Et grønt, sosialt og liberalt budsjett

Varaordfører, Gunhild Johansen (SV), kritiserer de ikke-sosialistiske partienes budsjettforslag for å være kaldt. Da kan hun ikke ha lest Venstres budsjettforslag, og i hvert fall ikke reflektert over de rødgrønnes stemmegivning som stemte ned en rekke viktige sosialpolitiske forslag fra Venstre.

Venstres forslag om at kommunen skal gå i dialog med Selvhjelpstiftelsen for et langsiktig samarbeid om støtte for pårørende til rusmisbrukere ble nedstemt av de rødgrønne. Venstres forslag om inntektsjustering av SFO-prisene (slik at foreldre med lav inntekt fikk billigere SFO-priser) innenfor dagens ramme ble også nedstemt av de rødgrønne. Venstre foreslo også i vårt budsjett å øke støtten til kafé 103 for rusmisbrukere. Alle disse forslagene ville ha lite kostnader for kommunen, men bety enormt for de som trenger det mest i Tromsø.

I min periode som kommunestyrerepresentant har jeg ofte blitt forundret over at de selv-erklærte fremste forsvarerne av velferdsstaten, er de som er mest i mot når vi snakker om modernisering. I Venstre er vi opptatt av et sterkt velferdssamfunn, men vi ser også at da er det helt nødvendig å gjøre moderniseringsgrep. Derfor foreslår vi i vårt budsjett å ta i bruk private løsninger slik at vi kan gi flere syketrengende den omsorgen de har krav på. NHO har analysert i Tromsø kommune og viser at vi har et effektiviseringspotensiale på 177 millioner og at det kan gi 86 nye sårt trengte sykehjemsplasser.

Det er et paradoks at Ap og SV stilltiende har akseptert at private barnehager har vært helt nødvendig for å få til barnehageløftet, men overhode ikke vil høre snakk om det i eldreomsorgen. Over halvparten av barnehagene i Tromsø er private, og jeg tror ingen av foreldrene i de private barnehagene i Tromsø er misfornøyd med tilbudet (selv om de private barnehagene får mindre tilskudd enn de kommunale). En nasjonal undersøkelse gjort for regjeringen viste at foreldre med barn i private barnehager var mer fornøyd med sitt tilbud på 29 av 30 punkter enn foreldre med barn i kommunale barnehager. Derfor blir det enda mer håpløst at SV og Aps eneste betydelige forslag i formannskapet var at kommunestyret skulle stoppe Rådmannens forslag om å la private aktører bygge barnehage på to kommunale tomter.

En annen kritikk mot de ikke-sosialistiske partiene var forslaget fra Venstre og Høyre om renoveringen av Sommerlyst skole og nytt sykehjem i Tromsdalen skulle skje som OPS-prosjekter (Offentlig-Privat samarbeid). OPS-prosjekter betyr at en privat entreprenør bygger infrastrukturen og at det offentlige lager en leiekontrakt på gjerne 25 år før byggningen faller tilbake til det offentlige. Dette fører til at den private utbyggeren tar mye mer av risikoen i prosjektet og må dekke utgifter dersom det blir overskridelser. Gjennom en langsiktig leiekontrakt er et tilstrekkelig vedlikehold sikret. Sintef har nylig lagt fram en rapport som viser at Oslo kommune har spart millioner gjennom å bygge nye skoler som OPS-prosjekter og dermed fått gode og vedlikeholdte skoler, samtidig som kommunen har fått frigjort midler som kan gå til å styrke innholdet i skolen. Venstre kan derfor foreslå 6 millioner til å styrke etter- og videreutdanningen hos lærerne i Tromsøskolen. En god skole krever en systematisk satsning på gode og kompetente lærere. Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor Ap, SV, Sp og Rødt ser på kamp mot OPS-prosjekter som en av sine viktigste politiske saker.

Gunhild Johansen kritiserer også Venstre og Frps forslag om å fjerne morsmålundervisning for fremmedspråk og bruke ressursene på styrket norskopplæring. Dette har ingenting med å gjøre Tromsø til en mindre internasjonal by, tvert i mot handler dette om å drive god integreringspolitikk. All forskning viser at språk er nøkkelen for god integrering og for å lykkes på skolen og i arbeidslivet. Morsmålsundervisning har derimot lite dokumentert effekt. Derfor er det bare rett og rimelig å prioritere sårt trengte ressurser til det som fungerer. Politikk handler om å prioritere.

