En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.
I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.
I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.
Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.
På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.
Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.
For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”
Jonas Stein 