Etter en lengre twitterdebatt mellom meg og fylkesvaraordfører, Kristina Torbergsen (Ap), skrev tidligere nestleder i Tromsø Ap Jarle Heitmann dette innlegget. Han mener det er så stor forskjell mellom bestemot og en liter melk at man ikke kan bruke anbudskriterier for drift av sykehjem.
Jeg er helt uenig. Når det gjelder argumentet om at det er primærbehov, så vil jeg tørre å påstå at mat er minst et like viktig primærbehov. Heitmann repliserer med at konkurranse er bra for matvarer, men ikke for drift av sykehjem. Forskjellen er ganske åpenbar! Når jeg går til Rimi, Rema eller Coop for å kjøpe en pakke melk, så vet jeg jo nøyaktig hva jeg skal ha. Jeg skal f.eks ha en pakke ” lettmelk” i nøyaktig 1 liter! Den koster kanskje 11,70 på Kiwi og 12,8 på Joker! Her er konkurranse sunt og er bra for både tilbyder og etterspører. Konkurranse bidrar til fornuftig melkepris og vi får de leveransene vi trenger.
Her Heitmann ikke helt oppdatert på hva som f.eks. Arbeiderpartiet har gått inn for i Tromsø og som de fleste kommuner drifter sykehjem etter. Vi har innført et såkalt bestillerkontor, som gir en bestilling til sykehjemmene om hva den enkelte bruker skal ha. Det offentlige finansierer tilbudet. Da er det i likegyldig om det er et privat eller et offentlig selskap som utfører denne bestillingen. Men det er veldig viktig at det gjennomføres objektive kvalitetskontroller, slik det f.eks. gjøres i Oslo kommune. Det interessante er at private sykehjem kommer veldig godt ut i disse brukerundersøkelsene. Kanskje vi skulle begynt med det i Tromsø? Om de private taper penger, så er det deres problem, ikke det offentliges problem. Det offentlige betaler det samme.
Jeg har grunnleggende tro på at konkurranse og mangfold gjør hverandre bedre. Alle sykehjem burde ikke være private, men jeg har tro på at en kombinasjon hvor de offentlige kan lære av sykehjem drevet enten av kommersielle aktører eller ideelle stiftelser, og de igjen kan lære av det offentlige. Noen offentlige sykehjem er veldig gode og andre er veldig dårlige (det samme gjelder for private). LøsningEN for hvordan drive best mulig omsorg er ikke funnet og da er det viktig at vi har rom for nytenkning og mangfold.
Jonas Stein 
För ett par år sedan skrev jag en berättelse om ett privatiserat äldreboende i Stockholm. Den är en god illustration till det du säger:
http://nordens-paris.blogspot.com/2008/06/ett-ldreboende.html
Det er interessant at du sier at «Men det er veldig viktig at det gjennomføres objektive kvalitetskontroller» når man har anbudsløsninger. Det er jeg helt enig i. Men det er jo strengt tatt like viktig at det gjennomføres objektive kvalitetskontroller når man har offentlig monopol. Men der svikter kommunene ofte. En del mennesker ser ut til å tro at bare tilbudet er kommunalt, så vil kvaliteten nødvendigvis bli både jevn og god.
Altså: det å innføre anbudsordninger har den tilleggsfordelen at den gjør det ekstra opplagt at man må ha kvalitetskontroll som ikke utføres av de samme som utfører tjenesten.
Helt enig med deg Bjørn. Det må være kvalitetskontroll både på offentlig og privat side.
@Claes Takk for godt eksempel!
Det er fint med en grunnleggende «tro» på at markedet alltid gjør alt bedre – skjønt jeg deler nok ikke den troen i ethvert henseende, og foretrekker nok å basere slike ting på empiri og kunnskap heller enn tro…
Det jeg lurer på er hvorfor i all verden man trenger et bestillingskontor for eldreomsorg? Bestemor er ikke en vare som skal omsettes på et marked. I stedet for en fordyrende og byråkratisk bestiller/utførermodell, burde det heller være det offentliges ansvar å selv gi de eldre det hver enkelt trenger av omsorg. Selvfølgelig med nødvendige systemer for kvalitetskontroll.
I min hverdag har jeg forøvrig mye erfaring med bestiller/utførermodeller. I Oslo har nemlig Høyre og Frp i fellesskap sørget for at kollektivtrafikken driftes av ca 14 ulike selskaper, der det tidligere var bare ett kommunalt selskap. Resultatet er et byråkratisk system hvor ingen helt vet hvem som har ansvaret for hva, hvor enorme ressurser går bort i bestillinger og internfakturering, og hvor enkle ting som å måke snø på T-banestasjoner sjelden blir gjort i tide fordi ingen er på jobb og kan sende en bestilling når det f.eks. begynner å snø en fredagskveld (selv om gutta som måker snø faktisk ER på vakt – de må vente til noen sender dem en bestilling).
Dette kaoset er Høyre-politikk i praksis! Det er det siste vi trenger innenfor eldreomsorgen.