Tilslutt er det greit å huske på at det bare er Venstre som gjør Rådmannens gråe budsjett litt mer grønt. Venstres forslag om halvering av byggesaksgebyrer for PassivHus og fjerning av byggesaksgebyr for vanlige folk som ønsker å gjøre klimavennlige tiltak (som varmepumpe, solcellepanel osv) på eget hus, ble nedstemt av de rødgrønne. Vi har også foreslått en årlig økning på 5 millioner til ENØK-tiltak, 10 millioner til flere gang- og sykkelveier, 10 millioner til bedre fremkommelighet for kollektivtrafikken og 10 millioner for bedre veivedlikehold. Det er ingen tvil om at det er Venstre, ikke SV, som har flest konkrete forslag til hvordan videreutvikle miljøbyen Tromsø.

Gunhild Johansen anbefaler alle innbyggerne om å lese budsjettforslagene til de forskjellige partiene. Det er vi helt enige. Det er tross alt bare ti måneder igjen til neste kommunevalg og hvis du ønsker et grønt, sosialt og liberalt Tromsø vil du finne det i Venstre.

Reklame

På tide med næringspolitikk

I løpet av de siste dagene har vi i Tromsø Venstre vært på en del bedriftsbesøk. Det slår meg at for bedriftene som ikke lever i den lille boblen kalt offentlig sektor, så har finanskrisen tært hardt på og det er nødvendig med en næringspolitikk som stimulerer til mer nyskaping og bedre rammevilkår for privat næringsliv. Vi har besøkt tre ganske forskjellige bedrifter i Tromsø, Mack, Invenia og Tromsø Event, som har hver sine utfordringer i hverdagen.

Mack har sine utfordringer med en sukkeravgift som regjeringen kamfluerer som en sosialpolitisk avgift, men i realiteten er en fiskal avgift (for å øke inntektene til statskassen). Hvis avgiften var innordnet for helsepolitiske mål burde man bare skattelagt sukker, ikke alle substituttene (som brukes i lite-brus o.l). I tillegg har vi en alkoholpolitikk som de siste tiårene har bidradd til en fornuftig liberalisering innenfor vin- og spritpolitikk (lavere avgifter og selvbetjente vinmonopol på hvert nes). Det er grunnleggende positivt, men det skaper en utfordring når man i dag har mer liberale bestemmelser for vin enn for øl (bortsett fra at øl kan selges i butikk til kl.20). Vinmonopolet kan reklamere for sine produkter på sine hjemmesider. Vinmonopolet kan arrangere prøvesmaking. Dette kan ikke ølbryggeriene. I tillegg har jeg alltid slitt med å forstå logikken i at man ikke kan kjøpe øl i butikk i Norge så lenge dagligvarebutikken er åpen.

Invenia er det alltid interessant å besøke. Eier og daglig leder Terje Wold er utvilsomt en av de mest spennende personene i Norge å diskutere næringspolitikk med. Det er en grunn til at han er styreleder i Abelia, medlem i Regjeringens strategiske råd for små- og mellomstore bedrifter og vært med NHO å utvikle deres ypperlige næringspolitiske plattform for små- og mellomstore bedrifter. Nå har Invenia utviklet Yoobits med støtte fra investorer og Innovasjon Norge. Konseptet går ut på å sikre enkel og kryptert lagring. Utvilsomt noe som kan bli veldig spennende. Problemet for Invenia er å nå finne risikovillig kapital. De offentlige selskapene som skal gjøre dette Innovasjon Norge og såkornfondene vil ikke ta risikoen og dessverre er det lite risikovillig kapital i Nord-Norge (forøvrig det største strukturelle problemet til landsdelen). Hvis Invenia ikke får nok kapital til den videre markedsføringen risikerer Tromsø å miste ihvertfaller deler av et veldig spennende kunnskapsmiljø og kunnskapsbedrift. Det er synd hvis man som Venstre er opptatt av  å skape et kunnskapssamfunn i Nord-Norge.

Den siste bedriften vi besøkte var Tromsø Event. Et lite kurs- og konferanseselskap som har slått seg opp de siste årene. Jeg ble veldig imponert over gründer, Torill Berg, som kastet seg ut i det private markedet etter å ha hatt en sikker jobb i den offentlige helsevesenet i flere år. For mye papirarbeid, for komplisert skattesystem og risikoen ved flere ansettelser er ting som ofte går igjen når man snakker med småbedrifter. Spesielt tror jeg veldig mange politikere glemmer disse tingene når man lager lover og regler. Det er ikke ond vilje, men man glemmer at 95% av norske bedrifter små og mellomstore bedrifter fordi de ikke tar så stor plass i mediebildet som Statoil, Aker eller John Fredriksen. En del av de tingene som man burde gjort er å få en egen og enklere aksjelov for små og mellomstore bedrifter. I tillegg bør formueskatten fjernes, noe jeg har blogget om tidligere.

