Politikk i skolen

Dette er en refleksjonstekst jeg har skrevet til mine studier i PPU: Samfunnsfag er som fag en utfordring å undervise i. En forutsetning for å være interessert i samfunnsfag er en sterk faglig interesse. Samtidig vil en sterk faglig interesse også ofte henge sammen med at man også etter hvert utvikler relativt klare politiske standpunkt, eller i det minste en ideologisk grunnforståelse som kan være i konflikt med noen av temaene man skal undervise i. I rammeverket for skolen ligger det også ganske klare føringer på at undervisningen skal være så objektiv som overhode mulig. Hvordan skal man da som lærer tilnærme seg denne problemstillingen?

1.1 Politiske verdier i skolen

For det første er det viktig å understreke at skolen ikke er verdinøytral.  Skolens opplæring er også verdipåvirkning, ikke minst i et fag som samfunnsfag. Ut fra skolens formålsparagraf, den felles generelle læreplanen for grunnskole og videregående opplæring og ut fra skal ikke opplæring i samfunnskunnskap være verdinøytralt (Koritzinsky 2002:69). Den skal understøtte og styrke verdier som har å gjøre med demokrati, menneskerettigheter, likestilling, toleranse, miljøvern, solidaritet og rettferdighet.  Selv om dette er tverrpolitiske verdier som stort sett alle norske partier støtter opp om, så betyr ikke det at skolen er verdinøytral. Det er verdier som er kommet inn i skolen gjennom nasjonale politiske beslutninger, og som ikke nødvendigvis er til stede i andre lands formålsparagraf for deres skole. Det finnes politiske retninger i Norge som er skeptisk til vårt demokrati, men det vil altså være uforenlig med jobben som lærer i norsk skole å forsvare anti-demokratiske verdier i skolen.

1.2 Lærerens eget politiske ståsted

Men utover disse grunnverdiene, hvordan skal man forholde seg til sine egne politiske meninger? For mitt vedkommende har det kanskje vært enklere enn for en del andre lærere. Jeg har ikke noe valg. Jeg er en relativt profilert folkevalgt politiker, og må da regne med at en del elever på videregående vet hvem jeg er. Da jeg skulle ta en vikartime i samfunnsfag i en førsteklasse på en videregående skole, var det første som skjedde at en av jentene i klassen spurte: ”Er ikke du han politikeren?”

Men dette vil åpenbart være en utfordring i større eller mindre grad, for nesten alle lærere som skal undervise i samfunnsfag. Hvordan skal man forholde seg til sine personlige politiske standpunkter?

En måte å gjøre det på er å si at man som lærer er så objektiv at man klarer å fremstille alle politiske partier og ideologier på en like god og rettferdig måte. Derfor er det irrelevant for elevene hvor man står politisk og hva man stemmer på valgdagen. Dette er en standardmodell for hvordan forholde seg til problemstillingen. Svakheten med denne modellen er at det ofte kan føre til at læreren i læringssituasjonen blir for lite engasjert og kanskje litt redd for hvilke saker han eller hun tar opp i klassesituasjonen. Hvilke dagsaktuelle saker man tar opp vil alltid være påvirket av hva man finner relevant og hva man mener er viktig. Sakene man velger å snakke om, er også en del av politiske prioriteringer. Fakta er ikke nøytralt. Lærer A som sympatiserer med venstresiden kan velge å ta opp debatten om formueskatt med bakgrunn i hvordan denne skatten bidrar til at de aller rikeste i landet kan bidrar mer til fellesskapet. Lærer B som sympatiserer med de borgerlige partiene, kan velge å ta opp formueskattdebatten med bakgrunn i hvordan denne rammer små- og mellomstore bedrifter. En god lærer vil selvfølgelig forklare elevene både hvordan venstre- og høyresiden ser på saken.

En kanskje mer hensiktsmessig måte å gjøre det på vil være å være ærlig overfor elevene hvor man står politisk. Slik blir lærerens politiske standpunkt et ”ikke-tema” og det må være opp til elevene selv å reflektere over problemstillingene, ikke bare ta alt man hører fra læreren som god fisk. Selv om man er ærlig med eget standpunkt, betyr det ikke under noen som helst omstendigheter at man skal drive politisk propaganda for en bestemt politisk retning. Men heller lære elevene å se sakene gjennom forskjellige politiske perspektiver.

