Hva bør endres i valgsystemet?

Tromsø kommunestyre skal behandle kommunens innspill til ny valglov. I den anledning har byrådet kommet med noen mer eller mindre kloke innspill til hvordan forbedre demokratiet. Det er en god anledning til å vise argumenter for og mot enkelte tiltak som jevnlig diskuteres (elektronisk stemmeavgning, felles valgdag osv). Her er mine forslag til hvordan vi kan gjøre demokratiet vårt litt bedre.

Tromsø kommune mener at størrelsen på valgkretsene bør revideres og tilpasses dagens befolkningsmønster og dagens valgsystem med flere partier og forholdstallsvalg. Nord-Norge bør i fremtiden være en valgkrets.

Tromsø kommune støtter ikke forslaget om elektronisk stemmegivning

Tromsø kommune støtter ikke forslaget om felles valgdag for kommunevalgene og stortingsvalget.

Dersom valgkretsene revideres bør antall utjevningsmandater reduseres og velges gjennom nasjonale lister.

Begrunnelse

Valgkretser

En stor undersøkelse i Nordlys viser at 90 prosent av innbyggerne ønsker tettere nordnorsk samarbeid og sterkere felles nordnorsk identitet. Dessverre har nordnorske politikere i altfor liten grad bidradd til dette. Dersom Nord-Norge var en felles valgkrets ved stortingsvalg ville både demokratiet og Nord-Norge som region blitt styrket.

Valgkretser er ikke bare noe som burde interessere statsvitere, men som grunnsteinen i et hvert demokrati er det også noe bør debatteres i offentligheten. Valgkretser legger premisser for hele det politiske systemet. I Norge har vi valgt å ha flermannskretser. Det betyr at det velges flere representanter fra hver valgkrets (i Norge er de 19 fylkene våre valgkretser) og danner grunnlag for et flerpartisystem (vi har 8 politiske partier representert på Stortinget). Storbritannia har f.eks. valg å ha enkeltmannskretser. Det betyr at det kun velges en representant fra hver valgkrets, og det politiske systemet blir hovedsakelig styrt av to politiske partier.

I Norge er det bred politisk enighet om at man ønsker et flerpartisystem. Samtidig ønsker man at antall representanter fra hver valgkrets skal samsvare med folketallet i hver valgkrets (selv om også areal i valgkrets spiller en rolle). Antall representanter blir justert hvert 8. år, nå sist før valget i 2013. Dette førte til at både Troms og Nordland mistet en stortingsrepresentant hver, og Finnmark vil stå lagelig for hugg neste gang.

I Sogn og Fjordane og Aust-Agder er det nå kun 3 distriktsmandater, mens Oslo har 18 distriktsmandater. Skal Norge fortsette å ha et flerpartisystem vil man trenge valgkretser som vil gjøre det realistisk for politiske partier med rundt 6-8 prosent i en valgkrets å bli representert i nasjonalforsamlingen.  Det norske valgsystem vil i løpet av de neste 5-10 årene kreve en god del endringer. Norge kommer til å få en kommunereform som vil redusere antall kommuner og gjøre fremtiden til fylkeskommunen svært usikker. Samtidig er det ingen tvil om at de demografiske trendene med økt urbanisering bare vil bli styrket. Spørsmålet som nordnorske politikere og politiske partier må stille, er hvordan skal nordnorsk politikk se ut i fremtiden? Da må de også på demokratiets grunnstein; valgkretsene. En nordnorsk valgkrets vil styrke nordnorsk demokrati og Nord-Norge som region. Jeg har skrevet mer om det her.

Elektronisk stemmegivning

Et av grunnsteinene i frie valg er at hver enkelt velgers valg er hemmelig. For å kunne holde frie og åpne valg er det helt avgjørende at hver enkelt velger står fritt til å ta sine valg. Elektronisk stemmegivning hvor man kan stemme hjemmefra via PC/mobil bryter fullstendig med grunnprinsippene for frie valg. Det er ingen kontroll på om den enkelte velger blir presset til å stemme det ene eller det andre enten gjennom press eller gjennom bestikkelser. I Norge er det allmenn stemmerett, men det er ingen stemmeplikt. Dersom man ikke er villig til å ta til nærmeste valglokale som i prinsippet er tilgjengelig i drøye to og en halv måned er det kanskje like greit at stemmen ikke telles.

Felles valgdag

Tall fra SSB viser at Norge ligger i midtre sjikt på valgdeltagelse[1]. I Belgia er det stemmeplikt (innbyggerne får en mindre bot dersom de ikke stemmer ved valg). I Sverige ser man at valgdeltakelsen er høyere og det kan tyde på at å arrangere lokalvalg samtidig med riksvalg bidrar til økt valgoppslutning.
Det har blitt diskutert å ha samme valgdag for riksvalg, regionvalg og lokalvalg i Norge. Det er fremført en del argumenter mot dette, rikspolitikkens dominans over kommunepolitikken ville bli enda mer fremtredende, lokale saker og lokale debatter ville komme helt i bakgrunnen (Klausen 2005:368). Erfaringene fra Sverige er entydige på at lokale saker og lokale politikere kommer helt i skyggen av riksdagsvalget som får all oppmerksomhet hos partiene, mediene og velgerne. At lokalvalgene arrangeres midtveis i stortingsperioden gjør det også mulig for velgerne å gi tilbakemelding på regjeringens politikk dersom de ikke er mer opptatt av de lokale sakene.