Tilbaketråkk: Men de må jo skape profitt.. « Jonas Stein Eilertsen
Andreas: du spør hvorfor man trenger et bestillerkontor? Vel, uansett trenger man jo noen som bestemmer hva slags hjelp bestemor (som ganske riktig ikke er en vare) har rett til. Så må noen få beskjed om å gi denne hjelpen.
Det er det offentliges ansvar at bestemor får den hjelpa hun skal ha, men om det er en offentlig ansatt hjemmehjelp som gir denne hjelpa eller en privat ansatt kan komme ut på ett for bestemor. Uansett – enten det er en offentlig eller privat ansatt som gir hjelpa – må det offentlige sørge for kvalitetskontrollen.
Jeg har en mistanke om at noe av det som gjør det offentlige tilbudet «ubyråkratisk» er at man sluntrer unna med kvalitetskontrollen – og kanskje også med å bestemme hva slags hjelp man har rett til. I så fall kan det ihvertfall lett bli litt tilfeldig om man får den hjelpa man trenger.
I Oslo har eldreomsorgen vært ute på anbud i flere år – uten at det har ført til at kvaliteten har blitt bedre. Nå innrømmer også Frps eldrebyråd Sylvi Listhaug dette overfor NRK: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.6723915
Jeg må si det er interessant at en Frp-byråd gir en Ap-veteran rett i at politikken deres ikke har gjort ting bedre for folk flest.
Det som HAR skjedd, er at systemet har blitt mer byråkratisk, uoversiktlig og dyrt (byråkratiet trenger jo også penger). De som har tjent på dette, er selvfølgelig privatkapitalen. Ikke brukerne.
Private selskaper driver eldreomsorg for å profittere på det. Det er jo derfor man får den mye omtalte «stoppeklokkeomsorgen», hvor alt skal være så effektivt at det ikke blir tid til å vise omsorg og medmenneskelighet. Og det er jo nettopp omsorg og medmenneskelighet som er kjernen i eldreomsorgen. Slikt kan ikke fylles ut på et skjema eller måles i penger – og det er heller ikke så lett å fange opp i kvalitetsundersøkelser. Nettopp fordi det er subjektivt. De ansatte må ha rom for å ta seg av hver enkelt etter sine individuelle behov, uten å måtte følge et skjema. Å blande inn profittkrav og effektivitetskrav her blir en form for umenneskeliggjøring – skal man virkelig måtte «effektivisere» måten man viser omsorg på, slik at eierne kan tjene penger på omsorgen?
Dette bidrar til å skape et samfunn hvor krav om effektivitet og profitt går foran medmenneskelige hensyn.
Jeg synes Andreas’ innlegg er retorisk godt.
«Private selskaper driver eldreomsorg for å profittere på det.» Tilsvarende kunne man sagt at «lederne for eldreomsorgen i det offentlige driver med det for å gjøre karriere i det offentlige byråkratiet.» Det er neppe sant, men det er ikke helt usant heller.
«Det er jo derfor man får den mye omtalte “stoppeklokkeomsorgen”, hvor alt skal være så effektivt at det ikke blir tid til å vise omsorg og medmenneskelighet.» Dette begrepet er «mye omtalt» av SV- og Ap-politikere. Det er interessant at når man har sagt det mange nok ganger, kan man i neste omgang gi det legitimitet ved å kalle det «den mye omtalte»… En annen måte å se det på er at man leter etter måter å gjøre ting enklere, uten å gå på bekostning av omsorg og medmenneskelighet.
«Slikt kan ikke fylles ut på et skjema eller måles i penger – og det er heller ikke så lett å fange opp i kvalitetsundersøkelser.» Dette argumentet kan man kanskje også lett falle for, inntil man får tenkt seg om. Men: hvis omsorg og medmenneskelighet er selve kjernen i eldreomsorgen, hvorfor tror man da ikke at manglende omsorg og medmenneskelighet vil gi seg utslag i undersøkelser om brukertilfredshet?
«De ansatte må ha rom for å ta seg av hver enkelt etter sine individuelle behov, uten å måtte følge et skjema.» Dette er et fint ideal, enten omsorgen gis av det offentlige eller av et privat firma. Men i praksis er det ikke slik – ikke i det offentlige heller. De fleste opplever nok at de blir gitt en mengde oppgaver å utføre som er så stor at de ikke kan koste på seg å bruke en time ekstra hos en person. Men hvis man først tilfører midler nok til at dette blir mulig, er det like mulig enten det er en offentlig eller privat hjemmehjelp som kommer.
«Å blande inn profittkrav og effektivitetskrav her blir en form for umenneskeliggjøring – skal man virkelig måtte “effektivisere” måten man viser omsorg på, slik at eierne kan tjene penger på omsorgen?» Igjen godt retorisk skrevet. Men man kunne like gjerne sette opp sløsing som alternativ: «Å sløse med ressursene til eldreomsorg blir en form for umenneskeliggjøring – skal man virkelig sløse med ressursene man har til å gi omsorg, slik at de som er uheldige og kommer bakerst i rekka, ikke får tilfredsstillende omsorg i det hele tatt?»
