Fører homostrid til kirkebrudd?

Likekjønnet ekteskap i Den norske kirke?

Etter at kirkemøtet med 64 mot 51 stemmer avviste vigsel av homofile par har det kommet mange protester. Stortingsrepresentant Henrik Asheim (H) sier at han blir forbannet og Ap-politiker Mari Siljebråten har meldt seg ut i protest. Jeg er ateist og medlem i HEF, men som byråd også for kirkesaker og tidligere historiestudent er jeg interessert i utviklingen av Den norske kirke og dens forhold til staten. Hvordan Den norske kirke skal forholde seg til homoseksualitet virker til å være en gordisk knute for Kirken og dersom de ikke makter å løse denne, så tror jeg fort at både et helhetlig skille mellom stat og kirke og kanskje et alvorlig brudd i Den norske kirke.

Kirkens historie er preget av brudd og store teologiske konflikter. Selv om vi i Norge er oppvokst med tanken om den enhetlige kirken så er det vår kirke i et resultat av flere skilsmisser. Det store skisma i 1054 som førte til deling av kirken i to til en katolsk og en ortodokse kirke, har mange paralleler til konfliktene rundt homofilt ekteskap i Den norske kirke. Skismaet var et resultat av en lang utvikling hvor den østlige og vestlige del av kirken hadde glidd fra hverandre. Så lenge dette først og fremst viste seg i ytre ting – som i liturgien – kunne de holde sammen, men etter hvert som det også utviklet seg dogmatiske forskjeller ble forholdet stadig mer anspent. Den andre store skilsmissen i kirkehistorien er reformasjonen i 1536  som delte kirken i en katolsk kirke og en protestantisk kirke. De siste århundre har også en rekke mindre kirkesamfunn skilt lag fra statskirken og opprettet andre menigheter og såkalte frikirker.

Det er vanskelig å se hvordan tilhengerne og motstanderne av homofilt ekteskap kan enes og jo lengre denne uenigheten består jo høyere blir konfliktnivået og forskjellene vil øke. Det er vanskelig å se for seg at ihvertfall den delen av Den norske kirke som er mot homofilt ekteskap vil ønske å virke i en kirke som har forståelse for at ekteskap ikke bare er forbeholdt en mann og en kvinne. Samtidig har Stortinget og samfunnet heldigvis for mange år siden erkjent at vi et moderne samfunn skal kunne ha likekjønnet ekteskap og i land etter land er dette noe som presser seg fram.

Problemet for mange av aktivistene innen kirkedemokratiet er nok at de tenker på det som politikk i et land. Dersom man klarer å få 51% for et «moderne» forslag så vil samfunnet etterhvert følge etter og akseptere dette. Dette har skjedd med både abort, partnerskapslov og likekjønnet ekteskapslov. Den norske kirke er derimot en medlemsorganisasjon som har mange medlemmer, men veldig få aktive medlemmer. Dersom Den norske kirke står for noen teologiske holdninger som enkelte ikke deler, så er det nok av alternative frikirker som aldri noen gang kommer til å akseptere likekjønnet ekteskap. Mange av de som har disse holdningene er også mange av de aktive medlemmene i Den norske kirke, noe også tallene fra kirkemøtet illustrerer. Jeg vil tro at ihvertfall 80-90 prosent av innbyggerne i Norge er for likekjønnet ekteskapet. Kun 44 prosent av kirkemøtet ønsket å åpne Kirken for likekjønnet ekteskap. Samtidig risikerer Den norske kirke er at dersom tilhengerne av likekjønnet ekteskap vinner fram, vil et stort mindretall melde overgang til frikirker og at aktiviteten i Kirken synker.