[1] https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/_attachment/232079?_ts=14e1ae37c68

 

Reklame

Bekjennelse fra en kulturinteressert småbarnsfar

Småbarn i fokus

I oktober 2011 ble jeg valgt til kulturbyråd i Tromsø. Å få lov til å jobbe med politikk på et område som jeg alltid har vært svært opptatt av, og i tillegg å bli invitert på konserter, kunstutstillinger, teaterstykker osv. som en del av jobben, er utvilsomt en god kombinasjon. Etter 11 dager som byråd møtte jeg kvinnen i mitt liv. Denne kvinnen er ikke bare vakker, snill og intelligent, hun er også kulturinteressert. Et av de første stevnemøtene vi hadde var på konsert med Nordnorsk Opera- og Symfoniorkester (en annen stor bonus ved kulturarrangementer er at man alltid får ha med seg følge).

I desember 2012 ble vi foreldre til ei lita jente. Der jeg før hadde kunne bruke tid på å gå på kulturarrangementer, høre på nye album eller lese nye bøker, ble tiden brukt på trilletur, bleieskift, barseltreff, leking og forsøk på å ta igjen det permanente søvnunderskuddet.

Jeg elsker å være pappa, men på tross av en snill kone og flink familie som stiller opp for oss så må jeg bare erkjenne at antall kulturbesøk gått betydelig ned. Det er også blitt mye mer tilfeldig hva jeg faktisk får med meg av ny kvalitetskultur. Det er en situasjon mange småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i. Jeg har ikke vært på kino siden TIFF 2014, men jeg har bokstavelig talt sett ALT som går på NRK Super, og har brukt hundrevis av timer på Postmann Pat, Brannmann Sam og ikke minst den russiske kvalitetsserien Masha og Mishka (det nærmeste man kommer Bolshoiteateret i barne-TV-verden).

Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å sende en stor takk til alle Tromsøs festivaler på vegne av alle oss kulturinteresserte småbarnsforeldre. Ansatte og frivillige på festivalene tar seg tid til å gå igjennom flere tusen filmer, konserter, album, bøker, utstillinger, teatermanuskript bare for å finne akkurat de godbitene som vi burde få med oss. Ikke bare det. For at vi småbarnsforeldre skal spare tid på reise, så henter de alle disse fantastiske kunstnerne til Tromsø fra Moskva, Chicago, Tokyo, Paris og Sydney. Hvis vi småbarnsforeldre først kommer oss på reise, ender det nok oftere med chartertur til Kreta enn kulturstorbyweekend i for eksempel New York.

Nordlysfestivalen er en av disse festivalene som vi kulturinteresserte småbarnsforeldre skal prise oss lykkelige for at vi har i Tromsø. Nok en gang fylles byen med fantastiske kulturaktører fra hele verden som vi burde få med oss. Jeg kan ikke love at jeg får med meg alle konsertene på Nordlysfestivalen. Men jeg og min kone skal forsøke å få med oss i hvert fall 2-3 konserter, og vi kan jo trøste oss med at om bare noen år er lille frøken gammel nok til å begynne på Kulturmiks på Kulturskolen. Så da kan våre fremtidige kulturopplevelser bli betydelige flere, og inkludere hele familien.

Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

Snublesteiner

Fylkesmann Svein Ludvigsen taler

Talen til fylkesmann Svein Ludvigsen ved nedleggelsen av snublesteinene i Tromsø som jeg har skrevet om:

Ambassadør – Byråd – Godtfolk

Det gir mening å minnes. Det gir mening å synliggjøre. For både minnet og synliggjøringen bærer med seg lærdom fra de feil og den urett som våre forfedre og formødre har begått. Men vi må ville se. Vi må ville erkjenne. Og fremfor alt, vi må lære av historien. Vi plikter som medmennesker og uten å nøle kjempe mot at uretten gjentas.

Jeg besøkte en gang den store synagogen i Chicago, og ble etterpå invitert hjem til rabbieren. Hans budskap var at den største last vi mennesker kan bære er å stille oss likegyldig til uretten. At likegyldigheten er farlig for menneskeverdet. At likegyldigheten avstumper oss som medmennesker.

Mer enn 6 millioner mennesker ble drept av nazismens ideologiske galskap. Jeg har besøkt Auschwitz utenfor Krakow i Polen. «Arbeit macht Frei», står det ved inngangen til myrderienes teater, isenesatt av antisemittismens forkvaklede ideologer. En hån mot menneskeverdet.

Jeg har gått i fangehullene i konsentrasjonsleiren hvor torturen på bestikalsk måte ble utrettet. Jeg har sett de såkalte legekontorene hvor ufattelige eksperimenter ble utført på levende mennesker. Umenneskelige lidelser måtte uskyldige, unge og gamle, utstå. Fordi de ble betraktet som undermennesker. For mange av dem var døden en befrielse. Men den samme døden var et produkt av menneskeforakten.

Jeg har lagt ned blomster på retterstedet i Auschwitz for å hedre og minnes. Og jeg gjorde dikterens ord til mine,-«jeg roper med siste pust av min stemme. Du har ikke lov til å gå der og glemme».

«Du har ikke lov til å gå der å glemme», skrev dikteren Arnuld Øverland i forkant av krigsutbruddet. Det er like aktuelt i dag. Du har ikke lov til å gå der å glemme. Og intet politisk system kan skjule historiens dom. Da tyske Carl von Ossietzky, antinazist og journalist fikk Fredsprisen i 1936, ble han fengslet for sin systemkritikk. Han ble fengslet og satt i konsentrasjonsleir hvor han døde 2 år etter. Hans modige protest brakte Hitler til raseri, og han forbød tyskere å motta Nobelprisen, som om nazismens ensretting kunne bringe den frie tanke til taushet.