Dette var en kort oppsummering, men jeg må innrømme at det var veldig inspirerende å møte de forskjellige bedriftene og dette er noe Tromsø Venstre kommer til å fortsette å gjøre fremover. Vi har som målsetning å besøke minst en bedrift i måneden. Rett og slett fordi det er viktig at vi som politikere ikke bare snakker med folk som vil dele godene, men også møter de som skaper goder som senere kan deles.

Er mer skatt løsningen?

Mer skatt er ikke løsningen

I de siste dagene har Arbeiderpartiet relansert skattedebatt. Partisekretær Raymond Johansen gikk i forrige uke ut i VG og sa at de rødgrønne bør gå til valg på økte skatter for å møte eldrebølgen. Responsen var som ventet. Høyre og Venstre var i mot. Alt av mine Ap-venner på facebook og twitter jublet. Det samme gjorde LO og selvfølgelig Trond Giske. Enkelte Ap-representanter gikk så langt som å lansere egne håpløse skatteforslag som avgift på mobil og PC.

Nå skal det sies at Raymond Johansen har et poeng, om 10 år. Dersom vi fortsetter stå kurs som i dag så vil Norge (og Europa) ha en stor demografisk utfordring (og ikke minst Kina). Det vil være for få som arbeider i forhold til antall som er utenfor arbeidslivet. Men jeg mistenker Ap-strategene at dette utspillet handler om å blidgjøre grasrota (venstresiden i Ap, AUF og LO). Felles for alle disse er at de elsker skatt og deres politiske engasjement handler om å dele ut mer velferdsgoder. Det er en ærlig sak for politisk engasjement, men jeg har til gode å se noen vinne valg i Norge i moderne tid med løfter om økt skatt.

Tilbake til utfordringen. Den er reell, men jeg tviler sterkt på at mer skatt er løsningen. Her er noen av de reelle alternativene.

1. Mer skatt er sosialistenes løsning. Med andre ord ta mer av pengene til enkeltmenneskene og pøse dem inn i en allerede ineffektiv offentlig sektor. Utfordringene knyttet til finansiering av eldrebølgen er gammelt nytt og det er veldokumentert av regjeringen bl.a. i perspektivmeldingen. Men i stedet for å ta grep for å møte utfordringene – gjennom en målrettet satsing på nye arbeidsplasser nytt miljøvennlig næringsliv, økt kvalitet i utdanning og forskning, og/eller vilje til å gjøre noen strukturelle grep for eksempel når det gjelder kommunestrukturen – har regjeringen brukt de store pengene på å blåse opp offentlig sektor og dermed i prinsippet skaffet seg et verre utgangspunkt for å løse eldreutfordringene enn strengt tatt nødvendig. For å kunne få penger som monner må regjeringen da også skattelegge middelklassen mye hardere enn i dag. Det tviler jeg sterkt på om det er politisk forståelse eller vilje til.

2. Modernisering av offentlig sektor. Jeg har tidligere referert til det enorme potensialet som ligger i modernisering av offentlig sektor både nasjonalt og lokalt. I privat sektor skjer det hele tiden modernisering og man klarer å gjøre ting smartere gjennom bedre organisering og ny teknologi. De rødgrønne partiene har gått til valg på å ikke gjøre modernisering (gjennom f.eks. New Public Management) eller bruke private tilbydere i offentlig sektor. Private bedrifter har kuttet 10-15% (og noen enda mer) av sine utgifter i finanskrisen, og står nå styrket til fremtiden. Dette burde også vært gjort i offentlig sektor.

3. Økt økonomisk vekst. Vi gjør i dag mye mer enn det vi gjorde for 20 år siden (f.eks. har alle nordmenn rett til barnehageplass). Dette har man fått til gjennom økonomisk vekst. Det er også dette som gjør skattedebatten tveegget. Et mer dynamisk skattesystem som stimulerer til nyskaping, mer forskning og et mer miljørettet næringsliv vil utvilsomt føre til økte inntekter i statskassen. Lars Sponheim ble i 2004 karakterisert som en vaskeekte voodoo-prest av Ap-leder Jens Stoltenberg da han uttalte at lavere skatt ga høyere skatteinntekter og mer velferd. Nå viser skattestatistikken for de siste tre åra at Sponheim kan ha hatt rett. Mellom 2003 og 2006 økte staten sine inntekter med 100 milliarder kroner.