1.3 Forskjellige perspektiver

Theo Koritzinsky (2002:70) mener at som lærer ikke bare kan ”forholde seg til fakta” og at lærerne i samfunnsfag er forpliktet gjennom læreplanen til å gå mye dypere enn bare fakta og sette faktaene i meningsfylt kontekst. Han mener også at læreren må gi elevene et flersidig perspektiv. Det holder ikke å legge frem en sak fra bare en side. Læreren kan gjennom flere forskjellige ”ideologiske” perspektiver belyse en sak fra flere sider. Koritzinsky (2002) foreslår en rekke faglige perspektiver som henger sammen med politiske ideologier:

a)      Konservativt perspektiv som er positiv til de grunnleggende verdier, tradisjoner og institusjoner i samfunnet. Et perspektiv som også vil fremme at ulike menneskers og gruppers verdier og interesser egentlig er i harmoni. Det konservative perspektivet er også skeptisk til for store endringer i samfunnet og advarer mot destabiliserende effekter ved for store og radikale endringer.

b)      Liberalt perspektiv som understreker individets grunnleggende friheter og rettigheter, og at mennesker i bunn og grunn er sin egen lykkes eller ulykkes smed. Enkeltmenneskenes og bedriftenes frie konkurranse vil føre til mer og bedre produksjon av varer og tjenester. Dette vil øke velstanden og vil på en rettferdig måte belønne dem som yter mest. Det økonomiske systemet må derfor ha få politiske begrensninger og oppmuntre til fri flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester.

c) Sosialistisk perspektiv er det radikale perspektivet som på mange måter kritiserer både det konservative og liberale perspektivet. Perspektivet vil vise at det er mange dype interessekonflikter i samfunnet mellom for eksempel rike og fattige, mektige og avmektige, menn og kvinner, vekst og vern. Perspektivet vil også fokusere på hvordan verden må forstås gjennom grupper og klassekamp, ikke bare på individstadiet.

En annen akse som Koritzinsky trekker opp er konflikten mellom et nasjonalt og globalt perspektiv. Mellom et nasjonalt perspektiv som vil fokusere på etniske grupper og egen kultur. Et globalt perspektiv vil i større grad understreke det lærerike samspillet mellom Norge og resten av verden, og resten av verden har både positive og negative sider. Og legge vekt på hvordan opplysningstid, politisk og økonomisk demokratisering og utvikling av menneskerettigheter har skapt mer likeverdige livsvilkår i vår del av verden.

En tredje akse (som også henger sammen med de overordnede perspektivene) som Koritzinsky trekker fram er forskjellen mellom individ- og systemperspektiv. Individperspektivet understreker enkeltmenneskets betydning, enten det tilhører en elite eller har en posisjon og rolle fjernt fra rikdom, status og makt. I debatter om kriminalitet og straff forklarer man lovbrudd ved å peke på forbryterens moral, ansvarsløshet eller aggressive personlighet (Koritzinsky 2002:76). Denne tilnærmingen vil ha likhetstrekk med et liberalt perspektiv og metodologisk individualisme i sosiologien blant annet fremmet av Max Weber. Systemperspektivet vil derimot understreke hvordan og hvorfor grunnleggende forhold i samfunnet eller trekk ved nærmiljøet kan påvirke handlingene våre. Oppvekstmiljø og samfunnets manglende satsning på kriminalitetsforebyggende tiltak tas med i vurderingen av hvorfor lovbrudd finner sted, og brukes si større grad som forklarende årsaker.

Da jeg var i praksis brukte vi nettopp individ- og systemperspektivet for å forklare årsaker til kriminalitet i samfunnet. Jeg synes det var en meget god måte for elevene å kunne reflektere over kompliserte problemstillinger gjennom flere forskjellige perspektiver. I tillegg var det mange som så at begge perspektivene hadde noe for seg, og kanskje sammen gav en god og sammensatt forklaringsmodell. Det var læreboken som la opp til et slikt perspektiv og det var en positiv erfaring med læreboken.

Dessverre opplevde jeg i den andre praksisklassen min at vi hadde en lærebok som ikke la opp til å diskutere sakene fra forskjellige perspektiver. I hvert fall så brukte man ikke en gjennomgående refleksjon rundt klart definerte perspektiver. De brukte flere forskjellige forklaringsvariabler, men gjorde ikke klart at de forskjellige forklaringsvariablene tilhørte forskjellige perspektiv. Dette gjør analysen mye mindre sammenhengende og elevene vil slite med å se klare mønster gjennom undervisningen. I et fag som internasjonal politikk som på universitetet består av tre forskjellige perspektiver (realismen, liberalismen og sosialkonstruktivismen (marxismen)) som gjennomgår alle temaer i internasjonal politikk, får studentene på universitet en klar og gjennomgående analyse. Dette gjør det enklere å se sammenhenger og forskjeller i politiske perspektiver.

