Isen smelter raskere og raskere rundt oss.

I dag trykker 56 aviser i 45 land den samme lederen, som innstendig ber om at verdens statsledere kommer til enighet på klimatoppmøtet i København som åpner i dag. Jeg er enig og legger den samme teksten ut på min blogg. Dette innlegget er tatt fra Dagbladet som er den eneste norske avisen som er med på dette.

Hvis vi ikke forener våre krefter i synlig handling, vil klimaendringer herje vår klode, og rive grunnen under vår velstand og trygghet. Farene har blitt stadig synligere i løpet av de siste tiårene. Nå kommer dette klart til uttrykk: 11 av de siste 14 årene er de varmeste vi noensinne har målt, isen i polområdene smelter, fjorårets plutselige økning i olje- og matpriser ga en forsmak på framtidas ødeleggelse. Blant forskere og eksperter er ikke lenger spørsmålet om menneskene har skyld i utviklingen, men om hvor lite tid vi har igjen for å begrense skadene. Hittil har verdens respons vært ynkelig halvhjertet.

Klimaendringene er skapt i løpet av århundrer, og har konsekvenser som vil merkes for all framtid. Våre muligheter til å temme dem vil bli avgjort i løpet av de neste 14 dagene. Vi oppfordrer representantene for alle de 192 land som møtes i København om ikke å nøle, ikke fortape seg i krangel og gjensidige beskyldninger, men til å gripe muligheten. Dette må ikke bli en kamp mellom den rike verden og den fattige, eller mellom øst og vest. Klimaendringene rammer alle, og utfordringene må bli løst i fellesskap.

Forskningen er kompleks, men realitetene er klare. Verden må gjøre tiltak for å begrense temperaturstigningen til 2 grader, et mål som krever at de globale utslippene når sin topp og begynner å falle i løpet av de neste 5-10 årene. En kraftigere økning på 3-4 grader — den minste økningen vi kan håpe på dersom vi ikke handler nå — vil føre til uttørking av hele kontinenter, og forvandle dyrkbar mark til ørken. Halvparten av verdens arter vil forsvinne, et ukjent antall millioner mennesker vil drives på flukt, hele nasjoner vil forsvinne i havet. Kontroversene rundt e-poster fra britiske forskere som antydet at de forsøkte å holde tilbake ubehagelig materiale har forkludret debatten, men rokker ikke ved den store mengden av dokumentasjon som disse spådommene bygger på.

Få tror at København-møtet kan gi oss en helhetlig avtale; virkelig framgang i prosessen mot en avtale kan bare skje med president Obama i Det hvite hus og en slutt på de årelange amerikanske hindringene av dette arbeidet. Selv i dag er verdens skjebne prisgitt USAs innenrikspolitikk, fordi presidenten ikke kan forplikte seg til de tiltakene som er nødvendige før Kongressen har gjort det samme.

Men politikerne i København kan og må bli enige om de sentrale elementene i en rettferdig og effektiv avtale, og særlig enes om en tidsplan for å gjøre avtalen til en bindende traktat. FNs klimamøte i Bonn i juni 2010 bør være deres deadline. Som en forhandler sier det: “Vi kan ha ekstraomganger, men har ikke råd til en omkamp”.

Avtalens hjerte må være en løsning mellom den rike verden og utviklingslandene som sikrer at byrdene for å begrense klimaendringene blir delt, og ikke minst hvordan vi fordeler en ressurs som er blitt veldig dyrebar: De milliardene av tonn med klimagasser som tross alt kan slippes ut før kvikksølvet stiger til livsfarlige nivåer.

Rike land liker å påpeke enkle regnestykker som viser at det ikke kan bli noen løsning før giganter som Kina gjør mer dramatiske kutt enn de har til nå. Men den rike verden er ansvarlig for det meste av de akkumulerte utslippene i atmosfæren; for tre fjerdedeler av all kulldioksyd som er sluppet ut siden 1850. De rike landene må gå foran med ansvar, og samtlige utviklingsland må forplikte seg til kutt som i løpet av et tiår reduserer deres utslipp til betydelig lavere nivåer enn de hadde i 1990.