4. Mindre rettigheter. En del av løsningen er også at folk må forvente mindre av det offentlige. Etter min mening bør alle ha rett på grunnleggende velferdsgoder, men i tiden fremover bør man diskutere om ikke enkeltindividet bør ha noe mer ansvar ved f.eks. pensjonsrettigheter, sykelønn og studier. Dette er ikke det samme som å si at staten ikke skal ha hovedansvaret for disse rettighetene, men etter min mening er alle tjent på å ta noe mer ansvar for sitt eget liv.

5. Økt innvandring. Dette kan selvfølgelig ikke Arbeiderpartiet, som kjemper med Fremskrittspartiet om å være mest restriktiv i innvandringspolitikken, stå for. Men grunnen til at Europa har utfordringen med eldrebølgen, og USA ikke har den utfordringen, er at USA har hatt en mye mer liberal innvandringspolitikk. USA hadde også de berømte baby-boomerne etter 2.verdenskrig, men har «fylt på» sin befolkning med unge innvandrere fra hele verden i etterkant. Det stoppet vi å gjøre på 1970-tallet. 13 prosent av amerikanerne er født i utlandet og den netto migrasjonsraten er på 4,32/1000 innbygger. I Frankrike er denne raten på 1,52/1000 innbygger og i Norge på 1,74/1000 innbygger. Dette gjør at amerikanerne i fremtiden vil ha langt flere som er innenfor arbeidslivet enn de som er utenfor arbeidslivet og ikke minst ha en langt lavere gjennomsnittsalder enn det vi vil ha i Europa. I tillegg har også amerikansk innvandringspolitikk en tiltregningskraft på mange unge og ressurssterke mennesker som ønsker å komme til «the land of oportunities». SOm tidligere president Bill Clinton sa det i 1998: «America has constantly drawn strength and spirit from wave after wave of immigrants […] They have proved to be the most restless, the most adventurous, the most innovative, the most industrious of people.» Gerhard Helskog har skrevet meget godt om innvandrernes supermakt.

Konklusjon: For å konkludere må jeg vel si at alternativ 1 for meg er helt uaktuelt. Faktisk tror jeg mer skatt vil være med å ødelegge for alle de andre faktorene som jeg tror er mer effektiv og bedre løsninger for alle parter. Offentlig sektor har utvilsomt godt av en skikkelig hestekur i forhold til reformer og bruk av ressurser. Vi trenger mer økonomisk vekst basert på kunnskap og miljøvennlig teknologi. Norge bør også gi individene mer ansvar for sine egne liv. Det tjener individer og samfunnet på. Tilslutt bør Europa og Norge revurdere sin innvandringspolitikk. Vi trenger mer innvandring, ikke mindre. Vi trenger flere mennesker som ønsker å jobbe for å skape en bedre fremtid for seg selv og sin familie. En god start for Europa ville vært å åpne for tyrkisk EU-medlemskap. Tyrkia har 72 millioner innbyggere og 25% er mellom 0-15 år. Mange av dem drømmer om en bedre fremtid i Europa. Tyrkisk EU-medlemskap er noe alle land i Europa tjener på. Til tross for fransk og tysk motstand åpner nå også Storbritannia for tyrkisk EU-medlemskap.

Offentlig sektor trenger modernisering

Offentlig sektor trenger modernisering

Skal vi sikre morgendagens velferd er Norge helt avhengig av en kraftig modernisering av offentlig sektor. En mer moderne offentlig sektor er et selvstendig mål, men også viktig fordi det bidrar til mindre press på konkurranseutsatt industri og næringsvirksomhet. Venstres landsstyre ber regjeringen om dette arbeidet startes allerede nå.

Den norske velstandsutviklingen de siste ti årene skyldes hovedsakelig en eventyrlig effektivisering i privat sektor. Denne effektiviseringen er imidlertid stoppet opp i offentlig sektor. Etter at den rødgrønne regjeringen tok over i 2005 har det blitt 50 000 flere ansatte i offentlig sektor. Mens Venstre var i regjering fra 2001 til 2005 var det ingen økning. Venstre er grunnleggende i mot regjeringens logikk som kun teller antall ansatte i offentlig sektor som mål for velstandsutviklingen. Venstre vil snu denne logikken og heller måle hva brukerne faktisk får igjen av tjenester for de pengene som brukes. Vi må bort fra gammeldags rødgrønn fagforeningslogikk, til moderne og liberal velferdspolitikk.

Et viktig grep for å gi et bedre tilbud er Venstres kommunereform.  Venstre ønsker en kommunereform der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten og fylkeskommunene til kommunene. En slik reform krever etter Venstres syn en ny kommunestruktur. Det nye kommunekartet i Norge vil etter en slik reformprosess ha større kommuner med større ansvar enn dagens, spesielt innen velferdstjenester og helsevesen. Dette vil gi rom for bedre samhandling og tjenester, og forhåpentligvis samfunnsøkonomisk gevinst. Gjennom bedre primærhelsetjenester, kan man unngå kostnadskrevende tjenester i spesialisthelsetjenesten.