6 millioner mennesker. 1 million flere enn vi er i hele Norge. Et ufattelig antall skjebner. Liv og lidelse. På en måte er det enklest å forholde seg til 6 millioner. Langt mer nært og hjerteskjærende er det når vi innser at det er enkeltmennesker, som de 17 fra vår egen by. En mor og hennes 2 år gammel jentunge var blant dem.

Jeg gripes enda i sorg når jeg minnes en vakker liten handstrikket kjole i en glassmonter på veggen i Auschwitz. Som statsråd ble jeg vist rundt. Men mest ble jeg i de kalde ondskapens korridorer en bestefar. Bestefar til Emilie, den gang på samme alder som den lille jenta som engang var kledd i denne usedvanlig vakre kjolen, men som kynisk ble drept av politikkens ondskap. Noen hadde møysommelig strikket og sydd kjolen av kjærlighet, av beundring for det uskyldige nyfødte barnet. En bestemor, en tante, en mamma, kanskje?

Holocaust sparte heller ikke et uskyldig barn. Fordi det var jøde. Kun fordi det var et jødisk barn! Et barn ble en trussel mot den ariske raseteorien. Antisemittismen hadde gitt grobunn til nazismens grusomheter.

Vi legger ned snublesteiner i Tromsø i dag. Det er det offentlige Norge som i dag tar ansvar, som erkjenner at vi sviktet de 17 Tromsøværingene som endte sine liv i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Vi erkjenner ansvaret og sier beklager. Vi erkjenner sannheten dom ved å ta inn over oss at også nordmenn direkte og indirekte bidro til deportasjonen.

Kunstneren Gunter Demnig hadde en ide, og nå ligger det 46.000 snublesteiner over hele Europa. Måtte mange snuble over steinene og dermed huske at likegyldigheten er den verste fienden for menneskeverdet, vårt eget menneskeverd så vel som andres. I Tromsø skal vi legge ned 14 snublesteiner der hvor de 17 som døde ble hentet ut av sine hjem.

Se deg omkring. Også i dag myrdes mennesker for sin tro, sin etnisitet, sin legning. Fordi de tilhører en gruppe flertallet betrakter som undermennesker. Når skal vi lære? At også i vårt fredelige Norge, i dag, har antisemittismen grobunn. Noen ikler motstanden mot Israel og jødene en verbal innpakning som knapt skjuler den antisemittismen som drepte 17 Tromsøværinger for 70 år siden.

Den britiske historikeren Joseph Pearson sier om snublesteinene at det er ikke det som står skrevet på dem som er det viktigste, men derimot at snublesteinene faktisk skal løfter enkeltindivider ut av statistikken. Snublesteinene formidler tomheten, mangel på informasjon og dermed glemselen om det som skjedde, sier historikeren. Snublesteinene i Tromsø gjør nettopp det, de løfter frem den 17 blant de 6 millioner. De forteller historien om at vi må passe på så ikke historien gjentar seg.

Det offisielle Tromsøs markering i dag er påminnelsen i form av snublesteiner, at menneskeverdet er vårt felles ansvar, men mest er det et ansvar hver og en av oss må ta vare på, hver eneste dag. Arnulf Øverland sa det slik:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

Elie Wiesel, den Nobelprisbelønnede jødiske forfatter og filisof, avsluttet slik sin takketale da han fikk Fredsprisen i 1986:

«Det kommer kanskje tider hvor vi ikke makter å avverge urettferdighet». Men, legger Wiesel til, «det må aldri komme en tid hvor vi ikke protesterer mot uretten».

Snublesteinene som er lagt ned for familien Shotland i Tromsø. Det er ingen etterkommere i den familien.

Elie Wiesel minnet om at i jødenes skriftsamling Talmud blir vi fortalt at ved å redde et enkelt menneske kan vi sammen redde en hel verden. I Tromsø klarte vi ikke redde de 17 som nå blir minnet med nye snublesteiner.

I Nobelforedraget erkjente Elie Wiesel, en mann jeg så gjerne skulle møtt, lært av og lyttet til, at ingen av oss er i en posisjon hvor vi kan forhindre krig, men at det er vår plikt å fordømme den og dens avskyelighet. Krig etterlater seg ingen vinnere, bare tapere.

I dag minnes vi 17 Tromsøværinger hvis eneste begrunnelse for døden var deres jødiske fødsel. Den jødiske nobelprismottakerens sluttord i takketalen lyder slik: «Menneskeheten må huske at fred er ikke Guds gave til sin hjord. Det er derimot vår egen gave til hverandre».

Tromsøs snublesteiner hedrer de 17 fra Tromsø som døde i konsentrasjonsleirene. Tromsøs snublesteiner skal minne oss om at det er ikke nok og si beklager, vi må gjøre beklagelsen til et uoverstigelig hinder for at ikke historien feilgrep skal gjenta seg i nåtid og fremtid.

Tromsøs snublesteiner er påminnelsen om at fred og fravær av krenkelser av menneskeverdet, er ditt og mitt personlig ansvar, hver eneste dag. Arnulf Øverlands dikt fra 1937 er dessverre like aktuelt i dag:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

——————————————————————
Svein Ludvigsen-snublesteiner

Norge, Tromsø og jødene

Snublesteiner

I morgen, 17.juni legges det ned 14 «snublesteiner» på 6 steder i Tromsø for å minne de 17 jødene fra Tromsø som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig, fordi de var jøder.