Utviklingslandene kan hevde at de ikke bærer ansvaret for hoveddelen av utslippene, og at de fattigste områdene vil bli rammet hardest. Men de vil i stigende grad bidra til oppvarmingen, og må derfor gi meningsfulle og målbare løfter om egne reduksjoner. Selv om enkelte hadde håpet på mer fra både Kina og USA, var de nye løftene om utslippsmål fra verdens to største forurensere et viktig skritt i riktig retning.

Sosial rettferdighet krever at de industrialiserte landene graver dypt i lommene, både etter midler som hjelper fattige land med klimatiltak, men også med penger til ren teknologi som hjelper dem med økonomisk vekst uten økning i utslippene. Hovedtrekkene i en framtidig klimatraktat må også utmeisles nå; med omfattende multilateral overvåking, med god belønning for å bevare skogsområder, og en troverdig taksering av utslippskvoter slik at byrden kan deles mer rettferdig mellom de som produserer og de som forbruker de forurensende produktene. Og slik rettferdighet krever at byrden som plasseres på de enkelte utviklingsland tar hensyn til deres evne til å bære den; for eksempel må ikke de nyeste EU-medlemmene i øst, som oftest er fattigere enn “det gamle Europa”, lide mer enn deres rikere partnere.

Prosessen vil bli meget kostbar, men bare koste en brøkdel av det regninga lød på da verdens finansinstitusjoner måtte ha friske midler. Og det vil koste langt mindre enn konsekvensene av å gjøre ingenting.

Mange av oss, særlig i den rike delen av verden, vil måtte endre livsstil. Den tiden da flybillettene koster mindre enn drosjeturen til flyplassen nærmer seg slutten. Vi vil måtte handle, spise og reise på en smartere måte. Vi vil måtte betale mer for energi, og bruke mindre av den.

Men overgangen til lavutslippsamfunnet har i seg større muligheter enn den har forsakelser. Flere land har allerede erfart at denne overgangen bringer med seg vekst, arbeid og bedre livskvalitet. Pengestrømmen forteller sin egen historie: I fjor ble det for første gang investert mer i fornybar energi enn det ble brukt på produksjon av elektrisitet fra fossilt brennstoff.

Å endre våre vaner i løpet av et par tiår vil kreve utvikling og innovasjon som ikke står tilbake for noe i vår historie. Men å spalte atomet eller komme først til månen var kappløp skapt ut av konflikt og konkurranse. Klimakampen må derimot være preget av felles anstrengelse for å oppnå felles trygghet.

En løsning på klimautfordringene vil kreve at optimismen vinner pessimismen, at visjon seirer over sneversyn. Det er i den ånd 56 aviser fra hele verden har gått sammen om denne teksten. Hvis vi, med våre ulike nasjonale og politiske perspektiver, kan bli enige, så kan våre ledere også.

Politikerne som møtes i København har makt til å forme historiens dom over vår generasjon: Er vi generasjonen som så utfordringen i hvitøyet og taklet den, eller den toskete generasjonen som ikke gjorde noe for å hindre katastrofen den så komme?

Vi ber innstendig om at de gjør det riktige valget.

Tromsø kommune trenger modernisering

Senhøsten er alltid en tid hvor det går mot behandling av de politiske budsjetter, samtidig forbereder innbyggerne seg på julefeiring. Tromsøs befolkning kan ende opp med en bitter førjulsgave. De rødgrønne partiene vil etter alle solemerker legge frem et budsjett som gir innbyggerne en økning på 70 prosent i eiendomsskatten.

I finanskrisetider har private bedrifter kuttet både 10 og 15 prosent i sine budsjetter. Tromsø kommune har på sin side et driftsbudsjett på ca 2300 millioner. De rødgrønnes økning i eiendomsskatten er i rene tall på ca. 52 millioner, altså bare 1,9 prosent av det totale budsjettet. Med andre ord en kostnad som de aller fleste bedrifter ville kunne kuttet uten at det ville gitt store problemer.