På videregående skole manglet disse perspektivene. Faren ved dette er at man havner i ”skole-fellen” som er at elevene tar alt som står i læreboken for å være fasitsvaret. Og ikke minst at lærere glemmer universitetskunnskapen og bare følger forklaringene som står i læreboken. Jeg har hatt timer ved en annen videregående skole, hvor de bruker samme lærebok. Det burde åpenbart være rom for å lage en bedre lærebok, i hvert fall burde lærerne som underviser være klar over problemstillingen og gi elevene en god gjennomgang av forskjellige perspektiver. På den måten får elevene forskjellige verktøy som både muliggjør det Piaget vil kalle for kritisk vurdering og en ubalanse som gjør det mulig for ny kunnskapskonstruksjon (Imsen 2005:243)

1.4 Politiske holdninger i skolen

En siste utfordring som henger sammen med politikk er lærernes politiske holdninger. Jeg har ikke funnet tall om hva norske lærere stemmer på, men jeg fant en undersøkelse fra Danmark gjort for statskanalen Danmarks Radio som gir et bilde som jeg regner med har likhetstrekk til norske forhold. Den viste at Sosialistisk Folkeparti (søsterparti SV) hadde 41,1%, Socialdemokratene (søsterparti til Arbeiderpartiet) hadde 28,1%, Radikale Venstre (søsterparti til Venstre, definert på sentrum-venstresiden)  fikk 10,1% og Enhedslisten (søsterparti til Rødt) hadde 5,6%[1]. Kun 11,4% stemmer på et av de to borgerlige regjeringspartiene, de Konservative og Venstre, som ved det forrige folketingsvalg i Danmark i 2007 til sammen fikk 36,9%[2].

Det er ikke nødvendigvis slik at resultater fra Danmark automatisk kan overføres til Norge. Men det er en såpass klar trend, som også blir bekreftet ved kvalitative data fra Norge (selv om noen burde fått bestilt en kvantitativ meningsmåling på hva norske lærere stemmer på). I Nordlys 02.09.2010 kan man lese at direktøren for det nord-norske oljeselskapet, North Energy, Erik Karlstrøm mener at ”når det store flertallet av norsk ungdom forbinder olje og gass med miljøfiendtlighet, kan man ikke overraskes over at de ikke utdanner seg til næringa. Her svikter skoleverket i nord sin rolle som kunnskapsformidler.”[3] Dette kan i hvert fall virke som en bekreftelse på at det i hvert fall oppleves som om at skolen som institusjon er for politisk venstrevridd.

Det kan sammenlignes med en del av kritikken som rettes mot for venstrevridde journalister. Blant annet fremført av Kristin Clemet, leder for den liberale tankesmien Civita, som ved flere anledninger har kritisert norsk presse for å være for venstrevridd[4]. Tidligere politisk kommentator i Bergens Tidende langt på vei bekreftet Clemets analyse av norske journalister og beskrev det slik: ”Med unntak av et par ellevilt frigjorte som muligens stemmer Venstre, kjenner jeg ingen kolleger som stemmer annet enn Ap, SV og RV. Skulle noen stå frem som Frp-velger, vil det være et sosialt selvmord, til og med mer ødeleggende enn å melde seg ut av Norsk Journalistlag”[5]. Mitt inntrykk er at dette er mye av det samme blant norske lærere som blant norske journalister. Men i samme artikkel har også Rossavik en meget god analyse av dette, som nok også gjelder for læreryrket:

Politisk engasjert ungdom på høyresiden søker seg ikke til journalistyrket. Høyres ungpolitikere og rådgivere går andre veier. Det er ikke fordi de er smartere (noe Erna Solberg stadig får merke), men fordi de jevnt over ønsker å bli advokater eller hva de nå blir, og vil ha høyere lønn. Her kan Kristin Clemet selv bidra med å dytte unge blå inn i et for høyresiden mer gunstig karrierespor. De vil være velkomne. Samtidig bør mediene øke lønnen til politiske journalister og kommentatorer for at jobbene også skal bli attraktive for blåruss. Det siste er i grunnen det viktigste.

