss. Det siste er i grunnen det viktigste.

Mye av de samme resonnementene kan nok også gjelde for læreryrket og bør være til ettertanke for borgerlige partier og for mange på høyresiden som kritiserer skolen for å være for venstrevridd.

1.5 Konklusjon

I denne refleksjonsoppgaven har jeg vært innom en rekke forskjellige emner med bakgrunn i hovedtemaet ”politikk i skolen”. Det er viktig å aldri glemme at skolen ikke er politisk nøytral, men snarere tvert i mot har et viktig samfunnsoppdrag i å gi elevene forståelse og kunnskap om demokrati og menneskerettigheter. Når det gjelder lærerens egne politiske holdninger er det først og fremst et individuelt ansvar (det kan tenkes en samfunnsfaglærer som er lite politisk engasjert), men for min egen del tror jeg at jeg har tjent stort på å være rimelig åpen om hvor jeg ligger i det politiske landskapet og at det derfor er en ikke-sak for elevene som i stedet for kan konsentrere seg om faget. For å unngå at undervisningen gir rom for flere perspektiver og danner et godt grunnlag for drøftinger kan det være en god metode å bruke forskjellige perspektiver for å analysere problemstillinger i samfunnsfaget.

Tilslutt kan det være fint å avslutte denne refleksjonsoppgaven med en god oppsummering av Theo Koritzinsky (2002:71), som selv har en fortid som stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti. ”En markert SV-lærer som bare makter å fortelle engasjert om sosialismen moralske fortreffelighet eller EU-motstandens demokratiske og miljømessige kvaliteter, har intet i et klasserom å gjøre. Det har heller ikke den liberalistisk orienterte læreren som utelukkende formidler positive sider ved privatisering av offentlig sektor eller globalisering av verdensøkonomien”.

1.6 Kilder

Litteratur

• Imsen, Gunn (2005), Elevens verden, Oslo, Universitetsforlaget
• Koritzinsky, Theo. (2005). Samfunnskunnskap – fagdidaktisk innføring, Oslo, Universitetsforlaget

Nettkilder

• www.dr.dk
• www.wikipedia.org
• www.nordlys.no
• www.aftenposten.no
• www.bt.no

---

[1] http://www.dr.dk/Nyheder/Temaer/2009/KV09/2009/11/13/074743.htm

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Folketingsvalget_i_Danmark_2007

[3] http://www.nordlys.no/nyheter/article5274954.ece

[4] http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article1957612.ece

[5] http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article402128.ece?start=2

Reklame

Et grønt, sosialt og liberalt budsjett

Varaordfører, Gunhild Johansen (SV), kritiserer de ikke-sosialistiske partienes budsjettforslag for å være kaldt. Da kan hun ikke ha lest Venstres budsjettforslag, og i hvert fall ikke reflektert over de rødgrønnes stemmegivning som stemte ned en rekke viktige sosialpolitiske forslag fra Venstre.

Venstres forslag om at kommunen skal gå i dialog med Selvhjelpstiftelsen for et langsiktig samarbeid om støtte for pårørende til rusmisbrukere ble nedstemt av de rødgrønne. Venstres forslag om inntektsjustering av SFO-prisene (slik at foreldre med lav inntekt fikk billigere SFO-priser) innenfor dagens ramme ble også nedstemt av de rødgrønne. Venstre foreslo også i vårt budsjett å øke støtten til kafé 103 for rusmisbrukere. Alle disse forslagene ville ha lite kostnader for kommunen, men bety enormt for de som trenger det mest i Tromsø.

I min periode som kommunestyrerepresentant har jeg ofte blitt forundret over at de selv-erklærte fremste forsvarerne av velferdsstaten, er de som er mest i mot når vi snakker om modernisering. I Venstre er vi opptatt av et sterkt velferdssamfunn, men vi ser også at da er det helt nødvendig å gjøre moderniseringsgrep. Derfor foreslår vi i vårt budsjett å ta i bruk private løsninger slik at vi kan gi flere syketrengende den omsorgen de har krav på. NHO har analysert i Tromsø kommune og viser at vi har et effektiviseringspotensiale på 177 millioner og at det kan gi 86 nye sårt trengte sykehjemsplasser.