Så hvorfor skjer ikke dette i Tromsø kommune? Flere kommentatorer bl.a NA24s Are Slettan har påpekt fagforeningens altfor store makt i Tromsø kommune. Det er fullstendig legitimt at fagforeninger kjemper for de ansattes interesser, men det blir feil hvis det kun er de ansattes interesser som skal styre den politiske utviklingen av kommunen vår.

Et godt eksempel på dette er saken vi behandlet i kommunestyret i august. Enhetslederen på Mortensnes felleskjøkken var blitt bedt om å spare 200 000 kroner. Hun kontaktet en lokal bedrift og fant da ut at kommunen ville spare 200 000 kroner om man satte utkjøring av mat til de eldre ut på anbud. Rådmannen la saken fram til politisk behandling men det fulgte også med et sint brev fra Fagforbundets leder. Det hele endte med at Rødt, SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte mot å legge dette ut på anbud. Det er logisk at et budbilfirma som kjører døgnet rundt bruker både biler og sjåfører på en mer effektiv måte enn kommunalt ansatte med innleide biler som bare kjører ut mat på dagtid. Men dette illustrer hvordan de rødgrønne setter særinteresser foran utviklingen av hele kommunen.

Et annet eksempel på dårlig økonomistyring i Tromsø kommune er driften av de forskjellige foretakene. Det kommunale avfallselskapet ReMiks taper penger på sin næringsvirksomhet, mens private selskaper tjener penger på det. Det er for Venstre ulogisk hvorfor Tromsø kommune skal ha et selskap som operer i et privat marked, og som i tillegg taper penger.

Kommunale barnehager er også i ferd med å bli et stort tapssluk for Tromsø kommune (ja, sektoren er underfinansiert av regjeringen), men med et sykefravær i kommunale barnehager på nesten 20 prosent, så er det ikke så rart at private barnehager driver for 12 prosent lavere tilskudd og i tillegg tjener penger. Nettopp barnehagesektoren viser hvor viktig det er med privat initiativ og selskaper for å få gjennomført store velferdsløft. Det hadde vært umulig med et barnehageløft om man ikke hadde hatt de private barnehagene, og det er ingen med hånden på hjertet som kan si at unger har det dårligere i private barnehager enn i offentlige barnehager.

I mange andre byer har man latt en blanding av private og offentlige selskaper drive flere kommunale oppgaver. Dette har vist seg å gi lavere kostnader og i mange tilfeller høyere kvalitet på tjenestene og større brukertilfredshet. Det er kanskje ingen tilfeldighet at det er Tromsø og det rødgrønne ”utstillingsvinduet” Trondheim som nå sliter med store økonomiske underskudd og som begge øker eiendomsskatten, til tross for at Arbeiderpartiet i begge byer lovet før valget i 2007 at de ikke skulle øke eiendomsskatten.

Venstre kommer til å legge fram et eget budsjettforslag til kommunestyrets behandling hvor vi reverserer Rådmannens forslag til økning i eiendomsskatten. Det kan ikke være slik at politikere gir innbyggerne regningen fordi man ikke klarer å styre økonomien. Vi vil også foreslå flere moderniseringsgrep for å kutte kostnader i administrasjon og overforbruk andre steder i kommunen. Samtidig er det viktig å gi folk gode helsetilbud, en skole som fokuserer på kunnskap, en offensiv miljøpolitikk og et lavere skattenivå for kommunens små- og mellomstore bedrifter. Det er lov å tenke både økonomi og velferd samtidig.

Innlegget er publisert i Bladet Tromsø og skapt litt opmerksomhet.

En ung Nicolas Sarkozy er med på å rive ned Berlinmuren. I dag er han som Frankrikes president med på å feire 20-års jubileumet.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren mellom de frie demokratiene i Vest-Europa og de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa ble revet. De undertrykte innbyggerne slet seg fri fra overvåkning, planøkonomi og fattigdom. Friheten var kommet til Europa.