Venstres grunnsyn er at det viktigste er at brukerne får et best mulig tilbud, ikke hvem som driver tilbudet. Derfor er Venstre åpen for konkurranseutsetting som virkemiddel for å gi folk et best mulig tilbud. I tillegg til å finne gode løsninger i hver enkelt kommune for fornuftig bruk av konkurranseutsetting, bør man også på statlig nivå se hva som kan konkurranseutsettes. Venstre foreslår et statlig utvalg som skal gjennomgå alt av statlige og kommunale oppgaver og se hva som kan konkurranseutsettes.

Hovedvekten av statlige tilsyn og direktorater har kommet de siste 15-20 årene. Dette har ofte ført til avpolitisering av vanskelige politiske spørsmål som asylpolitikk, helsepolitikk og ressursforvaltningspolitikk. Ikke bare er dette ineffektiv bruk av offentlige midler, det er også en fare for demokratiet. Venstre vil derfor at antall direktorat og tilsyn reduseres, at antall ansatte reduseres og at hensiktsmessigheten av de ulike direktoratenes oppgaver, reguleringer og kontrollfunksjoner gjennomgås med sikte på å tilbakeføre politiske funksjoner til folkevalgte organer.

Venstre vil:

–          Redusere antall ansatte i offentlig sektor

–          Gjennomføre en kommunereform hvor mer makt flyttes til større og sterkere kommuner

–          At flere offentlige oppgaver konkurranseutsettes

–          At antall statlige tilsyn og direktorater reduseres og at mer makt flyttes til folkevalgte organer

Uttalelse foreslått av Jonas Stein Eilertsen til Venstres landsstyremøte 12-13. juni 2010

Frp på bomtur

Frp vil ha bedre veier, men vil ikke ha bompenger. Det er nesten et umulig dilemma.

Frp er helt på bomtur med sin politikk om å være prinsipiell motstander av bompenger. I dag kan man lese at Siv Jensen bli advart av sine partifeller om å stå på hardt på partiets prinsipielle motstand mot bompenger. I forhold til dagens forhold vil en gjennomføring av Frps bompengepolitikk i realiteten være å skyve regningen for ny veibygging, samt drift og vedlikehold av veinettet fra bilistene til kollektivpassasjerene, syklistene og fotgjengerne (resten av skattebetalerne). Ikke bare er det dårlig miljøpolitikk, men det er fryktelig urettferdig og dårlig samfunnsøkonomi. Det er samfunnsøkonomisk fornuftig at brukere er med å finansiere tjenester (there is no such thing as free lunch). I dag finansieres ca. halvparten av veiutbyggingen av bilistene, den andre halvdelen finansieres over skatteseddelen.

Et annet element som man heller ikke kan forbigås i stillhet er at det å fjerne bompengefinansiering vil ha en fryktelig dårlig omfordelingseffekt. Skattebetalere i Nord-Norge vil få ansvar for å finansiere fire felts motorveier på det sentrale Østlandet. I tillegg er det dessverre slik at det er de med dårligst råd i samfunnet som oftest reiser kollektiv, sykler eller går til fots. Deres skattepenger skal nå tydeligvis være med å finansiere nye veier for de som har råd til å kjøpe bil. Etter min mening blir dette helt feil.

For å illustrere de reelle politiske utfordringene i lokaldemokratiet kan jeg bruke situasjonen i Tromsø som eksempel (jeg vet at stortingspolitikere for Frp ikke vil forholde seg til realiteter, men det er faktisk i lokalsamfunn folk lever livet sitt). Jeg tror alle er enige om at veistandaren er under en hver kritikk, som f.eks her i Ersfjordbotn. Det er dårlig næringspolitikk og dårlig miljøpolitikk. Tromsø kommune har imidlertid 0,- til vedlikehold av veibanen. Hva skal man gjøre? For å løse dette bør man bruke mer på en bedre og billigere kollektivtrafikk, samtidig som man må ha et titalls millioner for å drive med vedlikehold, reasfaltering o.l. Etter min mening er det fire alternativer for å få finansiert dette:

A: Ikke gjøre noe. Det er alltid et alternativ…. Sansynligvis er det dette som lokale Frp-politikere må gjøre fremover og håpe på et mirakel fra oven (les regjeringen)

B: Kutte i andre velferdstjenester (primært skole og helse). Det er åpenbart et insparingspotensiale der, men er usikker på om all innsparing skal/bør brukes på veg jmf. min argumentasjon i begynnelsen av blogginnlegget.