Mye av de samme resonnementene kan nok også gjelde for læreryrket og bør være til ettertanke for borgerlige partier og for mange på høyresiden som kritiserer skolen for å være for venstrevridd.

1.5 Konklusjon

I denne refleksjonsoppgaven har jeg vært innom en rekke forskjellige emner med bakgrunn i hovedtemaet ”politikk i skolen”. Det er viktig å aldri glemme at skolen ikke er politisk nøytral, men snarere tvert i mot har et viktig samfunnsoppdrag i å gi elevene forståelse og kunnskap om demokrati og menneskerettigheter. Når det gjelder lærerens egne politiske holdninger er det først og fremst et individuelt ansvar (det kan tenkes en samfunnsfaglærer som er lite politisk engasjert), men for min egen del tror jeg at jeg har tjent stort på å være rimelig åpen om hvor jeg ligger i det politiske landskapet og at det derfor er en ikke-sak for elevene som i stedet for kan konsentrere seg om faget. For å unngå at undervisningen gir rom for flere perspektiver og danner et godt grunnlag for drøftinger kan det være en god metode å bruke forskjellige perspektiver for å analysere problemstillinger i samfunnsfaget.

Tilslutt kan det være fint å avslutte denne refleksjonsoppgaven med en god oppsummering av Theo Koritzinsky (2002:71), som selv har en fortid som stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti. ”En markert SV-lærer som bare makter å fortelle engasjert om sosialismen moralske fortreffelighet eller EU-motstandens demokratiske og miljømessige kvaliteter, har intet i et klasserom å gjøre. Det har heller ikke den liberalistisk orienterte læreren som utelukkende formidler positive sider ved privatisering av offentlig sektor eller globalisering av verdensøkonomien”.

1.6 Kilder

Litteratur

  • Imsen, Gunn (2005), Elevens verden, Oslo, Universitetsforlaget
  • Koritzinsky, Theo. (2005). Samfunnskunnskap – fagdidaktisk innføring, Oslo, Universitetsforlaget

Nettkilder

6 kommentarer

Filed under Skole, Utdanning

6 responses to “Politikk i skolen

  1. Roger Lockertsen

    Det finst berre ei løysing: Å vere dønn ærleg på eigne meiningar, framstille dei som det og ønske andre meiningar velkommen:
    1. Det er berre når du sjølv har meiningar at du kan vere tolerant.
    2. Det er berre når elevane får bryne seg på verkelegheita at ekte engasjement blir utvikla.

    Hugs: Objektiv kan du ALDRI vere!

    Ein skoleelev ser lett at lærarar som seier at dei ikkje har eigne meiningar om ei sak, lyg så det står etter. Dét er ganske enkelt fornedrande overfor elevane!

  2. Borge

    Flink gutt =)

  3. @Roger: Takk for gode og konstruktive innspill. Tror den gamle ærlighet varer lengst er en god rettesnor.

    @Borge: Thanx;)

  4. Ærlighet er viktig, og det er klart at en lærers verdier vil «smitte av» på ungdommen. Men hvordan skal man som forelder forholde seg til en lærer på ungdomsskolen (og ordførerkandidat for sitt parti) som aktivt forsøker å verve bygdas ungdom via Facebook, 5 dager etter Utøya-massakren? (Med henvisning til oppslag i media om at ungdom søkte mot de politiske miljøene etter tragedien, inviterte han ungdommen til å bli medlem i sitt parti).
    Finnes det noen klare retningslinjer man kan vise til? At tidspunktet og vinklingen var usedvanlig smakløst valgt, er en ting, men er det noe en lærer har «lov» til, ifølge skrevne eller uskrevne regler?
    Dette har kanskje feil adresse, men ditt innlegg var det eneste vettuge jeg fant, uansett hvor «vidt» jeg Googlet temaet!

  5. Hei Stine! Takk for kommentar. Jeg forstår veldig godt din frustrasjon og her har åpenbart læreren trått over en grense. Å drive åpen agitasjon for sitt parti gjennom å bruke sin posisjon som tillitsperson ovenfor elevene er å trå godt over grensen. Jeg ville tatt det opp med rektoren og påpekt at det var direkte upassende og at rektoren burde ta det opp med læreren.

  6. Tilbaketråkk: Klasseblogg i skolen | Jonas Stein Eilertsen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s