På Prostneset i Tromsø står det et verdig monument til minne om jødene fra Tromsø som ble ofre for Holocaust. Monumentet ble ikke oppført før i 1995, først 52 år etter at jødene ble deportert fra Tromsø, og det ble ikke reist av det offentlige Tromsø, men etter et privat initiativ gjennom en innsamlingsaksjon blant byens innbyggere. Det er derfor på høy tid at offentlige myndigheter i Tromsø nå, etter 71 år, setter ned «snublesteiner» for å minnes jødene som ble myrdet, og med denne handlingen også beklager hvordan representanter fra norske myndigheter bidro til jødedeportasjonen. Det er bare så beklagelig at det ikke har skjedd før.

De første «snublesteinene» ble utstilt i Antoniterkirche i Köln i 1994, for tjue år siden i år, som en stadig påminnelse om de som ble ofre for nazistenes folkemord under 2. verdenskrig. «Snublesteinene» er små steiner med navnene på Holocaust-ofrene som legges ned i gateplanet hvor ofrene bodde. Snublesteiner finnes i 16 land, og i mars var det lagt ut over 46 000 snublesteiner i byer over hele Europa. Tromsø blir nå en av byene som minnes ofrene for jødeutryddelsene på denne måten. Gunter Demnig, kunstneren som står bak konseptet med snublesteiner, ville ta navnene til folkemordofrene tilbake og opprette mange minnesmerker der menneskene levde, fremfor store minnesmerker med hundrevis av navn. Derfor blir det lagt ned «snublesteiner» i blant annet Strandgata og Kirkegata hvor Tromsø-jødene, som hadde flyktet fra forfølgelse i Baltikum og i Russland, i mange tiår drev sin forretningsvirksomhet i en by og et land de trodde at de var trygge i.

Det er også grunnlovsjubileum i år, men ikke alt i grunnloven er grunn til å feire. Det er 200 år siden grunnlovsfedrene bestemte seg for at § 2 skulle lyde: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Paragrafen ble endelig opphevet i 1851 etter en sterk innsats fra Henrik Wergeland, men står fremdeles som en skamplett i vår historie.

Tidligere i år ga idéhistoriker Håkon Harket ut boka «Paragrafen», der han tar for seg jødeparagrafen og viser at antisemittismen var utbredt også hos den intellektuelle elite, og at det var det heller enn et reaksjonært folkedyp som var årsaken til at Stortinget i 1814 vedtok å forby jøder fra å oppholde seg i Norge. Selv grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, hadde antisemittiske holdninger som ble uttrykt i arbeidet med Grunnloven. Antisemittismen i Sentral-Europa var utbredt på 1800- og første del av 1900-tallet, og ble et tankegods som Adolf Hitler og det tyske nazistpartiet omfavnet i sin kamp for det ariske herredømmet i Europa.

Det er lang tid siden jødeparagrafen ble skrevet, og lenge siden 2. verdenskrig ble avsluttet. Men antisemittiske holdninger lever fremdeles i Norge. Holocaust-senteret ga i 2012 ut en rapport som antydet at en av syv nordmenn mener at jøder «alltid har skapt problemer i landet der de bor». 19 % mente at verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser. Knapt en av fem tror altså på en verdensomspennende jødisk konspirasjon. To av tre unge under 29 år hadde hørt «jøde» bli brukt som et skjellsord. I Oslo-skolen avslørte en rapport i 2010 at mobbing og trakassering av elever med jødisk tro ser ut til å væreøkende. Alle disse tallene er urovekkende, og vi som borgere i samfunnet må stå opp for alle menneskers likeverd og mot diskriminering og fordommer på bakgrunn av religion.

Også i debatten om forbud mot omskjæring av guttebarn ser vi, etter min mening, et uttrykk for mangel på forståelse for den jødiske minoritet og deres tro. Jeg er imidlertid svært glad for at regjeringen nå fremmer en lovproposisjon for Stortinget, som legger opp til at rituell omskjæring av gutter skal utføres i spesialisthelsetjenesten. Denne lovproposisjonen vil også få full tilslutning fra Venstre på Stortinget, fordi partiet mener det er viktig å ivareta den jødiske minoriteten i Norge, og at den rituelle omskjæringen som er en essensiell del av den jødiske tro nå kan utføres under trygge rammer i helsevesenet.

Når fylkesmann Svein Ludvigsen legger ned den første snublesteinen i Tromsø 17. juni, er det for å minnes de som ble ofre for folkemordet under 2. verdenskrig. Det er et signal om at vi i Norge også har en mørk historie om hvordan vi har behandlet vår jødiske minoritet, og også andre minoriteter og urbefolkningen. Vi har mye å være stolte av i vår historie og i vår grunnlov, men det er viktig å aldri glemme de mørke delene av historien, slik at vi ikke gjentar den. I Tromsø bys historie står navnene til 17 tromsøværinger som mistet livet bare fordi de var jøder. Vi må aldri glemme dem eller denne skampletten i europeisk historie.

Jonas Stein (V)

Byråd for næring, kultur og idrett

Bibliotek for fremtiden

Hovedbiblioteket i Tromsø

26.mars skal kommunestyret i Tromsø behandle byrådets forslag til ny bibliotekplan. Med denne planen legger vi grunnlaget for et bibliotek for fremtiden.