C: Øke eiendomsskatten. Ap har allerede økt den med 47 prosent i 2010 og det er ikke akkurat populært eller rettferdig (jmf. innledning).

D: Øke brukerbetaling enten gjennom å øke drivstoffavgiften eller en form for bompengesystem.

Personlig vil jeg nok gå for en kombinasjon som legger mest fokus på D, men også inneholder litt B. Frp mangler total troverdighet fordi de er i mot alle alternativene. Det er Frp-politikere som roper høyest om dårlige veier, men landsmøtet har nå kneblet muligheten for alle lokale Frp-politikere til å gjøre noe med problemene lokalt. Jeg er spent på hvordan mine kollegaer i Tromsø Frp vil forholde seg til den dårlige veistandaren i Tromsø?

På tide med et grønt skatteskifte!

Venstre får terningkast seks for både miljø- og næringspolitikken.

Akademikerne har fått gjort en undersøkelse som viser at 40% av den norske befolkningen ønsker et skatteskifte fra rød til grønn skatt. Blant personer med mastergrad eller høyere svarer hele 54,1 % ja på spørsmålet ” Er du villig til å akseptere kraftig økning av avgifter på miljøskadelig forbruk mot at skatt på inntekt reduseres?”. Kun 23,1 % i denne gruppen svarer nei. Høyt utdannede er mer positive enn befolkningen uten mastergrad. Blant de spurte uten mastergrad er det like fullt flere som svarer ja enn nei (40,6% mot 33,1%) på dette spørsmålet. Høytutdannede ansatte i privat sektor er mer villige enn høytutdannede ansatte i offentlig sektor til å akseptere en kraftig avgiftsøkning på miljøskadelig forbruk. 62,3 % ja i privat mot 54,6 % i offentlig.

Venstre er det eneste partiet som står for en konsekvent slik linje. I alle våre alternative statsbudsjetter har vi brukt økt grønn beskatning for å kutte i den røde skatten (skatt på arbeid). To av de viktigste sakene ved dette stortingsvalget er behovet for å ta steget over i et lavutslippssamfunn og samtidig stimulere til at det skapes flere småbedrifter (les mer om det her). For å få til dette vil Venstre ha et politisk skifte i skattepolitikken; et grønt skatteskifte hvor beskatningen vris fra skatt på arbeid til skatt på forbruk og miljøskadelig adferd.

Med Venstres skattepolitikk blir det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med forbruk og forurensing. Venstres grønne skattepolitikk er derfor både framtidsrettet, bra for miljøet og bra for næringslivet.

For Venstre er ikke skattelette et mål i seg selv, men det er viktig for Venstre at vi ikke har så høy skatt på arbeid at vi ikke stimulerer til økt arbeidsinnsats. Dersom skatten på siste tjente krone (marginalskatt) på arbeid blir for høy, blir det vanskeligere å konkurrere med omverden om å holde på vår høyt utdannede og velkvalifiserte arbeidskraft.

Venstre vil gi mest skattelette til dem som har de minste inntektene. Den enkleste måten å gjøre dette på er å ha et fradrag i bunn av inntekten som kommer alle til gode, men som har størst effekt for dem med lave og moderate inntekter.

Derfor vil Venstre:
– Ha et gjennomgående avgiftssystem på all forurensing og alle miljøgiftige kjemikalier
uten fritak.
– Redusere skatt på arbeid ved å øke bunnfradraget.
– Senke marginalskatten for de med middels inntekt ved å øke innslagspunktet i
toppskatten trinn 1.
– Redusere og på sikt fjerne formueskatten
– Øke fribeløpet.
– Ikke gi næringslivet gratis utslippskvoter av CO2.
– Ha en gjennomgående omlegging av bilavgiftene slik at null- og lavutslippsbiler
premieres på bekostning av biler med høye utslipp.
– Innføre flere miljødifferensierte satser i skatte- og avgiftslovgivningen.
– Øke beløpsgrensene i Boligsparing for Ungdom (BSU)-ordningen.
– Øke beløpsgrensene i individuelle pensjonsspareordninger.
– Øke beløpsgrensene for skattefordel ved kjøp av aksjer i egen bedrift.
– Gjeninnføre aksjerabatt ved formuesberegning slik at private eiere stimuleres til å
investere i små bedrifter.

Venstre er best på kunnskap, næring og miljø!

Lars Sponheim leder det eneste partiet i Norge som kombinerer god kunnskapspolitikk, næringspolitikk og miljøpolitikk.