Det er et paradoks at Ap og SV stilltiende har akseptert at private barnehager har vært helt nødvendig for å få til barnehageløftet, men overhode ikke vil høre snakk om det i eldreomsorgen. Over halvparten av barnehagene i Tromsø er private, og jeg tror ingen av foreldrene i de private barnehagene i Tromsø er misfornøyd med tilbudet (selv om de private barnehagene får mindre tilskudd enn de kommunale). En nasjonal undersøkelse gjort for regjeringen viste at foreldre med barn i private barnehager var mer fornøyd med sitt tilbud på 29 av 30 punkter enn foreldre med barn i kommunale barnehager. Derfor blir det enda mer håpløst at SV og Aps eneste betydelige forslag i formannskapet var at kommunestyret skulle stoppe Rådmannens forslag om å la private aktører bygge barnehage på to kommunale tomter.

En annen kritikk mot de ikke-sosialistiske partiene var forslaget fra Venstre og Høyre om renoveringen av Sommerlyst skole og nytt sykehjem i Tromsdalen skulle skje som OPS-prosjekter (Offentlig-Privat samarbeid). OPS-prosjekter betyr at en privat entreprenør bygger infrastrukturen og at det offentlige lager en leiekontrakt på gjerne 25 år før byggningen faller tilbake til det offentlige. Dette fører til at den private utbyggeren tar mye mer av risikoen i prosjektet og må dekke utgifter dersom det blir overskridelser. Gjennom en langsiktig leiekontrakt er et tilstrekkelig vedlikehold sikret. Sintef har nylig lagt fram en rapport som viser at Oslo kommune har spart millioner gjennom å bygge nye skoler som OPS-prosjekter og dermed fått gode og vedlikeholdte skoler, samtidig som kommunen har fått frigjort midler som kan gå til å styrke innholdet i skolen. Venstre kan derfor foreslå 6 millioner til å styrke etter- og videreutdanningen hos lærerne i Tromsøskolen. En god skole krever en systematisk satsning på gode og kompetente lærere. Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor Ap, SV, Sp og Rødt ser på kamp mot OPS-prosjekter som en av sine viktigste politiske saker.

Gunhild Johansen kritiserer også Venstre og Frps forslag om å fjerne morsmålundervisning for fremmedspråk og bruke ressursene på styrket norskopplæring. Dette har ingenting med å gjøre Tromsø til en mindre internasjonal by, tvert i mot handler dette om å drive god integreringspolitikk. All forskning viser at språk er nøkkelen for god integrering og for å lykkes på skolen og i arbeidslivet. Morsmålsundervisning har derimot lite dokumentert effekt. Derfor er det bare rett og rimelig å prioritere sårt trengte ressurser til det som fungerer. Politikk handler om å prioritere.

Tilslutt er det greit å huske på at det bare er Venstre som gjør Rådmannens gråe budsjett litt mer grønt. Venstres forslag om halvering av byggesaksgebyrer for PassivHus og fjerning av byggesaksgebyr for vanlige folk som ønsker å gjøre klimavennlige tiltak (som varmepumpe, solcellepanel osv) på eget hus, ble nedstemt av de rødgrønne. Vi har også foreslått en årlig økning på 5 millioner til ENØK-tiltak, 10 millioner til flere gang- og sykkelveier, 10 millioner til bedre fremkommelighet for kollektivtrafikken og 10 millioner for bedre veivedlikehold. Det er ingen tvil om at det er Venstre, ikke SV, som har flest konkrete forslag til hvordan videreutvikle miljøbyen Tromsø.

Gunhild Johansen anbefaler alle innbyggerne om å lese budsjettforslagene til de forskjellige partiene. Det er vi helt enige. Det er tross alt bare ti måneder igjen til neste kommunevalg og hvis du ønsker et grønt, sosialt og liberalt Tromsø vil du finne det i Venstre.

Send dem på metodekurs!

I Dagbladet kan man lese om at fra høsten må ungdomsskoleelever fra 8. klasse og oppover levere legeerklæring for å få strøket fraværet. I for seg er saken idiotisk nok og vil føre til mye mer byråkrati for at 13-åringer som er borte fra skolen på grunn av forkjølelse nå må gå til fastlegen for bekreftelse. Men det var ikke det jeg hang meg mest opp i. Jeg hang meg opp i uttalelsen fra Hadia Tajik som sier: Det er dokumentert en klar sammenheng mellom høyt fravær i ungdomsskolen og høyere frafall på videregående. Også kunnskapsminister, Kristin Halvorsen forsvarer innstrammingen med at: det er sterk sammenheng mellom fravær og frafall

Dette er en typisk metodefeil, som de kunne unngått dersom de hadde tatt seg bryet med å ta et grunnkurs i kvantitativ metode. Det er riktig at det er en sammenheng mellom fravær og frafall, men jeg er meget usikker på om det er en kausal mekanisme. Det er langt fra sikkert at det er fraværet som fører til frafallet. Det er mest sannsynlig at både fraværet og frafallet er resultatet av andre årsaker som ligger bak. Det er en sammenheng mellom antall lyktestolper pr. innbygger i en kommune og antall stemmer for Arbeiderpartiet, det betyr ikke at en Høyre-ordfører kan begynne å rive lyktestolper for å unngå at Ap skal gjøre et godt valg. Det er ingen kausal mekanisme. Med dette forslaget frykter jeg at de rødgrønne er i ferd med å gå i en metodisk felle, og nå holder på med å rive lyktestolper. Det kunne vært unngått dersom de hadde tatt et metodekurs i kvantitativ metode.