I dag er de aller fleste landene i Øst-Europa liberale demokratier med en velfungerende markedsøkonomi som, til tross for det siste årets finanskrise, har bidradd til en eventyrlig økonomisk vekst i snart to tiår. Innbyggerne i Riga, Krakow, Budapest osv. kan i dag nyte grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og privat eiendomsrett.

Det var likevel ikke en selvfølge at murens fall skulle bidra til en slik suksesshistorie. Under EU-debatten i 1994 var norsk nei-side bekymret for hvordan de nye landene skulle bli utnyttet av ”rikmannsklubben” EU. Ikke siden Neville Chamberlains ”peace in our time” fra 1938 har noen i etterpåklokskapens lys tatt så grunnleggende feil om europeisk politikk.

På 1990-tallet startet EU prosessen sammen med flere øst-europeiske land for at de skulle få demokrati, grunnleggende menneskerettigheter og økonomisk frihet, som dermed ville gjøre dem klar for medlemskap i det store europeiske fredsprosjektet, EU. I 2004 ble EU utvidet med 10 nye medlemsland. I 2007 ble også Romania og Bulgaria medlemmer. Østutvidelsene viser at EU hele tiden har bevart grunntanken om fred i Europa som grunnpilar for samarbeidet.

Verdens rikeste land, Norge, har imidlertid valgt å holde seg utenfor samarbeidet. Der 27 europeiske land samarbeider for å vise solidaritet med hverandre, sikre fred, demokrati, menneskerettigheter og velstand, har Norge valgt å holde seg utenfor. EØS-avtalen sikrer fri markedstilgang, og sammen med den norske oljesmurte økonomien har Norge råd til å stå utenfor samarbeidet om å finne felles løsninger på felles problemer. Norge er en del av Europa, og det er på tide at vi også blir en del av den europeisk politiske arena hvor stadig mer beslutninger fattes og hvor medlemslandene hver dag viser solidaritet i praksis.

For meg handler EU-spørsmålet om den overordnete europeiske idéen. Idéen om individets ukrenkelighet kombinert med den sunne patriotismen, i motsetning til den selvgode og egoistiske nasjonalismen samt andre kollektivistiske ideologier, som i århundre har bidradd til å gjøre det europeiske kontinent til et slakterhus. For mer er det vanskelig å ikke være enig med den kjente britiske spaltisten, Roger Cohen som skriver: ” Samlingen av 500 millioner europeere i 27 land er en seier for forsoning over hevnen, for rasjonalitet over emosjonene, for handel over tanks, for byråkrati over blod. Ingen større gave er blitt skjenket til et kontinent som mistet ti-talls millioner av mennesker mellom 1914 og 1945.”

Jens Stoltenberg er glad i skatt

En liten gutt ønsket seg virkelig 1000 kroner, og ba til Gud i  ukevis, uten at noe skjedde. Til slutt valgte han å skrive et brev til Gud for å be om 1000  kroner. Postvesenet mottok brevet, som var adressert til “Gud, Oslo”, og  besluttet å videresende det til statsminister Jens Stoltenberg.

Statsministeren moret seg virkelig over brevet, og  videresendte det til Kristin Halvorsen med beskjed om å sende gutten penger.  Kristin  Halvorsen synes 1000 kroner var i meste laget for en liten gutt, så hun sendte  100 kroner.

Den lille gutten  jublet da han fikk pengene, og han satte seg ned og skrev et takkebrev til Gud:  “Kjære Gud, tusen takk for pengene du sendte meg. Jeg har forresten merket meg  at du sendte det via regjeringen, og de drittsekkene trakk 90 prosent i  skatt!”

Et rystet medlem av Folkeaksjonen mot EU-medlemskap har skrevet leserinnlegg til Nordlys (ikke på nett), hvor han er sjokkert over at mediene ikke skriver om Folkeaksjonens spørreundersøkelse som viser at hele 83 prosent er mot norsk EU-medlemskap. Spørsmålet som var stilt var (dette er gjengitt i avisa): Ønsker du at Norge skal opphøre som en selvstendig suveren enhet stikk i strid med grunnlovens ånd og prinsipper og at Norge skal være med å betale EU sin enorme gjeld på hele 120 000 milliarder kroner?

