Tag Archives: Klima

Derfor stemmer jeg Venstre

Venstre-stemmeseddel i Troms

Venstre-stemmeseddel i Troms

I dag er det siste mulighet for forhåndsstemming. Jeg har allerede valgt å benytte meg av den muligheten, og det var kanskje ikke noe sjokk at det ble en Venstre-stemme som gikk i valgurnen i år igjen. Hovedgrunnen til at jeg er medlem i Venstre og alltid stemmer på Venstre er at jeg har et grunnleggende liberalt grunnsyn. Jeg hadde gleden av å være med på å utforme Venstre 10 liberale prinsipper som på en måte er Venstres grunnsyn. Det første prinsippet er jo rett og slett bare fantastisk flott:

Liberalismens mål er enkeltmenneskets frihet. Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Vi hviler først når friheten gjelder overalt, for alle.

I stortingsvalg stemmer man ikke bare på prinsipper (selv om man da stemmer på representanter som skal dele grunnsynet), men også på saker og indirekte på regjering. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg mener at det er bedre for Norge med en blågrønn regjering, enn en blåblå eller rødgrønn regjering. Alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk. Dette understrekes også av oppslaget i dagens Aftenposten.

Det er selvsagt også enkeltsaker som gjør at jeg velger Venstre. Hvis jeg skal trekke fram 3 saker, ville jeg ha gått for:

1. Skole: Jeg har selv jobbet som lærer og mener oppriktig at det er et av de flotteste og viktigste yrkene i vårt samfunn. Dessverre har man i Norge gjennom de siste 30-40 årene bygd ned viktigheten av læreren og fokuset på kunnskap og kvalitet i skolen. Den rødgrønne regjeringen har riktignok beveget seg litt i retning av den politikken som Venstre står for de siste årene, men jeg er helt overbevist om at originalen er bedre enn en dårlig rødgrønn kopi.

2. Modernisering av offentlig sektor: Dette er noe av det aller vanskeligste for den nye regjeringen og et område hvor det har stått bomstille de siste 8 årene. Det er mange utrolig flinke og dyktige mennesker som jobber i offentlig sektor, men dessverre har man sementert en gammel struktur som beskyttes med nebb og klør av fagforeninger og enkelte politiske partier. Det er for eksempel helt utrolig at vi har 428 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere. Det er ikke bare småkommuner i distrikts-Norge som er en utfordring, også alle småkommuner rundt mange av de store byene skaper dårlig koordinering, mangel på helhet og dårlige kvalitet på tjenestene.

3. Klima: At verden står ovenfor store klimaendringer det ingen tvil om. At det blir varmere fikk alle i Nord-Norge merke denne sommeren. Men jeg tror det er viktig at man har politikere og politiske partier som vil ta denne utfordringen på alvor, men som også vil ta maktansvar. Klima trenger handling, ikke bare høylytte protester. Kjetil B. Alstadheim skriver glimrende om «miljø uten makt» i DN: Miljøpartiet De Grønne vil ha en blokkuavhengig miljøopposisjon på Stortinget. Sist gang det ble prøvd, var resultatet et gasskraftverk på Kårstø.

Selv om alle ikke er enig med meg i prinsipper, saker eller regjeringsalternativ, er det viktig at folk går og stemmer. Vi som bor i Norge i 2013 er så utrolig heldig og priviligert at vi bor i et demokrati hvor vi, folket, bestemmer hvordan samfunnet skal styres. Fulle stemmelokaler 9.september er egentlig et utrolig vakkert syn. Godt valg!

Legg igjen en kommentar

Filed under Ukategorisert

Nå venter 14 dager som vil forandre verden

Isen smelter raskere og raskere rundt oss.

I dag trykker 56 aviser i 45 land den samme lederen, som innstendig ber om at verdens statsledere kommer til enighet på klimatoppmøtet i København som åpner i dag. Jeg er enig og legger den samme teksten ut på min blogg. Dette innlegget er tatt fra Dagbladet som er den eneste norske avisen som er med på dette.

Hvis vi ikke forener våre krefter i synlig handling, vil klimaendringer herje vår klode, og rive grunnen under vår velstand og trygghet. Farene har blitt stadig synligere i løpet av de siste tiårene. Nå kommer dette klart til uttrykk: 11 av de siste 14 årene er de varmeste vi noensinne har målt, isen i polområdene smelter, fjorårets plutselige økning i olje- og matpriser ga en forsmak på framtidas ødeleggelse. Blant forskere og eksperter er ikke lenger spørsmålet om menneskene har skyld i utviklingen, men om hvor lite tid vi har igjen for å begrense skadene. Hittil har verdens respons vært ynkelig halvhjertet.