Jeg har forståelse for at liberale personer ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke, men hvorfor dannes det ikke en liberal frikirke med en liberal liturgi og teologiforsåelse som åpner for likekjønnet ekteskap? En del av årsaken er nok at mange i Norge er såkalt kulturkristne. De er ikke de som springer ned gudstjenestene på søndager, men ønsker å bruke kirkebyggene til de store hendelsene i livet (bryllup, dåp, begravelser, julaften osv.). Og det er nok de kulturkristne som sørger for at Den norske kirke finansieres raust av norske myndigheter både lokalt og sentralt. Samtidig vil nok den politiske viljen til å øke bevilgningene til Den norske kirke svekkes betydelig av den interne debatten som er om likekjønnet ekteskap. Hvor lenge vil moderne verdiliberale politikere i SV, Ap, Venstre, Høyre, MdG osv forsvare store offentlige utgifter til en kirke som ikke aksepterer likekjønnet ekteskap?

Hvilken vei skal Den norske kirke orientere seg?

På mange måter har jeg stor sans for hvordan trossamfunnene er organisert i USA. Der har stat og kirke alltid vært separert. Selv om amerikanske politikere er ekstremt opptatt av å vise hvor religiøse de er, så er staten helt nøytral. Det betyr at menighetene i stor grad må finansiere seg selv og sine bygg. Det betyr også at de menighetene som ikke har medlemmer eller aktivitet etterhvert dør ut og at byggene overtas enten av andre meningheter eller brukes til andre formål. Det ville ha vært interessant om noen norske menigheter ønsket å danne en liberal frikirke og da kanskje tilogmed ønsket hevd på et kirkebygg som i dag tilhører den norske kirke.

Det kan godt hende at det ikke blir et kirkebrudd, men heller en avskalling enten den ene eller den andre veien. Uansett utfallet tror jeg at Den norske kirke vil ha utfordringer med å legitimere høye offentlige utgifter til religionsutøvelse i Den norske kirke. Enten fordi Den norske kirke kommer til å ha en rekke holdninger som ikke er sammenfallende med det store flertallet i samfunnet eller fordi en Kirke med synkende aktivitet risikerer å få enda mindre aktivitet og aktive medlemmer.

Reklame

Rødgrønn forakt for lokaldemokrati

I de siste dagene har vi opplevd et siste snev av rødgrønn desperasjon. Miljøverndepartementet vil nå gripe inn fordi rødgrønne stortingsrepresentanter er misfornøyde med trasévalget til kommunestyret i Tromsø. Historikken er at det har vært en lang debatt om østre eller vestre alternativ. Først ble østre trasé valgt, deretter ble vestre valgt (i 2009), men da reguleringsplanen for vestre trasé ble behandlet i april 2012 valgte et stort flertall av det nye kommunestyret  (27 (V+H+Frp+Krf+SV) mot 16 stemmer (Ap+Sp+Rødt+MDG)) følgende:

1. Forslag til reguleringsplan 1754 for E8 Sørbotn – Laukslett godkjennes ikke.
2. Kommunestyret ber Statens vegvesen fremme reguleringsplan for ny trase E8 på strekningen Laukslett – Sørbotn i henhold til østre trase. Dette for å ivareta de trafikale forholdene vedrørende strekningen Fagernes – Lyngseidet og eventuell tunnelløsning i området Nordbotn-Tromsdalen.
3. Kommunestyret ber Statens vegvesen lage en overordnet og helhetlig utbyggingsplan for E8 i Tromsø kommune. Planen skal inneholde kostnadsoverslag og prioriteringsliste for hver delutbygging, herunder også eventuell tunnelløsning i området Nordbotn – Tromsdalen.

Det er et stort flertall i kommunestyret for østre trasé, og det vil det sannsynligvis være nesten uansett fordi alle de borgerlige partiene og Tromsø SV ønsker det. Disse partiene ser trasévalget i et større perspektiv og hvordan det kan harmonere med langsiktige veiløsninger som Ullsfjordforbindelsen og en eventuell fremtidig Tindtunnell. Derfor virker den statlige overkjøringen ekstra provoserende.

