Tag Archives: tromsø kommune

Er det størrelsen det kommer an på?

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

Tromsø kommunes budsjettdokument 2015-18

I media virker det som om budsjett og politikk kun måles i størrelse, burde det virkelig være slik? I går var jeg med å legge fram det siste budsjettforslaget fra den borgerlige alliansen i Tromsø kommune i denne kommunestyreperioden. Etter at byrådet hadde lagt fram sitt forslag, som inneholder veldig mye god politikk, var et av de første spørsmålene fra NRK; Hvilken byråd er taperen i dette budsjettet? Inneforstått hvilken byrådsavdeling har fått minst penger? Jeg må innrømme at jeg ble svært stuss over  spørsmålsstillingen, og fikk ikke summet meg til å svare på det i plenum. Premisset for spørsmålsstillingen er at dersom en avdeling får mindre penger, så har man «tapt». Det må kun være i offentlig sektor at et slikt premiss blir akseptert.

For det første er det ikke slik at mer penger automatisk gir bedre kvalitet. Det er vel ingen land i verden som bruker så mye penger pr. innbygger på skole som det gjøres i Norge, samtidig er Norge langt fra å ha de beste resultatetene. Likevel handler alt fokus om «input», altså hvor mye penger som bevilges til sektoren, ikke om «output», det som samfunnet får igjen for de pengene som bevilges. Det er svært synd at all politisk fokus har vært på bevilgninger til sektorer, ikke om vi får «nok» igjen for de ressursene som bevilges. Et av de beste eksemplene på dette var debatten om kulturpolitikk mellom Hadia Tajik (Ap) og Thorild Widvey (H). Tajik var utelukkende opptatt av hvor stor andel av statsbudsjettet som gikk til kultur, og mente at selv om kulturbudsjettet var økt med flere milliarder var det ikke nok fordi andel var blitt mindre. Kultur er jo et område hvor det er helt åpenbart at dette ikke er perfekt kausalitet mellom ressurser som legges inn, og resultatet som kommer ut i andre enden. Det er overhode ikke budsjettet til en film, musiker eller kunstutstilling som avgjør hvor godt resultatet er (selv om ressurser selvfølgelig spiller en rolle). Jeg har sett hundrevis av filmer som har vært mye bedre enn enkelte blockbustere fra Hollywood, selv om de kanskje har hatt 90 prosent lavere budsjett. I privat sektor vil alltid bunnlinja være et mål på «output». Det har vi selvfølgelig ikke i offentlig sektor, men da må vi som ledere være flinkere til å finne andre metoder til å måle resultatene.

Det andre er at det nesten er tabu for politikere å prioritere innenfor eget område. I dette budsjettforslaget har jeg innenfor min avdeling kuttet 7,2 millioner og plusset på med 3,8 millioner (til blant annet frivilligmillion, næringssatsing, digitalisering). Dessverre er det litt for ofte en tankegang om at fordi man gjorde noe for 10 år siden (og kanskje var helt riktig da), så skal man bare fortsette å gjøre det samme. I starten av 2013 var det stor ståhei fordi vi kuttet tilskudd (på 300 000,-) til en kristen ungdomsklubb. Dette gjorde vi fordi det allerede var en ungdomsklubb i bydelen, og at Kroken hadde utviklet seg betydelig siden etableringen av ungdomsklubben på 90-tallet som et alternativ til den beryktete «Kroken-rampen». Dette var selvsagt trist for de som jobbet der, men i ettertid har det nok ikke vært et så stort savn. Opposisjonen som var høy og mørk da denne saken pågikk, har i ettertid heller ikke lagt inn midler til dette .