Konseptet bibliotek er en grunnstein i vårt demokrati, systemet er tuftet på tillit mellom myndighetene og innbyggerne. Bibliotek handler om å gjøre kunnskap og kultur tilgjengelig og gratis for alle innbyggere, uavhengig av hvilke økonomiske- og individuelle ressurser som innbyggeren har.

Basert på disse kjerneverdiene har bibliotekene endret seg enormt de siste tiårene. «Hysj-kulturen» er borte. I dag er biblioteket en møteplass, og det er i store deler av biblioteket akseptabelt å snakke med normal «innestemme». Det foregår en mengde arrangementer og aktiviteter i bibliotekene våre i tråd med formålsparagrafen i ny biblioteklov. Det er slutt på den tiden hvor man bare lånte bøker. Samtidig er samfunnet fortsatt i endring og framtidas bibliotek må dekke nye behov og være innstilt på å ta i bruk ny teknologi. Utlån av e-bøker som vi har innført i Troms i samarbeid med fylkesbiblioteket og kommunene, er et godt eksempel på dette.

I Tromsø kommune er vi heldig og kan legge fram en bibliotekplan tuftet på mye godt arbeid som er gjort før vår tid. Politikerne som på 90-tallet tok initiativ til det nye rådhuset og gjorde det mulig å bruke gamle Fokus kino til bibliotek, har bidratt til at vi i dag har en av landets mest profilerte biblioteksbygg og et ikon for Tromsø. Samtidig forplikter dette oss til å fylle hovedbiblioteket og våre filialer med førsteklasses innhold og økt tilgjengelighet. Det nye hovedbiblioteket har vært i drift i snart ni år og ble av Dagbladets lesere i 2008 kåret til landets beste bibliotek. Slikt forplikter.

Bibliotekene i Tromsø har mange dedikerte og dyktige ansatte. Fremtidens bibliotek er avhengige av at de får anledning til å holde sin kunnskap ved like. Planen tar til orde for å prioritere dette arbeidet.

Ett av de viktigste grepene som tas i den nye planen, er at vi fra høsten 2014 skal åpne hovedbiblioteket, Kroken bibliotek og Tromsdalen bibliotek fra kl. 08 til kl. 22 hver eneste dag hele året rundt. Dette skal vi få til ved å kombinere ny teknologi med bibliotekets grunntanke; tillit. Ny teknologi gjør det mulig å bruke innbyggernes lånekort som nøkkel for å låse seg inn på biblioteket utenom den bemannede åpningstiden. Vi vil bygge på det gode tillitsforholdet som finnes i dag, og vi tror vi skal klare å skape en felles åpen arena, hvor brukerne tar ansvar og sørger for at fellesskapets verdier blir tatt vare på. Det er lett å bli begeistret for en fri tilgjengelig møteplass fylt med masse god kultur. Selv om vi allerede har en av landets beste åpningstider, vil den samlede åpningstiden økes med 153% hver uke. Fra rundt 115 timer åpent til 294 timer. Har du behov for kompetansen til de ansatte, vil de være like mye på jobb som i dag, mens tidlig på morgenen og seint på kvelden er tilbudet ubetjent. Ordningen krever investering i nytt selvbetjenings- og overvåkningsutstyr, mens driftsutgiftene er små.

I februar 2014 var ansatte ved bibliotekene og politisk ledelse på studiereise i København hvor en ordning med selvbetjente bibliotek ble opprettet for flere år siden. Det som overrasket oss mest var hvor lite kontroversielt dette var. Våre danske kollegaer tok det nesten som en selvfølge at bibliotekene skulle være åpne så lenge som mulig. Biblioteksbyggene tilhører tross alt kommunens innbyggere. Vi reiste til København som nysgjerrige og kom hjem som entusiaster.

Tromsø kommune er mer enn bare Tromsø by, og det er viktig at vi kan gi et godt bibliotektilbud til alle. Vi har to distriktsfilialer som drives i samarbeid med skolene på Brensholmen og i Lakselvbukt. Vi vil beholde disse og vi ønsker i planperioden å gjøre dem bedre tilgjengelige for befolkningen om kvelden.

Bokbussen til biblioteket som sprer leselyst og leseglede er en 1995-modell. Den betjener i dag kommunens ytterområder, og i samarbeid med fylkeskommunen, skolene i Karlsøy kommune og Malangseidet i Balsfjord. Nå får vi endelig mulighet til å bytte den ut i en bedre og mer moderne bokbuss som kan betjene barn og voksne som ikke har lett tilgang til bibliotektjenester. Kvaløya er ei øy med like mange innbyggere som mange byer i Nord-Norge. Vi er svært glade for at bibliotekplanen også varsler en utredning av bibliotek på Kvaløya.

Biblioteket er en viktig bærer av vårt demokrati, vår kultur og vår kunnskap. Et godt bibliotek gjør Tromsø til en bedre by å bo i. Den tidligere danske kulturminister Elsebeth Gerner Nielsen ble spurt om det er områder av kulturlivet som fortjener mer oppmerksomhet i offentligheten: «– Bibliotekerne! Det er den vigtigste kulturinstitution overhovedet. Fordi alle mennesker kommer her. Og det synes jeg er så dejligt. I en helt almindelig provinsby kan man på biblioteket møde hele verden – unge og ældre med vidt forskellige kulturer og social baggrund, som alle er der for at blive klogere på et eller andet. Også på hinanden».