Klimaendringene er skapt i løpet av århundrer, og har konsekvenser som vil merkes for all framtid. Våre muligheter til å temme dem vil bli avgjort i løpet av de neste 14 dagene. Vi oppfordrer representantene for alle de 192 land som møtes i København om ikke å nøle, ikke fortape seg i krangel og gjensidige beskyldninger, men til å gripe muligheten. Dette må ikke bli en kamp mellom den rike verden og den fattige, eller mellom øst og vest. Klimaendringene rammer alle, og utfordringene må bli løst i fellesskap.

Forskningen er kompleks, men realitetene er klare. Verden må gjøre tiltak for å begrense temperaturstigningen til 2 grader, et mål som krever at de globale utslippene når sin topp og begynner å falle i løpet av de neste 5-10 årene. En kraftigere økning på 3-4 grader — den minste økningen vi kan håpe på dersom vi ikke handler nå — vil føre til uttørking av hele kontinenter, og forvandle dyrkbar mark til ørken. Halvparten av verdens arter vil forsvinne, et ukjent antall millioner mennesker vil drives på flukt, hele nasjoner vil forsvinne i havet. Kontroversene rundt e-poster fra britiske forskere som antydet at de forsøkte å holde tilbake ubehagelig materiale har forkludret debatten, men rokker ikke ved den store mengden av dokumentasjon som disse spådommene bygger på.

Få tror at København-møtet kan gi oss en helhetlig avtale; virkelig framgang i prosessen mot en avtale kan bare skje med president Obama i Det hvite hus og en slutt på de årelange amerikanske hindringene av dette arbeidet. Selv i dag er verdens skjebne prisgitt USAs innenrikspolitikk, fordi presidenten ikke kan forplikte seg til de tiltakene som er nødvendige før Kongressen har gjort det samme.

Men politikerne i København kan og må bli enige om de sentrale elementene i en rettferdig og effektiv avtale, og særlig enes om en tidsplan for å gjøre avtalen til en bindende traktat. FNs klimamøte i Bonn i juni 2010 bør være deres deadline. Som en forhandler sier det: «Vi kan ha ekstraomganger, men har ikke råd til en omkamp».

Avtalens hjerte må være en løsning mellom den rike verden og utviklingslandene som sikrer at byrdene for å begrense klimaendringene blir delt, og ikke minst hvordan vi fordeler en ressurs som er blitt veldig dyrebar: De milliardene av tonn med klimagasser som tross alt kan slippes ut før kvikksølvet stiger til livsfarlige nivåer.

Rike land liker å påpeke enkle regnestykker som viser at det ikke kan bli noen løsning før giganter som Kina gjør mer dramatiske kutt enn de har til nå. Men den rike verden er ansvarlig for det meste av de akkumulerte utslippene i atmosfæren; for tre fjerdedeler av all kulldioksyd som er sluppet ut siden 1850. De rike landene må gå foran med ansvar, og samtlige utviklingsland må forplikte seg til kutt som i løpet av et tiår reduserer deres utslipp til betydelig lavere nivåer enn de hadde i 1990.

Utviklingslandene kan hevde at de ikke bærer ansvaret for hoveddelen av utslippene, og at de fattigste områdene vil bli rammet hardest. Men de vil i stigende grad bidra til oppvarmingen, og må derfor gi meningsfulle og målbare løfter om egne reduksjoner. Selv om enkelte hadde håpet på mer fra både Kina og USA, var de nye løftene om utslippsmål fra verdens to største forurensere et viktig skritt i riktig retning.

Sosial rettferdighet krever at de industrialiserte landene graver dypt i lommene, både etter midler som hjelper fattige land med klimatiltak, men også med penger til ren teknologi som hjelper dem med økonomisk vekst uten økning i utslippene. Hovedtrekkene i en framtidig klimatraktat må også utmeisles nå; med omfattende multilateral overvåking, med god belønning for å bevare skogsområder, og en troverdig taksering av utslippskvoter slik at byrden kan deles mer rettferdig mellom de som produserer og de som forbruker de forurensende produktene. Og slik rettferdighet krever at byrden som plasseres på de enkelte utviklingsland tar hensyn til deres evne til å bære den; for eksempel må ikke de nyeste EU-medlemmene i øst, som oftest er fattigere enn «det gamle Europa», lide mer enn deres rikere partnere.

Prosessen vil bli meget kostbar, men bare koste en brøkdel av det regninga lød på da verdens finansinstitusjoner måtte ha friske midler. Og det vil koste langt mindre enn konsekvensene av å gjøre ingenting.

Mange av oss, særlig i den rike delen av verden, vil måtte endre livsstil. Den tiden da flybillettene koster mindre enn drosjeturen til flyplassen nærmer seg slutten. Vi vil måtte handle, spise og reise på en smartere måte. Vi vil måtte betale mer for energi, og bruke mindre av den.