Et tredje område hvor «kutt» faktisk kan være et gode er når det effektiviseres. Jeg er svært glad i offentlig sektor, og ønsker at vi skal ha en god og bred offentlig sektor i Norge, men det betyr ikke at jeg tror at det ikke finnes forbedringspotensiale i dagens offentlige sektor. Det er kun i offentlig sektor at man kan bli fremstilt som «budsjettaper» fordi man ønsker å levere mer tjenester for mindre penger. Tenk hvis konkurransen mellom banksjefene skulle være hvem som hadde flest kunderådgivere? Og at man skulle måle kvalitet mellom bankene på hvem som hadde flest rådgivere pr.kunde? Slik er det dessverre i offentlig sektor. Vi har heldigvis noen gode eksempler på det motsatte. Jeg er så heldig å ha svært dyktige ledere og mellomledere i min avdeling. På Servicetorget i Tromsø kommune har vi det siste året spart 3 millioner kroner, samtidig som det leveres svært gode tjenester til brukerne. Dyktige ledere i Tromsø kommune har fått dette til på en god og smidig måte. I dette budsjettforslaget legges det også inn en årlig besparelse på 500 000,- ved etableringen av et interkommunalt landbrukskontor mellom Balsfjord, Tromsø, Karlsøy og Storfjord kommune. Dette ble vedtatt mot opposisjonens stemmer i Tromsø kommune, på tross av at det gir bedre kvalitet på tjenestene og gir innsparinger. En refleksjon jeg har gjort meg etter over 3 år som byråd er hvor lite politikere og media egentlig er av effektivisering, og hvordan alle forslag om effektivisering blir sett på med skepsis. I alle organisasjoner ligger det en naturlig skepsis mot å endre på ting, så den viktigste jobben som vi har som ledere i kommunen (både politiske og administrative ledere) er å fremme endringvilje, innovasjon og nytenkning i hele organisasjonen, og berømme gode forslag til hvordan vi kan levere bedre tjenester til innbyggerne. Innovasjon er ikke bare noe som kan skje på Rådhuset.

Så tilbake til hovedspørsmålet; er det størrelsen det kommer an på? Selvsagt er ressurser viktig, samtidig vil det være fordummende i det offentlige ordskiftet å utelukkende fokusere på ressursene som legges inn. Det viktigste er hvilke tjenester innbyggerne og brukerne får igjen for de pengene som fellesskapet bruker. Kanskje burde mediene fokusere på hvordan samfunnet får igjen mest for de pengene som brukes?

Advertisements

2 kommentarer

Filed under Tromsø kommune

En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

Legg igjen en kommentar

Filed under Demokrati, Tromsø

Et grønt, sosialt og liberalt budsjett

Varaordfører, Gunhild Johansen (SV), kritiserer de ikke-sosialistiske partienes budsjettforslag for å være kaldt. Da kan hun ikke ha lest Venstres budsjettforslag, og i hvert fall ikke reflektert over de rødgrønnes stemmegivning som stemte ned en rekke viktige sosialpolitiske forslag fra Venstre.

Venstres forslag om at kommunen skal gå i dialog med Selvhjelpstiftelsen for et langsiktig samarbeid om støtte for pårørende til rusmisbrukere ble nedstemt av de rødgrønne. Venstres forslag om inntektsjustering av SFO-prisene (slik at foreldre med lav inntekt fikk billigere SFO-priser) innenfor dagens ramme ble også nedstemt av de rødgrønne. Venstre foreslo også i vårt budsjett å øke støtten til kafé 103 for rusmisbrukere. Alle disse forslagene ville ha lite kostnader for kommunen, men bety enormt for de som trenger det mest i Tromsø.

I min periode som kommunestyrerepresentant har jeg ofte blitt forundret over at de selv-erklærte fremste forsvarerne av velferdsstaten, er de som er mest i mot når vi snakker om modernisering. I Venstre er vi opptatt av et sterkt velferdssamfunn, men vi ser også at da er det helt nødvendig å gjøre moderniseringsgrep. Derfor foreslår vi i vårt budsjett å ta i bruk private løsninger slik at vi kan gi flere syketrengende den omsorgen de har krav på. NHO har analysert i Tromsø kommune og viser at vi har et effektiviseringspotensiale på 177 millioner og at det kan gi 86 nye sårt trengte sykehjemsplasser.