Velkommen til fremtiden – velkommen til biblioteket!

Paul Henrik Kielland, biblioteksjef

Jonas Stein, byråd for næring, kultur og idrett

Ny kurs i narkotikapolitikken

I etterkant av at helse- og omsorgskomiteen i Tromsø enstemmig vedtok å støtte flertallet i Stoltenbergutvalget, som går inn for forsøksordning med heroinassistert behandling, har selvfølgelig ikke reaksjonene latt vente på seg. En del av motstanden skyldes nok ikke uvilje mot å få en reel forbedring for rusmisbrukere, men snarere litt manglende kunnskap om hvilke dokumenterte resultater som man har av heroinassistert behandling. Her kan man lese mer om evalueringene av forskjellige forsøk.

Norge ligger på overdosetoppen i Europa, og titusenvis av norske narkotikaavhengige lever under forferdelige forhold – med mindre de mister livet. Det er på tide å ta lærdom av dette, og se etter løsninger som har gitt suksess i andre land. Derfor blir det helt feil å si mer av den samme politikken som vi har hatt i tredve år.

Heroinassistert behandling har reddet tusenvis av menneskeliv, redusert nyrekrutteringen (opptil 82 %, i Sveits), bedret pasientenes helse og frigjort mange fra et liv som kriminell eller prostituert. Behandlingen er ikke en erstatning for dagens behandlingsformer (som f.eks LAR), men bare myntet på heroinavhengige som ikke kan få hjelpen de trenger på andre måter, og som opplever andre former for behandling som blindspor med mye lidelse og død. Alternativet for disse menneskene er eget bruk av illegal heroin – helt uten forutsigbarhet for dem selv eller kontroll fra helsevesenets side.

Heroinassistert behandling skjer ved at pasientene får injisert lovlig fremstilt heroin av kvalifisert helsepersonell på egne helsestasjoner. Dosene og innholdet er kvalitetssikret, i motsetning til illegal heroin, slik at pasientene vet hva de får og hvordan de reagerer. Samtidig er hjelpen nær hvis injiseringen mot all formodning skulle ende med overdose. Dette fører logisk nok til færre dødsfall. I samme slengen får pasientene helhetlig helsestell. Grunnet hard livsstil har heroinavhengige mange sykdommer å slite med. Bedre generell helse gjør dessuten selve avhengigheten mindre prekær.

Samtidig får pasientene frihet til å disponere hverdagen slik de selv vil. Per i dag må mange i den aktuelle gruppen heroinavhengige tigge, stjele og/eller la seg utnytte som prostituerte for å skaffe seg penger til neste dose. Med heroinassistert behandling kan de isteden bruke tiden på meningsfull aktivitet med muligheter for selvrealisering. I Hamburg var eksempelvis 40 prosent av pasientene i lønnet arbeid mens behandlingen pågikk. I motsetning til et diffust og politikerdefinert verdighetsbegrep, gir denne friheten virkelig verdighet.

Behandlingen praktiseres i bl.a. England, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, Spania og Canada. Før behandlingen begynte, ble den møtt med mye motstand, men senere har både fagfolk, politi og politikere snudd i saken. Ved vinterens folkeavstemning i Sveits fikk behandlingsmåten stort flertall i alle 26 kantoner. I det danske Folketinget ble den vedtatt med et historisk flertall. Derfor har også Stoltenbergutvalget, ledet av tidligere utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, utredet dette spørsmålet i nesten to år og et flertall i utvalget anbefaler at det gjennomføres et nasjonalt forsøksprosjekt også i Norge.

Den norske narkotikadebatten er i endring. Stadig flere tar innover seg de strømningene som gjør seg gjeldende på kontinentet, og som heroinassistert behandling er et eksempel på. Det er imidlertid viktig ikke å stirre seg blind på konkrete behandlingsmåter. De må kombineres med mange andre helse- og sosialtjenester, slik at alle avhengige kan få et tilbud som passer for seg. Her bør også frivillige organisasjoner og andre private aktører få spille en sterkere rolle.

Kjernen i en ny norsk narkotikapolitikk må være at medisinsk og sosialfaglig behandling tar over for dagens repressive bruk av straff. Dette har gitt svært gode resultater i mange land, blant annet ved bedre forhold for brukerne, mindre narkotika i omløp og en redusert illegal narkotikaøkonomi, som i dag finansierer blant annet krig, terrorisme og menneskehandel.

Narkotikaproblematikken er et av våre største samfunnsproblemer. Dagens politikk har virket helt mot sin hensikt. Vi trenger en ny kurs.

Dialog er viktig!!

Plakat for dialogmøtet i Tromsø

I går var jeg med å arrangere et dialogmøte i Tromsø. Temaet var moskéen i Tromsø. På mange måter ble møtet en suksess og som avisen Nordlys skriver: «Hele» Tromsø ville diskutere Islam og mulig moské. Det kom over 500 mennesker på et politisk møte i Tromsø. Det hadde jeg aldri trodd. Hvis noen har lurt på hva som er kjernen i det liberale demokratiet så fikk vi en manifestasjon av grunnfjellet i demokratiet i går. Vi klarte å arrangere et møte som «alle» følte eierskap til. Og ikke minst hvor alle klarte å være ærlig på hva de mente. Det var ikke en tale til menigheten, men et reelt debattmøte hvor alle kom til ordet. Det er dette som er demokrati. Vi er enige om å være uenig, men et minste felles multiplum er at vi møtes i fredlige omgivelser for å fritt ytre våre meninger og bekymringer.

