En hyllest til de folkevalgte

Tromsø kommunestyre 2011-2015

Det er mye jeg elsker med å bo i Norge. Det er flott natur, store ressurser, gode vintrer og et usedvanlig velfungerende samfunn på mange måter. Likevel er det som jeg kanskje setter aller mest pris på er å kunne leve i et demokrati. I de siste ukene har vi sett hundrevis av mennesker miste livet i Ukraina fordi de mer enn alt annet ønsker å leve i et demokrati. Den største synden vi kan gjøre som samfunn er å ta demokratiet for gitt.

Men skal demokratiet fungere er vi helt avhengige av at noen vil stille til valg og ta på seg rollen som folkevalgte. I en kommune som Tromsø er det hvert fjerde år 43 av våre 71 590 innbyggere som blir valgt til å ta små og store avgjørelser på vegne av innbyggerne. For å bli 1 av disse 43 kommunestyrerepresentantene er det mange som har brukt mye tid. De må som regel ha vært tillitsvalgt i partiet i noen år før de får tilliten til å kunne stille høyt nok på en valgliste til å bli valgt inn. Dette betyr flere hundre timer på medlemsmøter, styremøter, velforeninger, nasjonale konferanser osv. Etter at man har fått tillit av partiet må man få tillit av folket. Dette innebærer for de fleste kandidatene utallige timer på stand i Storgata, på postkasseaksjoner, leserbrevskriving, mediearbeid og ikke minst masse politiske diskusjoner med venner, bekjente, arbeidskollegaer eller tilfeldig forbipasserende. Alt dette arbeidet gjøres på idealisme og frivillighet. De norske partiene har mye mer til felles med et vanlig norsk idrettslag eller en velforening enn mektige valgmaskineri som skildres i diverse tv-serier som House of Cards.

Som kommunestyrerepresentant mottar man en mindre godtgjørelse. Alle medlemmer av kommunestyret som ikke er ordfører, varaordfører, gruppeleder eller komitéleder gis fast godtgjørelse til dekning av utgifter som vervet medfører på kr 30 000,- pr år og kr 2000,- pr. møte. To ganger hver måned får kommunestyrerepresentantene sendt ut rundt 1000 sider med sakspapir som de må lese før gruppemøter, komitémøter og det avsluttes med 7 timers kommunestyremøte siste onsdagen i måneden. Til sammen bruker Tromsø kommune rundt 1,7 millioner kr i året på godtgjørelser til representantene i kommunens høyeste organ, kommunestyret (dog har både ordfører, gruppeledere og komitéledere noe frikjøp). Til sammenligning har kommunestyret som sin viktigste oppgave å fordele de rundt 4,6 milliardene som Tromsø kommune har i årlige driftsutgifter.

I en debatt om hvorvidt regjeringen burde prioritere å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelver eller om midlene skal prioriteres til etter- og videreutdanning av lærere har enkeltpolitikere kommet med en lur populistisk idé; Hva med å kutte middagen under kommunestyremøtet som varer fra kl 12 til kl.19 og bruke de innsparte midlene på frukt og grønt? På et driftsbudsjett på 4600 millioner er det blant den lille 1,7 millionen (0,03% av totalbudsjettet) som brukes på det overordnete styringsorganet som man skal kutte. Det blir til og med hevdet at nå må man se på kommunestyrerepresentantenes «privilegier». Hvis man skulle regne på timelønnen som en normal kommunestyrerepresentant legger ned i løpet av et politisk liv er det på et så lavt nivå at ingen med sine fulle fem ville ha gått inn i politikken.  I hvert fall ikke for å nyte noen store «privilegier».

Jeg tror ikke at spørsmålet om gratis middag fra sentralkjøkkenet på Mortensnes er det som får folk til å gå inn i politikken. Men jeg reagerer på den småligheten og den devalueringen av politiske arbeid som ligger bak forslaget. De fleste i samfunnet skryter av fotballtreneren, kulturarbeideren og andre organisasjonsmennesker som legger ned utallige timer i frivillig arbeid. Det er dem vel fortjent. Men det samme gjelder faktisk for våre kommunestyrerepresentanter som hver eneste måned bruker av sine kvelder og helger på å lese sakspapirer, skrive leserinnlegg, debattinnlegg på facebook og diskutere som filla fyker om hvordan vi skal ha det i samfunnet vårt. Mange av dem må også tåle en stor porsjon kjeft, med rette eller urette, for alle beslutninger som «dokker politikera» har bestemt.

I stedet for å kjeppes om å fremstille våre folkevalgte som godt voksne, privilegerte mennesker som mesker seg med frynsegoder, burde vi kanskje heller prise oss lykkelige for at vi har engasjerte politikere og politiske partier som hele tiden jobber for oss innbyggere og sikrer at vi har et levende folkestyre i kommunen og i landet vårt.

Jonas Stein (V), folkevalgt i Tromsø kommune siden 2007

Reklame

20 år med frihet i hele Europa

En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.

I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.

Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.

På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.

Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.

For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”

Gratulere med dagen, Europa!