Før valget har flere uavhenige organisasjoner kåret de beste partiene innenfor forskjellige områdene. NHO har kåret Venstre (sammen med Høyre) til det beste næringspartiet, Naturvernforbundet har kåret Venstre (sammen med SV) til det beste partiet på miljø og Abelia (som organiserer kunnskapsbedriftene) har kåret Venstre til det beste partiet på kunnskap og forskning.

Det er et viktig arbeid organisasjonene gjør for å gi en uavhengig vurdering av de forskjellige partienes politikk. På enkeltområder er det partier som konkurrer med Venstre, men det er ingen andre partier som når opp mot helheten. Skal vi løse vår tids største utfordring, klimakrisen, trenger vi en offensiv klimapolitikk. Det krever også at vi har en politikk som satser på kunnskap i skolen og forskning i bedrifter. Helheten er Venstres største styrke i denne valgkampen og den beste grunnen til at du bør stemme Venstre 14. september.

Kunne Spotify vært norsk?

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten 28.08.09.

Det svenske selskapet Spotify kan på mange måter sees på som den ideelle bedriften i fremtidens kunnskapsøkonomi. Idéen er at kunder lovlig kan streame musikk over nettet mot å høre litt reklame eller betale 99 kr i måneden. Et genialt konsept som på sikt har potensiale til å utkonkurrere ulovlig fildeling og gi millioner av mennesker tilgang på et unikt kulturtilbud.

Men er det bare tilfeldigheter som gjør at Spotify er svensk og ikke norsk? Dessverre er det ikke slik. Spotify verdsettes til 1,5 milliarder norske kroner, fordi bedriften har en meget god idé. Men pr.dags dato er ikke Spotify en bedrift som tjener penger. Hvis bedriften hadde vært norsk ville eierne likevel vært nødt til å betale 16 millioner i formueskatt. Hvordan skulle de gjort det? Sannsynligvis ville gründerne vært nødt til å selge deler av sine aksjer eller så ville bedriften vært nødt til å legge fremtidige investeringer på is. Det står stor respekt av gründeren, Jon S. Von Tetzchner, som har bygd opp Opera Software i Norge. Men han har ved flere anledninger også påpekt at han verdt eneste år har vært nødt til å selge seg ned i sin egen bedrift for å kunne betale formueskatt. Er dette god næringspolitikk?

Den rødgrønne regjeringen har tenkt å bruke formueskatten som sin viktigste sak i denne valgkampen. Sannheten er at det er en særskatt som nesten kun brukes i Norge. I Sverige var det sosialdemokratene som fjernet skatten, nettopp fordi den rammet så hardt nye små og mellomstore bedrifter.

Venstre er glad i små og mellomstore bedrifter og vil jobbe for å gjøre det lettere for dem. De nye store kunnskapsbedriftene vil starte opp som småbedrifter og deretter vokse. Da er det viktig at vi som ønsker å ta steget over i kunnskapssamfunnet og morgendagens økonomi legger til rette for småbedrifter. En god start på en bedre næringspolitikk ville vært å starte utfasingen av formueskatten i neste stortingsperioden. Dette er nok en god grunn til at den rødgrønne regjeringen bør byttes ut etter valget.

Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre

Flaskehalser og markedsliberalisme

Mens den internasjonale finanskrisen har pustet Norge i nakken samler Arbeiderpartiets ledelse, statsministeren inkludert, troppene i kampen mot ”markedsliberalismen” og tar i bruk gammeldags sosialistisk retorikk for vekselvis å samle stemmer og skremme velgerne. Merkelappen ”markedsliberalister” er det verste skjellsordet som blir brukt om partiets politiske motstandere.

I norsk sammenheng er det betimelig å stille spørsmål om hvilket økonomisk system Arbeiderpartiet og Regjeringen egentlig kjemper mot?

Mange, spesielt fra regjeringspartiene, hevder at finanskrisen er et bevis på at markedsøkonomien har spilt fallitt. Denne retorikken gjenspeiler en svært forenklet, overflatisk og fordreid virkelighetsforståelse. Det er langt mer dekkende å hevde at denne krisen viser hvor alvorlig en løssluppen penge- og kredittpolitikk kan være i kombinasjon med en både mangelfullt og feilregulert finanssektor og med dårlig vedlikeholdte globale institusjoner og spilleregler. Det er ikke slik at vi i Norge lenge har hatt en skarp todelt diskusjon der noen (Regjeringen) har tatt til orde for å regulere finanssektoren strammere, mens andre (opposisjonen) vil ha nærmest totalt frislipp. På dette området har det i stor grad vært politisk konsensus. Og det er grunn til å minne om at det under den sittende regjering er tatt initiativ til betydelige markedsliberale grep som f.eks. å tillate drift og markedsføring av hedgefond også i Norge.