Det største paradokset er likevel hvordan stortingskandidat for Troms SV, Torgeir Knag Fylkesnes, og statssekretær fra SV Ellen Øseth (fra Tromsø), skryter over hvordan de nå overkjører lokaldemokratiet og sitt eget lokalparti. SV viser at de egentlig er like opptatt av sentralstyring som Arbeiderpartiet og mener at avgjørelser tas best i Oslo.

Det verste med denne saken er likevel hvordan Irene Lange Nordahl (Sp), nok en gang har brukt sin stortingsposisjon til å undergrave Tromsø og Troms. Hun har tidligere brukt sin posisjon til å ødelegge RDA-ordningen. Denne gangen er det arbeidet med ny E8 som skal ødelegges. Hvilke positive saker har hun levert for Tromsø i løpet av sine fire år på Stortinget? Hun har stort sett brukt sine kontakter med Sp-topper i regjeringen til å ødelegge for Tromsø og fylket. Nå er det valg om bare 5 dager og jeg håper virkelig at utjevningsmandatet fra Troms går til Irene Dahl (V) enn til Irene Lange Nordahl.

Heldigvis er det flere velgere som er enig med meg her. Som Evy Wilhelmsen fra Ramfjord sa på TV2-nyhetene i går: – Jeg synes ingenting om dette. Et rent Sp-show, jeg håper dere får minst mulig stemmer her i Ramfjorden.

Forskjell på blågrønt og blåblått

Norge trenger en ny regjering fra høsten av. Men det er stor forskjell på hvilken regjering vi får. Det er forskjell på blågrønn regjering med et sterkt sentrum og et blåblått styre med bare Høyre og Frp.

Landet trenger på en rekke områder en ny kurs etter 8 år med rødgrønn regjering. Dagens regjering har ingen vilje til å modernisere offentlig sektor, skape et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv eller gjennomføre virkelige løft for kunnskap gjennom å satse på skole og forskning. Det er et paradoks at regjeringen Stoltenberg som lovet å fjerne fattigdom med et pennestrøk og ikke skulle gi en krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen, etter 8 år ikke har klart det. Dette på tross av at staten Norge har hatt formidable inntekter, spesielt fra olje og gassnæringen, og statsbudsjettet har økt fra om lag 600 milliarder kr til nå å være på 1065 milliarder kr.

At landet trenger en ny regjering er noe ikke bare borgerlige politikere er enige om, men som også understrekes av samtlige meningsmålinger i 2013. Et klart flertall av velgerne vil stemme på et av de borgerlige partiene. Men det er ikke det samme hvilken kurs vi får. Selv om de borgerlige partiene er enige på en rekke områder er det også flere områder hvor det er betydelige forskjeller og det er åpenbart at et sterkt Venstre vil bidra til en mer sosial, liberal og grønn profil på en ny regjering.

Venstre har alltid hatt et sterkt sosialt engasjement. Vi har lenge brukt slagordet «mer til de som trenger det mest». For oss handler ikke sosialt engasjement om å dele ut enda mer velferdsgoder til middelklassen. Vi har et oppriktig engasjement for de som faller utenfor det etter hvert så voluminøse velferdssamfunnet. Skal man lykkes i kampen mot barnefattigdom og ruspolitikk er man nødt til å endre systemer og målrette tiltakene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Politikerne må sette mennesker foran systemet.

Det viktigste politikerne kan og bør gjøre for Norge er å føre en offensiv miljø- og klimapolitikk. En politikk som gjør oss mindre avhengig av fossil energi er ikke bare bra for klimaet, men også for norsk næringsliv. Dagens todeling av økonomien, med en oljeøkonomi som presser opp lønns- og prisnivået gjør landet altfor avhengig av oljeindustrien.

Det er et stort paradoks at Venstre i miljøpolitikken på Stortinget har kommet lengre i fellesforslag med Høyre, Krf og Frp enn den politikken som føres av Stoltenberg-regjeringen. Det er ingen tvil om at en blågrønn regjering vil være en mye bedre regjering for miljøet enn dagens rødgrønne regjering og en blåblå regjering.