Det er et paradoks at Ap og SV stilltiende har akseptert at private barnehager har vært helt nødvendig for å få til barnehageløftet, men overhode ikke vil høre snakk om det i eldreomsorgen. Over halvparten av barnehagene i Tromsø er private, og jeg tror ingen av foreldrene i de private barnehagene i Tromsø er misfornøyd med tilbudet (selv om de private barnehagene får mindre tilskudd enn de kommunale). En nasjonal undersøkelse gjort for regjeringen viste at foreldre med barn i private barnehager var mer fornøyd med sitt tilbud på 29 av 30 punkter enn foreldre med barn i kommunale barnehager. Derfor blir det enda mer håpløst at SV og Aps eneste betydelige forslag i formannskapet var at kommunestyret skulle stoppe Rådmannens forslag om å la private aktører bygge barnehage på to kommunale tomter.

En annen kritikk mot de ikke-sosialistiske partiene var forslaget fra Venstre og Høyre om renoveringen av Sommerlyst skole og nytt sykehjem i Tromsdalen skulle skje som OPS-prosjekter (Offentlig-Privat samarbeid). OPS-prosjekter betyr at en privat entreprenør bygger infrastrukturen og at det offentlige lager en leiekontrakt på gjerne 25 år før byggningen faller tilbake til det offentlige. Dette fører til at den private utbyggeren tar mye mer av risikoen i prosjektet og må dekke utgifter dersom det blir overskridelser. Gjennom en langsiktig leiekontrakt er et tilstrekkelig vedlikehold sikret. Sintef har nylig lagt fram en rapport som viser at Oslo kommune har spart millioner gjennom å bygge nye skoler som OPS-prosjekter og dermed fått gode og vedlikeholdte skoler, samtidig som kommunen har fått frigjort midler som kan gå til å styrke innholdet i skolen. Venstre kan derfor foreslå 6 millioner til å styrke etter- og videreutdanningen hos lærerne i Tromsøskolen. En god skole krever en systematisk satsning på gode og kompetente lærere. Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor Ap, SV, Sp og Rødt ser på kamp mot OPS-prosjekter som en av sine viktigste politiske saker.

Gunhild Johansen kritiserer også Venstre og Frps forslag om å fjerne morsmålundervisning for fremmedspråk og bruke ressursene på styrket norskopplæring. Dette har ingenting med å gjøre Tromsø til en mindre internasjonal by, tvert i mot handler dette om å drive god integreringspolitikk. All forskning viser at språk er nøkkelen for god integrering og for å lykkes på skolen og i arbeidslivet. Morsmålsundervisning har derimot lite dokumentert effekt. Derfor er det bare rett og rimelig å prioritere sårt trengte ressurser til det som fungerer. Politikk handler om å prioritere.

Tilslutt er det greit å huske på at det bare er Venstre som gjør Rådmannens gråe budsjett litt mer grønt. Venstres forslag om halvering av byggesaksgebyrer for PassivHus og fjerning av byggesaksgebyr for vanlige folk som ønsker å gjøre klimavennlige tiltak (som varmepumpe, solcellepanel osv) på eget hus, ble nedstemt av de rødgrønne. Vi har også foreslått en årlig økning på 5 millioner til ENØK-tiltak, 10 millioner til flere gang- og sykkelveier, 10 millioner til bedre fremkommelighet for kollektivtrafikken og 10 millioner for bedre veivedlikehold. Det er ingen tvil om at det er Venstre, ikke SV, som har flest konkrete forslag til hvordan videreutvikle miljøbyen Tromsø.

Gunhild Johansen anbefaler alle innbyggerne om å lese budsjettforslagene til de forskjellige partiene. Det er vi helt enige. Det er tross alt bare ti måneder igjen til neste kommunevalg og hvis du ønsker et grønt, sosialt og liberalt Tromsø vil du finne det i Venstre.

Legg igjen en kommentar

Filed under Økonomi