Men overgangen til lavutslippsamfunnet har i seg større muligheter enn den har forsakelser. Flere land har allerede erfart at denne overgangen bringer med seg vekst, arbeid og bedre livskvalitet. Pengestrømmen forteller sin egen historie: I fjor ble det for første gang investert mer i fornybar energi enn det ble brukt på produksjon av elektrisitet fra fossilt brennstoff.

Å endre våre vaner i løpet av et par tiår vil kreve utvikling og innovasjon som ikke står tilbake for noe i vår historie. Men å spalte atomet eller komme først til månen var kappløp skapt ut av konflikt og konkurranse. Klimakampen må derimot være preget av felles anstrengelse for å oppnå felles trygghet.

En løsning på klimautfordringene vil kreve at optimismen vinner pessimismen, at visjon seirer over sneversyn. Det er i den ånd 56 aviser fra hele verden har gått sammen om denne teksten. Hvis vi, med våre ulike nasjonale og politiske perspektiver, kan bli enige, så kan våre ledere også.

Politikerne som møtes i København har makt til å forme historiens dom over vår generasjon: Er vi generasjonen som så utfordringen i hvitøyet og taklet den, eller den toskete generasjonen som ikke gjorde noe for å hindre katastrofen den så komme?

Vi ber innstendig om at de gjør det riktige valget.

Legg igjen en kommentar

Filed under Klima

På vei over i en grønn markedsøkonomi

vindmøllerJeg prøver noe nytt. Har laget et utkast til et leserinnlegg, men har først lyst på innspill og idéer til forbedringer. Fyr løs med konstruktiv kritikk!!!

Kommunestyret i Tromsø gjorde på onsdag et historisk vedtak og tok et første steg på vei over i en grønn markedsøkonomi. Fra 1.1.2013 skal det innføres vegprising i Tromsø. Det blir dyrere å kjøre bil, men betydelig billigere og bedre å reise miljøvennlig. De som bruker transportsystemet vil også merke at det blir slutt på hullete veier, som vi dessverre har altfor mange av i kommunen vår. Det vil bli bygget flere titalls kilometer med nye gang- og sykkelveier og frekvensen på byens busser vil gå opp.

Med redusert bilbruk vil det også bli mindre svevestøv, som vi vet er en plage for mange innbyggere. De som bor nært høytrafikkerte områder vil også merke mindre støy og færre biler vil også føre til at foreldre kan være litt mindre urolig for barn som leker i nærområdet eller er på vei til skolen.

Med overgang til en grønn økonomi vil næringslivet merke endringer, men slutresultatet vil sannsynligvis bli bedre for morgendagens bedrifter i Tromsø-regionen. I seg selv vil overgangen og flere titalls statlige belønningsmillioner som investeres i den nye grønne infrastrukturen bidra til flere hundre grønne arbeidsplasser hos entreprenøren som bygger nye gang- og sykkelveier, lapper huller i veibanen og bygger opp nye kollektivfelt og bussholdeplasser.

For videre vekst og utvikling er vi også avhengige av at nye kunnskapsbedrifter og flere hoder finner byen attraktiv. TromsøLiving-prosjektet som omhandlet attraktivitet til Tromsø-regionen viste at 75% av de spurte var misfornøyd med gang- og sykkelveiene og 45% var misfornøyd med kollektivtilbudet. På samme måte som det er viktig med et rikt kulturtilbud og et variert opplevelsestilbud, er det viktig med et attraktivt transportsystem for bedrifter og enkeltpersoner som ønsker å skape verdier. Det som kjennetegner kunnskapsbedrifter er at de har høy mobilitet og muligheter til å flytte hvor som helst i verden. Her konkurrer ikke Tromsø hovedsaklig mot Nordreise, Finnsnes eller Harstad, men ofte mot byer som Trondheim, Bergen, København eller Tokyo for den saks skyld.

Å ta steget fra dagens samfunn basert på fossil energi over til et lavutslippssamfunn fundert på en grønn markedsøkonomi er Venstres viktigste ærend i norsk politikk. Derfor har vi lokalt kjempet gjennom den nye transportreformen basert på en klimastrategi. På nasjonalt nivå vil Venstre gjennomføre store løft. Vi ønsker et skatteskifte fra rød til grønn skatt. Vi vil øke grønne skatter og avgifter, men bruke alle inntektene på å senke den røde skatten på arbeid. Det vil si at de som ønsker å leve miljøvennlig tjener på Venstres politikk.

Venstre vil også gjennomføre tidenes satsning på jernbane og har som målsetning at det bare skal ta 4 timer med tog mellom Oslo-Bergen og Trondheim-Oslo. Det betyr at de veistrekningene (kyststamveien på Vestlandet og E6 i Nord-Norge) som ikke har et jernbanealternativ er de veistrekningene som prioriteres.