På en rekke områder vil en blåblå regjering føre politikken for langt til høyre. Høyre og FrP har rett i at man i større grad må bruke kapasiteten som finnes i det private helsevesenet. Samtidig er det offentlige helsevesenet bærebjelken og sikkerhetsnettet i vårt samfunn. For mye privatisering vil kunne gå utover denne vitale infrastrukturen. Når Berit fra Båtsfjord våkner om natten med hjerteinfarkt trenger hun ikke en rask timebestilling hos Volvat i Oslo, men rask og kvalitetssikker behandling i på sykehus i nærheten av seg.

Venstre mener også at fedrekvote er bra for barn, mor, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre. Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon. Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

I kulturpolitikken er det også åpenbare forskjeller. En av grunnene til Venstre kunne akseptere samarbeid med Frp i Tromsø var at vi fikk klare garantier for at det fortsatt skal føres en offensiv kulturpolitikk. Vi er stolte over to år med blågrønn kulturpolitikk og de mange resultatene som er levert. Et sterkt Venstre i en ny, borgerlig regjering vil sikre mangfold og frihet i kulturlivet!

Nå er det rundt en uke til valget og alt av meningsmålinger tyder på at det blir en ny regjering. Det er bra for Norge. Til syvende og sist er det velgerne som kommer til å avgjøre hvilken type regjering vi får; blåblå eller blågrønn. Et sterkt sentrum, med Venstre i spissen, vil garantere for en ny blågrønn regjering med sterkt sosialt engasjement, moderne miljøpolitikk og en offensiv kulturpolitikk.

Fedrekvote er bra

Fedrekvote er bra for barn, mot, far, næringsliv og samfunnet. At Høyre og Frp går til valg for fjerne denne retten til norske fedre er en av mange grunner til at velgere som vil ha regjeringsskifte heller bør velge Venstre.

Før fedrekvote ble innført i 1993 tok kun to prosent av norske menn ut foreldrepermisjon. I dag tar over 90 prosent av fedrene ut permisjon.  Det nyter alle godt av. Barna får gode relasjoner til begge foreldre, pliktene hjemme blir jevnere fordelt, og kvinner får bedre muligheter i arbeidslivet.

Den viktigste bærebjelken i vårt velferdssamfunn er at Norge har blant verdens høyeste andel av kvinner i arbeidslivet. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv. For at begge foreldre skal delta i arbeidslivet krever det at begge foreldre tar ansvar for hjem og barn. Det er også et selvstendig poeng at man ikke er for lenge utenfor arbeidslivet. All forskning viser at jo lengre tid en person er utenfor arbeidslivet, jo lengre blir veien inn igjen.

Det blir hevdet at dagens ordning er en tvangsordning som ikke er fleksibel. På mange områder har Norge en av verdens mest fleksible ordninger. Av 59 uker (med 80% dekningsgrad) så er 17 uker forbeholdt mor (3 av disse er ukene før fødselen) og 14 uker forbeholdt far. 28 uker står familien helt fritt til å disponere hvordan de vil selv. Familien står også helt fritt til å bestemme om de vil ta ut en dag eller to i uken over en lengre periode eller ikke. De 14 ukene som er forbeholdt far innebærer ikke at far MÅ bruke denne rettigheten. Fedrekvoten er altså ikke statlig tvang, men et incentiv og en mulighet for at far også skal kunne være hjemme med barnet.

Den reelle utfordringen for barnefamilier er at NAV-systemet er så ubegripelig rigid og formalistisk at det å gjøre endringer i permisjonen oppleves som usedvanlig byråkratisk og vanskelig. I nettbanken kan man gjøre omtrent alt man vil ved enkle tastetrykk, mens når man forholder seg til NAV er det søknadsskjemaer som sendes frem og tilbake i posten og som etter noen ukers saksbehandling ender opp med et formelt vedtak. Denne prosedyren må man igjennom for hver lille endring.