Krisen bør tjene som en alvorlig påminnelse om at viktige rammebetingelser som fremmer finansiell stabilitet og robust økonomisk utvikling ikke kommer av seg selv, og heller ikke kan skapes én gang for alle. Markedsøkonomien skaper ikke sine egne rammebetingelser. En velfungerende liberal markedsøkonomi, som Venstre er for, krever en aktiv politikk med et liberalt reformistisk fortegn, en politikk som hele tiden søker å forbedre de institusjonelle rammebetingelsene i møte med nye utfordringer og forandringer – nasjonalt og internasjonalt.

Det finnes ikke noe norsk parti som er for en ren markedsliberal stat. Arbeiderpartiet konstruerer dermed en virkelighet fjern fra den reelle, for å slå politisk mynt på finanskrisen og sverte sine politiske motstandere. Den regulerte markedsøkonomien har bred oppslutning i Norge også i Arbeiderpartiet. Spørsmålet videre er hvordan vi skal komme oss ut av finanskrisen. Er det gjennom mer stat og mindre konkurranse, eller er det ved å gjenopprette den regulerte markedsøkonomien?  Det er åpenbart at i regjeringssamarbeid med konservative nei til EØS-partier som SV og Sp, dras Ap også i retning av mer stat, mindre åpenhet, mindre konkurranse. Bindingen til fagbevegelsen og dens utvalgte kapitalister legger samtidig store hindringer i veien for en framtidsrettet næringspolitikk.

Når Arbeiderpartiet og Regjeringen velger seg ”kampen mot markedsliberalismen” som den viktigste valgkampsaken, sender de samtidig ut et signal om at de ønsker et mindre omfang av det private næringsliv, mindre verdiskaping og mindre nytenkning.

Det er mulig en slik strategi vil gi Arbeiderpartiet noen flere velgere på kort sikt, men for Norge som nasjon er det på lang sikt en farlig vei å gå.

Jonas Stein Eilertsen, 2.stortingskandidat Troms Venstre

Dette innlegget stod på trykk i Bladet Tromsø 11.august 2009

Ja til fagforeninger, nei til samrøre

I dag kan diverse media fortelle om at samarbeidet mellom de rødgrønne og LO koster skattebetalerne 10 milliarder.  Venstre er for fagforeninger. De har spilt en viktig historisk rolle for utviklingen av våre velferdssamfunn, og gjør det fortsatt. Hovedoppgaven er å ivareta ansattes interesser i arbeidslivet, og det gjør de på en utmerket måte, i samspill med – noen ganger i kamp mot – eierne. De er en viktig del av samspillet på arbeidsmarkedet.

Faren oppstår når rollene blandes, og fagforbund i tillegg oppnår politisk makt i fora der det er fellesskapets og borgernes interesser som skal gjelde. Folkevalgte organer skal ta vare på ALLE borgere, og HELE fellesskapet. Derfor er det så galt når partier med makt binder seg til særinteresser – som får forrang framfor andre. Derfor reagerer Venstre så sterkt på samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet, der saker i demokratiet kan avgjøres på forhånd i lukkede rom.  Det er også skremmende å se hvor mye av fellesskapets penger som brukes på særinteresser. Norge bruker nærmere en milliard i skattefradrag for fagforeningskontingent.

Fra LO tutes vi ørene fulle av de borgerlige partienes ”rasering” av arbeidsmiljøloven ved å åpne noe mer for midlertidig ansettelser. I realiteten er dette et forsøk på å gjøre det lettere å komme inn på arbeidsmarkedet for dem som er utenfor, og som arbeidsgivere ikke uten videre tars sjansen på å gi fast ansettelse før de er prøvd en tid. Fra LOs side er det et forsvar for dem som allerede er innenfor. Solidariteten gjelder egne medlemmer, ikke de som har for høy terskel til sin første jobb. Greit nok, siden det er medlemmenes interesser de skal ivareta. Men ikke greit nok for samfunnet og for de arbeidsledige at de får bestemme det slik, ved hjelp av sine sponsede partier.

Maktbalanse er et sentralt liberalt begrep, som sosialister ikke forstår. For dem er det greit at fagbevegelse, parti og stat blandes i en røre, og fremmer bestemte organiserte interessers sak. For liberale skal folkevalgte organer være uavhengig av bestemte særinteresser og ha ALLE borgeres  – det virkelige fellesskapets – interesse. Ikke minst for enkeltmennesker og svake grupperinger som IKKE har sterke organisasjoner til å tale sin sak.