Etter at Nordlys de siste ukene har kjørt en større artikkelserie om Islam i Tromsø. Som folkevalgt følte både jeg og min kollega i Tromsø Venstres kommunestyregruppe, Marie Fangel, behov for byen til å diskutere temaet rundt moské i Tromsø på en skikkelig måte. Jeg tok derfor kontakt med min gode venn, Abid Raja, som har arrangert en rekke dialogmøter i Oslo i regi av tenketanken Minotenk. Han tente med en gang på idéen og vi ble enige om at Minotenk tok initiativ til dialogmøtet. Abid kjente noen sentrale debattanter som Per-Willy Amundsen (Frp) og Senaid Koblicia i Islamsk Råd og jeg tipset han om lokale debattanter som Eduardo Da Silva (Ap), Nordlys-redaktør, Hans Kristian Amundsen og leder for Alnor-moskéen, Sandra Moe.  Takket være medieoppmerksomhet, facebook-event, plakater og jungeltelegrafen fikk vi spredd informasjon om møte. Alle de frivillige som hengte opp plakater og invitere folk på facebook skal ha stor ros for deres arbeid!

Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs før møtet. Hva om det bare kommer en 50-60 stk? Altså ca 1/6 av salen. Det kunne fort bli litt flaut. 50 stk er et meget godt besøkt politisk arrangement i Tromsø. Da jeg kl.1630 merket at folk begynte å sige på, skjønte jeg at vi var i ferd med å få til noe stort. Kl.17 var storsalen (ca 450 stk) full og Kulturhuset måtte åpne galleriet! Paneldeltakerne gjorde en flott innsats, men det som imponerte meg mest var salen. Vi unngikk de vanlige møteplagerne (de snakker i enetaler i 10 minutt om en eller annen konspirasjonsteori). De snakket, men fikk bare et minutt. Det gav rom for et utrolig mangfold av stemmer. Alt fra 17-årig skoleelev fra Kongsbakken, eldre muslimske herrer, politikere, en 14-årig muslimsk jente og ikke minst en hverdagsrasist. Spesielt det siste var viktig. Reell dialog krever at alle stemmer, også de som man er totalt uenige med, kommer til ordet. Det som var flott med dialogmøtet var at et utrolig mangfold av tromsøværinger følte eierskap til dialogen og ville bidra til å diskutere et vanskelig tema for byen. Det skal Tromsø som by være vanvittig stolt over. Jeg ble spurt etter møtet: Hvem vant debatten? Mitt svar er enkelt. Tromsø som by vant debatten. Dialogen var målet og jeg tror de aller fleste gikk ut av møtet klar for å bidra til å fortsette å gjøre Tromsø til den rause, tolerante og liberale byen som vi er så stolt over.

PS: Et av kravene fra mange i salen var at Alnor skulle fortelle om hvem som skal finansiere moskéen. I dag har vi fått vite at det er Hamad Al Gamas. Nok en seier for åpenhet og dialog.

Se den enkelte elev!

Det handler om å se den enkelte elev

I den siste tiden har det versert en debatt i byens aviser om skolepolitikk basert på et utspill fra Magnus Mæland (H) om ”superklasser”. Selv om Mælands utspill vitner om et overdrevet fokus på de flinkeste elevene, så har han klart å lure fram reaksjoner som vitner om de holdningene som forklarer noe av det norske utdanningsparadokset: Norge er det landet i verden som bruker mest penger pr.elev, men samtidig oppnår vi bare middelmådige resultatet i forhold til andre OECD-landene.

Det er heller ikke hver dag jeg blir skremt av et leserinnlegg i Nordlys, men det er heller ikke hver dag noen signerer et leserinnlegg fylt med tautologier, og stempler Høyres utdanningspolitikk som udemokratisk, i brudd med menneskerettighetene og med linjer tilbake til Holocaust. Høyres utdanningspolitikk kan sikkert diskuteres, men det er noen etiske rammer spesielt når man underskriver med vitenskaplig tittel og UiTø, slik Karin Rørnes gjør.

Vibeke Ek (Ap) slår fast i sitt innlegg: De flinkeste greier seg, og trenger ikke ekstra fokus. Vi ønsker å være sikkerhetsnettet som gjør at alle blir med. Det er viktig å ha et sikkerhetsnett for de svakeste, men problemet er at Ek og hennes meningsfeller fokuserer kun på de svakeste elevene. Det er også der Ek og Arbeiderpartiet har prioritert økte ressurser til skolen de siste årene. Som liberaler er jeg grunnleggende uenig i en slik tilnærming til skolen hvor man kun skal bruke ressurser på de svakeste elevene og de flinkeste elevene får klare seg selv, eventuelt bidra som hjelp for de svakeste elevene. En god skole må ha fokus på å gi hver enkelt elev mulighet til å realisere mest mulig av sitt eget potensiale. Skolen er til for den enkelte elev, ikke for å gjøre elevene mest mulig lik. Den enkelte elev er målet, ikke et middel for andre elever.

Derfor er det en interessant debatt som Magnus Mæland (H) drar opp, selv om jeg ikke er enig med han i konklusjonen om at man må ha egne nivådelte klasser. Jeg tror det holder med nivåinndelingen som allerede skjer i dag i Tromsøskolen. I stedet for trenger vi en Tromsøskole som fokuserer på at hver enkelt elev hver dag skal kunne møte faglige utfordringer i skolen. Dette kan gjøres ved å åpne opp for å gi den enkelte elev større mulighet til å velge om han eller hun vil gå på en såkalt baseskole eller en skole med faste klasser. Venstre vil også prioritere økte ressurser til å øke kompetansen til lærerne, fordi alle elever er avhengig av å ha gode lærere. I tillegg må vi ha en skole som stimulerer kunnskapslysten og nysgjerrigheten til alle elevene.