9.september er det stortingsvalg. Jeg håper virkelig at vi får et nytt stortingsflertall og en ny regjering som er villig til å modernisere offentlig sektor. Men samtidig er det ikke alt som bør kastes på bålet. Venstre vil, som eneste parti på borgerlig side, beholde fedrekvoten og ha en tredeling av permisjonen. Det er en av mange gode grunner til å stemme på Venstre. 9.september skal jeg også starte med å ta ut min fedrekvote. Jeg gleder meg både til stortingsvalg og pappaperm.

Høyres svik mot den liberale rettsstaten

Mandag i denne uken ble Høyre enige med Arbeiderpartiet om å innføre Datalagringsdirektivet. Dette er en skuffende og trist dag for alle liberale krefter som vil ha et sterkere personvern. Datalagringsdirektivet blir vedtatt, og Høyre, sammen med Arbeiderpartiet, er den skyldige part. Datalagringsdirektivet innebærer at alle SMS’er og alle e-poster til alle norske borgere skal lagres av teleselskapene. Dette strider mot grunnleggende rettsstatlige prinsipper om at alle borgere er uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Venstres motstand mot Datalagringsdirektivet startet allerede i 2006. Motstanden har vært begrunnet i rettsstatlige grunnverdier, samt borgernes ytringsfrihet og pressens kildevern. En lagring av alle borgeres kommunikasjon bryter med alle disse verdiene. Ingen av de store bekymringene for næringslivet og personvernet er tatt til følge i Høyres utsagn i dag. Det såkalte næringspartiet Høyre svekker konkurranseevnen i IKT-bransjen, og det såkalte personvernspartiet Høyre ser ikke ut til å bry seg om at norske borgeres trafikkdata skal lagres i Romania. Personvernsforslagene deres kunne de fint foreslått uten å røre Datalagringsdirektivet. Dette er bare fasade for å redde ansikt. Det kan virke som hele prosessen har vært et spill for galleriet.

Venstre har nylig levert inn forslag til Stortinget for å forbedre både politiets ressurser og personvernet uten å gå inn for lagring av alle norske borgeres trafikkdata. Det ser nå dårlig ut for å få til en mer fornuftsbasert tilnærming til kriminalitetsbekjempelse. 

Høyre gjør nå et verdivalg og kan ikke lenger kalle seg et liberaltkonservativt parti dersom det sørger for implementering av DLD. Liberal er et hedersord forbeholdt de som faktisk bryr seg om individets frihet. Høyre er alltid velkommen til denne klubben, men dagens beslutning fra Høyre er bare trist og stokk konservativ.

10 gode grunner til å velge Venstre fremfor Høyre

Lars Sponheim er også en god grunn til å velge Venstre fremfor Erna og Høyre.

Det er mange gode grunner til å velge Høyre. I likhet med Venstre er de opptatt av enkeltmenneskets frihet, og vil kjempe for verdiskapning i fremtiden. Men det finnes langt flere grunner til å velge Venstre fremfor Høyre. Her kommer 10 av dem.

1. Høyre vil åpne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Det vil absolutt ikke Venstre. Som eneste parti stiller vi ultimatum mot oljevirksomhet i disse områdene, først og fremst fordi miljøpolitikk står høyt på dagsorden hos Venstre, men også fordi tre gode vekstnæringer (fisk, turisme og fornybar energi) er bedre enn én dårlig (petroleum). Områdene utenfor Lofoten og Vesterålen er dessuten svært sårbare, og huser verdens siste store torskebestand. Venstre vil derfor unngå oljekatastrofer og verne disse områdene.

2. Høyre er motstandere av sprøyterom. Venstre er tilhengere av sprøyterom, og var det første partiet som begynte å kjempe denne kampen. Siden den gang har Norges eneste sprøyterom sørget for trygghet og færre overdoser, samtidig som avstanden mellom brukerne og behandlingsapparatet har blitt mindre slik at mange har kommet inn i et behandlingsløp. Venstre vil åpne sprøyterom også i andre byer, bl.a. Bergen.