Retorisk godt – men ikke særlig opplysende.
For å oppklare en ting: Det har ikke vært min intensjon å fremstille det som om alt er rosenrødt bare eldreomsorgen er offentlig. Selvfølgelig ikke – en slik påstand ville jo være like absurd som å påstå at privatisering er løsningen på alle problemer.
Min påstand er at problemene innen eldreomsorgen bare blir større ved å ta i bruk anbud og privatisering. Det opprinnelige innlegget linker til en artikkel om at det er dårlig butikk å drive sykehjem (http://e24.no/arkiv/article970547.ece). Denne artikkelen går jo langt i å underbygge denne påstanden. I Trondheim og Moss, står det i artikkelen, har det offentlige stanset privatiseringen av eldreomsorgen og hatt svært gode erfaringer med det. De fant til og med ut at de sparte penger.
Det er også vanskeligere å føre kontroll med hvordan private sykehjem bruker pengene de får fra det offentlige. Hvordan kan vi være trygge på at pengene går til omsorg, og ikke i lommene på skruppelløse eiere?
Min erfaring med anbud i min bransje i Oslo Kommune tilsier at dette ikke er et akademisk spørsmål.
Artikkelen sier også at private selskaper har trukket seg ut, med store konsekvenser for brukerne og kommunen, nettopp fordi de ikke har kunnet tjene penger. Så, Bjørn, det er ingen påstand fra min side at private aktører driver med eldreomsorg på grunn av ønske om profitt – det er et faktum.
Noe av grunnen til at privatisering er en dårlig løsning, er jo nettopp fordi Høyre og Frp-styrte kommuner har tatt i bruk anbud fordi de har villet spare penger. Dermed har de private aktørene forsøkt å underby hverandre, og kommunene har gått for den billigste. Så har man (surprise, surprise) funnet ut at det ikke var mulig å drive eldreomsorg så billig likevel. Det private selskapet har dermed gått konkurs eller mistet anbudet. Dette er ingen fordel for de eldre, som i verste fall må flytte, og uansett får helt nye mennesker å forholde seg til. I mellomtiden har de måttet leve med ledelsens sparetiltak. Man får det man betaler for, og det burde også høyrepartiene forstå.
Slik herjer markedskreftene med de gamle og forsvarsløse.
Taperne på alt dette er brukerne, som blir kasteballer i et system hvor hensynet til dem er blitt underordnet hensynet til å spare penger. Hvorfor skal det være slik? Hvorfor må gamle mennesker finne seg å bli brukt i slike ideologiske eksperimenter? Vi har råd til å ha en anstendig eldreomsorg i dette landet – hvorfor da det enorme kostnadspresset og profittjaget som høyresiden driver frem?
Bjørn, det er bra du syns innlegget mitt er retorisk godt. For meg er det imidlertid viktigere at jeg har rett i (og kan underbygge) det jeg sier. Hvor er prakteksemplene på at eldreomsorgen har blitt så mye bedre etter at man har åpnet opp for private? Man har jo eksperimentert med dette i ganske mange år nå. I Oslo går det jo, ifølge eldrebyråden selv, ikke spesielt bra.
Andreas: jeg synes nok at du trekker Listhaugs uttalelser litt langt. Hun sier seg enig i at det ikke er bra nok i dag, men sier ikke at det ikke er bedre i dag enn det ville ha vært med kun offentlige løsninger.
Når det gjelder ditt utsagn om at «Private selskaper driver eldreomsorg for å profittere på det.» var ikke poenget mitt å benekte at det er sant, på samme måte som mange ledere i det offentlige sikkert driver med det for å gjøre karriere i byråkratiet. Men private driver også luftfart for å profittere på det, uten at det fører til lavere kvalitet. For det er vel ingenting som tyder på at private flyselskaper styrter oftere enn de som er statsmonopoler?
Og staten kjøper flytjenester for enorme beløp fra SAS, Norwegian etc. Hvordan kan vi være sikre på at pengene går til nødvendig sikkerhetsarbeid og ikke til grådige eiere? Vel, delvis ved å ha et godt kontrollsystem og delvis ved at selskapene vet at det er i deres egen interesse å holde oppe kvaliteten.
Du sier til slutt: «Vi har råd til å ha en anstendig eldreomsorg i dette landet – hvorfor da det enorme kostnadspresset og profittjaget som høyresiden driver frem?»
Vel, hvis vi har råd til det, hvorfor har vi det ikke da? Det er jo som kjent Arbeiderpartiet som har styrt Norge det aller meste av etterkrigstida. Så svaret er: vi har ikke mer penger enn at det er gunstig å oppmuntre til smartere løsninger. Hvorfor skal vi la ideologi komme i veien for det?
(Og for å ta en svipptur til innom luftfarten: der har konkurransen ført til en del nye grep i det siste – som at man kan sjekke inn hjemmefra osv. Slik innovasjon skjer nok raskere der det er en konkurransesituasjon.)