Harald Eia har i sin programserie Hjernevask visst at det er biologiske forskjeller mellom mennesker og alt av forskjeller ikke kan endres gjennom miljø. Derfor kan vi aldri oppnå målet til Ek og Rørnes om en skole som gjør alle like. I stedet for kan vi begynne å se på ulikheter som noe positivt, så lenge alle har fått like muligheter. Det leves ulike liv, heldigvis. Mangfoldet av mennesker er det som gjør et samfunn spennende å leve i. Min hovedmotivasjon til å arbeide med politikk er å gi hvert enkelt menneske mest mulig frihet til å utvikle seg selv som menneske og selv bestemme hvordan han eller hun vil leve et godt liv.

Tromsø kommune trenger modernisering

Tromsø kommune trenger modernisering

Senhøsten er alltid en tid hvor det går mot behandling av de politiske budsjetter, samtidig forbereder innbyggerne seg på julefeiring. Tromsøs befolkning kan ende opp med en bitter førjulsgave. De rødgrønne partiene vil etter alle solemerker legge frem et budsjett som gir innbyggerne en økning på 70 prosent i eiendomsskatten.

I finanskrisetider har private bedrifter kuttet både 10 og 15 prosent i sine budsjetter. Tromsø kommune har på sin side et driftsbudsjett på ca 2300 millioner. De rødgrønnes økning i eiendomsskatten er i rene tall på ca. 52 millioner, altså bare 1,9 prosent av det totale budsjettet. Med andre ord en kostnad som de aller fleste bedrifter ville kunne kuttet uten at det ville gitt store problemer.

Så hvorfor skjer ikke dette i Tromsø kommune? Flere kommentatorer bl.a NA24s Are Slettan har påpekt fagforeningens altfor store makt i Tromsø kommune. Det er fullstendig legitimt at fagforeninger kjemper for de ansattes interesser, men det blir feil hvis det kun er de ansattes interesser som skal styre den politiske utviklingen av kommunen vår.

Et godt eksempel på dette er saken vi behandlet i kommunestyret i august. Enhetslederen på Mortensnes felleskjøkken var blitt bedt om å spare 200 000 kroner. Hun kontaktet en lokal bedrift og fant da ut at kommunen ville spare 200 000 kroner om man satte utkjøring av mat til de eldre ut på anbud. Rådmannen la saken fram til politisk behandling men det fulgte også med et sint brev fra Fagforbundets leder. Det hele endte med at Rødt, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte mot å legge dette ut på anbud. Det er logisk at et budbilfirma som kjører døgnet rundt bruker både biler og sjåfører på en mer effektiv måte enn kommunalt ansatte med innleide biler som bare kjører ut mat på dagtid. Men dette illustrer hvordan de rødgrønne setter særinteresser foran utviklingen av hele kommunen.

Et annet eksempel på dårlig økonomistyring i Tromsø kommune er driften av de forskjellige foretakene. Det kommunale avfallselskapet ReMiks taper penger på sin næringsvirksomhet, mens private selskaper tjener penger på det. Det er for Venstre ulogisk hvorfor Tromsø kommune skal ha et selskap som operer i et privat marked, og som i tillegg taper penger.

Kommunale barnehager er også i ferd med å bli et stort tapssluk for Tromsø kommune (ja, sektoren er underfinansiert av regjeringen), men med et sykefravær i kommunale barnehager på nesten 20 prosent, så er det ikke så rart at private barnehager driver for 12 prosent lavere tilskudd og i tillegg tjener penger. Nettopp barnehagesektoren viser hvor viktig det er med privat initiativ og selskaper for å få gjennomført store velferdsløft. Det hadde vært umulig med et barnehageløft om man ikke hadde hatt de private barnehagene, og det er ingen med hånden på hjertet som kan si at unger har det dårligere i private barnehager enn i offentlige barnehager.

I mange andre byer har man latt en blanding av private og offentlige selskaper drive flere kommunale oppgaver. Dette har vist seg å gi lavere kostnader og i mange tilfeller høyere kvalitet på tjenestene og større brukertilfredshet. Det er kanskje ingen tilfeldighet at det er Tromsø og det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim som nå sliter med store økonomiske underskudd og som begge øker eiendomsskatten, til tross for at Arbeiderpartiet i begge byer lovet før valget i 2007 at de ikke skulle øke eiendomsskatten.

Venstre kommer til å legge fram et eget budsjettforslag til kommunestyrets behandling hvor vi reverserer Rådmannens forslag til økning i eiendomsskatten. Det kan ikke være slik at politikere gir innbyggerne regningen fordi man ikke klarer å styre økonomien. Vi vil også foreslå flere moderniseringsgrep for å kutte kostnader i administrasjon og overforbruk andre steder i kommunen. Samtidig er det viktig å gi folk gode helsetilbud, en skole som fokuserer på kunnskap, en offensiv miljøpolitikk og et lavere skattenivå for kommunens små- og mellomstore bedrifter. Det er lov å tenke både økonomi og velferd samtidig.

Innlegget er publisert i Bladet Tromsø og skapt litt opmerksomhet.