3. Høyre vil ikke gjøre regelverket rundt LAR mindre rigid. Dermed må unge heroinavhengige som trenger erstatningsmedisin vente i flere år før de får denne ofte livsnødvendige medisinen. Venstre vil i likhet med Helsedirektoratet fjerne LAR-aldersgrensen og heller innføre helt individuelle vurderinger. Først da får vi et fleksibelt system som yter hjelp til alle som trenger det.

4. Høyre vil ikke hindre at EUs datalagringsdirektiv blir en del av norsk lov. Venstre vil legge ned veto mot direktivet, som uten et slikt veto vil sørge for lagring av data om borgernes elektroniske kommunikasjon (internett, e-post, sms og telefon). Dette er en stor trussel mot personvernet, og vil føre oss inn i noe som vanskelig kan kalles noe annet enn et overvåkingssamfunn.

5. I Høyres program er det ingen tallfestede mål om kutt i CO2-utslipp, verken for kommende stortingsperiode eller lenger inn i fremtiden. Dermed er det umulig å vite hvor ambisiøs Høyres klimapolitikk egentlig er, og ikke minst hvor ambisiøse Høyre vil være dersom de deltar på vinterens klimaforhandlinger i København, som skal stake ut verdens kurs i møte med klimaproblemene. Venstre har som eneste parti programfestet at vi vil oppfylle forpliktelsene etter Kyoto-avtalen innenlands. Dette er viktig for å utvikle ny tekonolgi og fornybar energi her hjemme som senere kan eksporteres til utlandet, samtidig som vi må gå frem med et godt eksempel og få med oss andre land når vi skal forhandle frem ny klimapolitikk internasjonalt.

6. Høyre vil bruke u-hjelp som pressmiddel mot fattige land for å få på plass returneringsavtaler for asylsøkere. For Høyre er det tydeligvis viktigere at u-hjelpen hjelper Høyres asylpolitikk enn at den hjelper menneskene den er ment for. Venstre er motstandere av dette, og vil kombinere u-hjelp med handel for å bekjempe internasjonal fattigdom.

7. Høyre vil bevare nettolønnsordningen for sjømenn. Venstre vil fjerne denne, fordi dette er en ordning som i praksis subsidierer redere (med om lag 2 milliarder). Venstres skattelettelser retter seg mot personer med lave og normale inntekter samt næringslivet.

8. Høyre vil avvilke juryordningen. Venstre er partiet som i sin tid sørget for denne ordningen, som sikrer lekfolks uavhengige vurdering av skyldspørsmålet i straffesaker. Venstre vil derfor beholde juryordningen.

9. Høyre vil samarbeide med FrP i regjering. Dette gjør at det er vanskelig å vite hva slags politikk Høyre vil føre. Blir det ansvarlig og miljøvennlig politikk i samarbeid med Venstre, eller blir det politikk preget av kompromisser med et uansvarlig og høyrepopulistisk fløyparti? Venstre vil verken sitte i eller støtte en regjering med FrP. Les mer om dette i morgen, da vi gir deg 10 gode grunner til å velge Venstre fremfor FrP.

10. Høyre er konservative, Venstre er liberale. Les mer om hva det vil si å være liberal her.

Innlegget er skrevet av Haakon Riekeles, sentralstyremedlem i Unge Venstre

V+H+Krf tar over etter Jens!

Lars Sponheim og Venstre tar over etter Jens etter valget

Mye av debatten i sommer har handlet om Ap-folk som prøver å skremme velgerne til å stemme rødgrønt. Senest på de rødgråe partiledernes pressekonferanse hvor det eneste de gjorde var å advare mot Frp i regjering og servere gammelt nytt. Som Stein Kåre Kristiansen i TV2 skriver: Ingen nye tanker. Ingen nye forslag. For meg hørtes pressekonferansen med de rødgrønne lederne i dag mest av alt ut som et sammenhengende, selvtilfreds gjesp. Det blir det ikke mange nye velgere av.