Dette innlegget står også i Nordlys i dag: I dag feirer vi Europa. Noen dager senere vil tusenvis av norske barn og voksne komme ute på gatene for å feire Norge. Norge er en nasjon med etablerte grenser og en forfatning basert på borgernes ukrenkelige rettigheter.  Europa er et mye mer abstrakt begrep for de fleste. Veldig få vil gå ut for å feire dagen. Man vil neppe observere store mengder av feststemte mennesker som er ute for å feire dagen. Likevel er det viktig dag for fred og frihet i Europa

Fra 1814 til 1950 går det en linje. Troen på frihet og vern av borgernes integritet. Troen på fredelig sameksistens og på sosialt fremskritt.  Mellom 1814 og 2009 har Norge opplevd radikale politiske og sosiale forandringer. Grunnloven av 1814 ble etter hvert modifisert og nye prinsipper ble etablert. Ikke minst fikk Stortinget, våre øverste folkevalgte, avgjørende innflytelse ved vedtakelse av nasjonal politikk. Da Sverdrup uttalte de historiske ord ”all makt i denne salen” uttrykte han at statens institusjoner må være forankret og legitimert i de brede masser. I Norge er den absolutt øverste instans de stemmeberettigede borgere.

Den 9. mai 1950 leste den daværende fransk utenriksminister Robert Schuman (han som er avbildet i bloggen) en forholdsvis kort erklæring til verdens presse. Det han kom med, og som senere ble en del av Europas og verdens historie under navnet ”Schuman-erklæring” var en gjennomtenkt og klar politisk vilje til å skape noe nytt i verdens historie. Ikke et riket basert på militær makt. Men en politisk konstruksjon basert på en enorm vilje til å forene europeerne og til å videreutvikle de europeiske demokratier.

Essensen i Schumans erklæring er at veien til varig fred går gjennom samarbeid og solidaritet. Frankrike og Tyskland – to bærebjelker i den europeiske sivilisasjonen – må vise gjennom konkrete handlinger veien fremover. De smelteverk som ble brukt til krigsindustrien, under kontroll av kortsiktige og kyniske politikere må i stedet brukes til å fremme utvikling og velferd. Han foreslå en overnasjonal institusjon for å forvalte disse ressurser. Dette ble starten på det europeiske kull- og stålfelleskap, som var den første byggestein i det som i dag heter den europeiske union.

Han tilføyde: ”Europa vil ikke bli til med det første”. Konstruksjon av den politiske Europa må skje møyesomlig og være forankret i de eksisterende demokratiske institusjoner.

Schuman var selv et levende bevis på de meningsløse og kunstige barrierene i Europa. En tysktalende franskmann, født i Luxembourg og utdannet i Tyskland. Mer i de fleste opplevde han de tragiske resultater av kynisk utnyttelse av nasjonale motsetninger. En uredd politiker som avdekket korrupsjon i den franske stålindustrien. En varm forsvarer av borgernes integritet og av demokratiet. En dyp religiøs mann som ikke nølte i å slutte seg til den franske motstandsbevegelsen i 1942 og slåss mot de tyske okkupanter.

En debatt om den europeiske ide må skje i åpenhet. Kritiske stemmer må lyttes til. Men ideen om fred og toleranse, om verdiskaping for menneskenes beste og om fredelig utvikling av våre demokratiske institusjoner lever: 1814, 1950 2009. I dette tidsrommet har mye skjedd. De nærmeste årene vil kanskje kreve at nye politikere kommer frem og lansere dristige tanker.
At ideer følges opp av handling. Å bygge et felleskap av ideer, å ta felles ansvar for å forvalte felles verdier og en sterk vilje til å ha fokus på menneskenes hverdag og velstand. For Europa består av mennesker. …

Mye gjenstår. Den store samtale om Europa vil fortsette. Drømmen om en Europa basert på demokratiske verdier, på solidaritet og godt forankret i vår felles kulturarv realiseres og blir mer og mer virkelighet og mindre og mindre drøm. Vi drister oss til å si: Gratulere med dagen Europa!

Eduardo da Silva (Ap), styremedlem Europabevegelsen i Troms
Jonas Stein Eilertsen (V), styremedlem Europabevegelsen i Troms
Magnus Mæland (H), styremedlem Europabevegelsen i Troms

Ja til EU – for demokratiets skyld

Dette er et utrolig bra innlegg skrevet av Sanna Sarromaa, fylkestingsrepresentant Oppland Venstre, og EU-borger. Innlegget er publisert i den nye utgaven av Venstres medlemsavis, liberal.no:

Torbjørn Dahl, Heine Århus og Ingebjørg Nordbø vil at Venstre fortsatt skal si nei til EUmedlemskap. Jeg ber Dahl, Århus og Nordbø som snakker om at EU strider mot Venstres grunnleggende prinsipper om demokrati om å være med på et tankeeksperiment. Forestill dere at dere er kommunestyrerepresentanter i en liten kommune i Norge. La oss kalle kommunen for Lykkeøya. Lykkeøyas kommunestyrerepresentanter har ingen reell demokratisk makt, fordi de må ta innover seg alle beslutningene og direktivene som fattes i kommunestyret til den store nabokommunen Bjørnebakken. Den eneste påvirkningsmuligheten Lykkeøya har er å lobbe mot kommunestyret, formannskapet og administrasjonen i Bjørnebakken. Er det demokrati?

Det er i den situasjonen Norge er nå gjennom EØS-avtalen. Det er klart Venstre bør si ja til EU – for nettopp demokratiets og påvirkningens skyld.