Dialog er viktig!!

Plakat for dialogmøtet i Tromsø

I går var jeg med å arrangere et dialogmøte i Tromsø. Temaet var moskéen i Tromsø. På mange måter ble møtet en suksess og som avisen Nordlys skriver: «Hele» Tromsø ville diskutere Islam og mulig moské. Det kom over 500 mennesker på et politisk møte i Tromsø. Det hadde jeg aldri trodd. Hvis noen har lurt på hva som er kjernen i det liberale demokratiet så fikk vi en manifestasjon av grunnfjellet i demokratiet i går. Vi klarte å arrangere et møte som «alle» følte eierskap til. Og ikke minst hvor alle klarte å være ærlig på hva de mente. Det var ikke en tale til menigheten, men et reelt debattmøte hvor alle kom til ordet. Det er dette som er demokrati. Vi er enige om å være uenig, men et minste felles multiplum er at vi møtes i fredlige omgivelser for å fritt ytre våre meninger og bekymringer.

Etter at Nordlys de siste ukene har kjørt en større artikkelserie om Islam i Tromsø. Som folkevalgt følte både jeg og min kollega i Tromsø Venstres kommunestyregruppe, Marie Fangel, behov for byen til å diskutere temaet rundt moské i Tromsø på en skikkelig måte. Jeg tok derfor kontakt med min gode venn, Abid Raja, som har arrangert en rekke dialogmøter i Oslo i regi av tenketanken Minotenk. Han tente med en gang på idéen og vi ble enige om at Minotenk tok initiativ til dialogmøtet. Abid kjente noen sentrale debattanter som Per-Willy Amundsen (Frp) og Senaid Koblicia i Islamsk Råd og jeg tipset han om lokale debattanter som Eduardo Da Silva (Ap), Nordlys-redaktør, Hans Kristian Amundsen og leder for Alnor-moskéen, Sandra Moe.  Takket være medieoppmerksomhet, facebook-event, plakater og jungeltelegrafen fikk vi spredd informasjon om møte. Alle de frivillige som hengte opp plakater og invitere folk på facebook skal ha stor ros for deres arbeid!

Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs før møtet. Hva om det bare kommer en 50-60 stk? Altså ca 1/6 av salen. Det kunne fort bli litt flaut. 50 stk er et meget godt besøkt politisk arrangement i Tromsø. Da jeg kl.1630 merket at folk begynte å sige på, skjønte jeg at vi var i ferd med å få til noe stort. Kl.17 var storsalen (ca 450 stk) full og Kulturhuset måtte åpne galleriet! Paneldeltakerne gjorde en flott innsats, men det som imponerte meg mest var salen. Vi unngikk de vanlige møteplagerne (de snakker i enetaler i 10 minutt om en eller annen konspirasjonsteori). De snakket, men fikk bare et minutt. Det gav rom for et utrolig mangfold av stemmer. Alt fra 17-årig skoleelev fra Kongsbakken, eldre muslimske herrer, politikere, en 14-årig muslimsk jente og ikke minst en hverdagsrasist. Spesielt det siste var viktig. Reell dialog krever at alle stemmer, også de som man er totalt uenige med, kommer til ordet. Det som var flott med dialogmøtet var at et utrolig mangfold av tromsøværinger følte eierskap til dialogen og ville bidra til å diskutere et vanskelig tema for byen. Det skal Tromsø som by være vanvittig stolt over. Jeg ble spurt etter møtet: Hvem vant debatten? Mitt svar er enkelt. Tromsø som by vant debatten. Dialogen var målet og jeg tror de aller fleste gikk ut av møtet klar for å bidra til å fortsette å gjøre Tromsø til den rause, tolerante og liberale byen som vi er så stolt over.

PS: Et av kravene fra mange i salen var at Alnor skulle fortelle om hvem som skal finansiere moskéen. I dag har vi fått vite at det er Hamad Al Gamas. Nok en seier for åpenhet og dialog.