Det virker som adm.dir i A/S Norge, Jens Stoltenberg, har tatt mottoet til Ludvig den 15. hoff: Après nous le déluge (etter oss kommer syndefloden). Deres valgkamp handler om å advare folk mot hvor grusomt Norge kommer til å bli hvis det kommer en ny regjering og sier at det blir Frp-politikk som kommer til å dominere. Dette er selvsagt feil, ganske enkelt fordi Frp ikke kommer til å ha et flertall bak sin politikk på Stortinget. Venstre og Krf er krystallklare på at det er uaktuelt å støtte en Frp-regjering. Det må også et politisk jordskjelv til for at Høyre+Frp får flertall. Det nytter ikke om 25% ønsker din politikk, hvis 75% er mot den. I miljøpolitikken er Frp totalt ute og kjører. Det er en grunn til at NU kårer Siv Jensen til årets miljøversting. Frps syn på det flerkulturelle Norge er så langt unna det anstendige borgerlige sentrum som man kan komme.

Men landet trenger absolutt en ny regjering. Vi trenger en sulten regjering som vil gjøre noe for å nå lavutslippsamfunnet, vil bygge kunnskapsøkonomien og som faktisk er glad i små- og mellomstore bedrifter. Dette kan kun skje med en anstendig borgerlig regjering bestående av Venstre, Høyre og Krf.

Så hva skjer etter 14.september? De rødgrønne mister sansynligvis flertallet. Jens Stoltenberg kan prøve å fortsette å styre, men vil bli kastet på statsbudsjettet. Hvis Jens kaster kortene og han ber kongen om å be Siv Jensen om å danne regjering, vil Frp-regjeringen falle med en gang, fordi den vil ha et parlamentarisk grunnlag mot seg (SV+Sp+Ap+Krf+V). Da er det V+H+Krf sin tur. Disse partiene har gjort store forlik med Ap & co og vil kunne komme med enighet med Frp i skattepolitikk og rammevilkår for bedriftene. Selv om Frp ikke vil støtte en regjering de ikke er en del av, hvem tror at Siv Jensen vil kaste en borgerlig regjering for å få inn sin erklærte hovedfiende, Jens Stoltenberg? Det sikreste for en ny regjering og ikke minst anstendig og god liberal og borgerlig politikk er å stemme på Venstre eller de to andre borgerlige partiene. Jeg avslutter denne bloggposten med noen gullkorn fra Dagsavisens kommentator, Hege Ulstein:

Lars Sponheim er noe av det festligste norsk politikk har å by på. Når han er i form, er han noe så sjeldent som en standupkomiker med IQ. I går oppsummerte han Venstres siste fire år. En journalistkollega innrømmet glatt at han hadde betalt inngangspenger for å høre på dersom Venstre hadde krevd det. Selv satt jeg der og ønsket at noen kunne finne opp en snakkende Lars-Sponheim-dukke til å ha på kjøkkenhylla hjemme.

Ikke nok med det. Stoltenberg er så visjonsløs og pinglete at man ikke hører hva han sier. «Jeg var ute og kjørte traktor i går da Stoltenberg var på radioen. Ja, jeg måtte jo skru ned turtallet for i det hele tatt å høre hva han sa. Tenk det, han klarer ikke å overdøve en traktor engang!»Det klarer Sponheim, for å si det sånn.

Kampen om valgkampen utkjempes denne uka. Ap og Frp vil gjerne være hovedmotstandere. Det gir dem oppmerksomhet og det virker mobiliserende for begge partiers velgere. Sponheim og de andre sentrumspartiene frykter at denne konflikten skal dominere. Derfor må de minne velgerne på at det er sentrumspartiene som er på vippen, også etter valget. Paradokset er at Sponheims analyse er den riktigste – men det er Jensens og Stoltenbergs oppkonstruerte konflikt som kommer til å dominere valgkampen.

Forøvrig takk til SV-kandidaten Snorre Valen som takket være sine tåpelige twitter-meldinger inspirerte meg til å skrive denne posten.