Fremtidens energiløsninger kan ikke være fossile. Nord-Norge har et av verdens største potensiale for fornybar energi. Der den rødgrønne regjeringen somler og ikke har fått bygd en eneste vindmølle i løpet av sin regjeringstid (!), vil Venstre ha en storsatsning på fornybar energi. Eksport av ren og bærekraftig energi har potensiale til å skape flere tusen grønne arbeidsplasser i Nord-Norge.

Venstre vil starte veien over til en grønn markedsøkonomi. Vi vet at vi må legge om samfunnet for å løse den globale klimakrisen, men det behøver ikke å bli et dårligere samfunn. Fordelene med et lavutslippssamfunn blir stadig klarere og klarere. Vi har muligheter for å skape gode og attraktive samfunn med betydelig mindre forurensning. Venstre er i hvert fall helt klare på at det er bedre å leve i et fornybart lavutslippssamfunn.

Jonas Stein Eilertsen (V), komitéleder for miljø, energi og transport.

5 kommentarer

Filed under Miljø, Samferdsel

Til kamp for Eva

evajolyPå fredag reiser jeg til Paris for å bidra i den siste innspurten av valgkampanjen til Eva Joly. Sammen med to jenter fra Europeisk Ungdom skal jeg prøve å gjøre min innsats for å få den første norske statsborgeren valgt inn i Europaparlamentet (hun har dobbelt statsborgerskap). Det hadde vært fantastisk morsomt om hun kom inn i Europaparlamentet.

Joly har en enorm status i Frankrike for den jobben som hun gjorde som korrupsjonsjeger. Det er interessant at hun nå, for å kjempe mot skatteparadiser og en forbedre EUs klimapolitikk, ikke velger en nasjonalforsamling (enten i Frankrike eller i Norge). Hun velger heller ikke internasjonale organisasjoner, men EU. Det er i Europaparlamentet makten ligger og mulighetene til å gjøre en forskjell for de sakene hun tror på.

Joly stiller på listen til Europe Ecologie i Paris, på andreplass etter Daniel Cohn-Bendit, som var leder for studentopprøret i 1968, men i dag er en ihuga Europaføderalist. Det er bare 13 plasser fra valgkretsen Ile-de-France, men Europe Ecologie hadde 14% på siste måling og da var Eva Joly inne i Europaparlamentet. Jeg er ikke enig med Europe Ecologie i alt (spesielt i økonomisk politikk hvor jeg er litt mer tilhenger av markedsøkonomi). Men de har en viktig stemme i miljøpolitikken (hvor EU er god i dag, men kan bli enda bedre) og ikke minst er de ihuga EU-tilhengere. Det viktigste er likevel at Eva er ei grepa dame som vet hva hun vil. Hun vil gjøre en knaillbra jobb i Europaparlamentet.

Oppdatering: Her er et bilde fra valgkampaksjon på Montmatre og i dag skriver Dagbladet.no at Eva Joly kan bli historisk. La oss håpe det!!

6 kommentarer

Filed under EU, Miljø

Framtidens byer

fremtidsby1I dag skal kommunestyret i Tromsø behandle vårt lokale handlingsprogrma til Framtidens byer. Framtidens byer er et godt initiativ fra regjeringen hvor de 13 største byområdene i Norge møtes for å se hvordan man kan drive best mulig lokal miljøpolitikk. Storbyen (jeg inkluderer Tromsø her) har mange av de klimagassutslippene som man kan gjøre noe med.

Det er ingen grunn til at vi skal bruke elektrisitet eller oljefyring istedetfor fjernvarme til oppvarming i Tromsø. Det er ingen grunn til at det skal være tilnærmet gratis å kjøre bil overalt i storbyer, og at kollektivtrafikken bare blir dyrere og dyrere. Ikke minst så er det viktig at vi kan lære noe av andre byer. Å tro at man kan sitte alene og finne på alle de gode idéene er ikke spesielt realistisk. Men with a little help from my friends så tror jeg vi kan få en mye bedre miljøpolitikk.

Dette viser også hvordan storbyen blir en stadig viktigere aktør i verden. Nasjonalstaten havner i en limbo mellom store byer og regioner på den ene siden og overnasjonale organisasjoner som EU, WTO, IMF og FN på den andre siden. Dette er utvilsomt en spennende trend. Ikke minst i forhold til utviklingen av regional næringspolitikk og utvikling.

Jeg vil gjerne gi ros til administrasjonen i Tromsø kommune som har tatt syvmilssteg i miljøpolitikk fra den tiden jeg kom inn i kommunestyret. Forslaget til handlingsprogram for Framtidens byer er veldig bra! Derfor kommer alle parti i Tromsø (bortsett fra Frp som av prinsipp er mot miljøpolitikk i Tromsø) til å stemme for dette programmet. Det gjør meg optimistisk på vegne av miljøbyen Tromsø.

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø, Tromsø