Jeg tror aldri jeg har sett et mer ladet spørsmål i hele mitt liv. LOs valgsider fremstår som en spørreundersøkelse fra SSB. Hvis noen medier skulle skrevet om denne undersøkelsen burde ikke vært at 83% er mot norsk EU-medlemskap etter det spørsmålet, men at 1 av 5 nordmenn elsker EU over alt på jord!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Jeg var en av over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

John Stuart Mill brukte sitt politiske virke til å kjempe for liberale holdninger og mot moralismen.

Sosialistregjeringen vil nå innføre statlig leggetid kl.2. Masse gode grunner til å være i mot, noe blant annet Venstres nestleder Ola Elvestuen sier i Dagbladet. For det første er dette noe hver enkelt kommune burde kunne bestemme selv, og staten griper nå unødvendig inn i lokal selvråderett. For det andre er det bør folk ta ansvar for sine egne liv. Uansett om man har drukket alkohol eller ikke, er det forbudt å bruke vold mot andre mennesker. Det er ikke noe som heter “fylla har skylla”. For det tredje mener jeg at folk bør få frihet til å bestemme over sine egne liv. Mennesker er avhengige av frihet for å kunne skape nye idéer, nye tanker og ikke minst leve det gode liv. Jeg siterer gjerne den gode liberaleren, John Stuart Mill (som forøvrig brukte mye av sitt politiske virke til å kjempe for liberale holdninger og mot moralismen representert ved pietistene):

“Without liberty there will be no scope for spontaneity, originality, genius for mental energy, for moral courage. Society will be crushed by the weight of ”collective mediocrity”

Jeg har full respekt for at folk ikke vil være på byen til kl.3, men hvorfor skal de nekte meg å ta en pils hvis jeg vil gjøre det?

Bruker dagens blogginnlegg på å publisere en kronikk av Venstre-veteranene, Bjørn Kaldhol, Johan Petter Barlindhaug og Markus Sørensen. Viktig for velgerne å få politisk substans, istedetfor bare meningsmålinger som går opp og ned.

Norge bruker mer penger på helse enn de fleste andre land, men stadig mer av pengene brukes på dyr behandling i sykehus, mens de mange som mest av alt trenger daglig pleie og omsorg ikke får den hjelpen de trenger. Det er stort behov for Venstres kommunereform.

Foto: Caroline Roka / Tank Design

Statsbudsjettet for 2009 bruker 109 milliarder kroner på spesialisthelsetjenesten. Helse og omsorg i kommunene er på 98 milliarder kroner. Vår befolkning blir også stadig eldre og vi får færre og færre som er i arbeid kontra de som er utenfor arbeidsmarkedet (gjennom utdannelse, trygd eller pensjonisttilværelse). Det er derfor et viktig arbeid som helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, har startet med den såkalte samhandlingsreformen. Det er positivt at kommunene får incentiver til å drive med mer forebygging og behandling, men da må vi sikre oss at kvaliteten og samhandlingen også blir reel i kommunene.

Dessverre blir reformen bare halvveis fordi regjeringen ikke samtidig innrømmer at man også må gjør noe med dagens kommunestruktur. De minste kommunene vil ikke klare å gi de tjenestene som man er avhengige av hvis samhandlingsreformen skal lykkes. Med større og mer robuste kommuner, flere fagfolk og større enheter kan vi gi mer og bedre behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø.

Dagens kommunestruktur ble i hovedsak fastsatt tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har samfunnet gjennomgått store endringer. Den 45 år gamle kommunestrukturen står i sterk kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder. Mange av kommunene har rett og slett ikke lenger mulighet til å ta et helhetlig grep om blant annet næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, ikke minst innen helse- og omsorg.

En undersøkelse foretatt blant medlemmer i Akademikerne – som organiserer folk med utdanning fra universitet eller vitenskapelige høyskoler – viser at nesten ingen med høy utdanning vil jobbe i kommunene, bortsett fra i store og robuste kommuner som kan tilby brede fagmiljøer. Dette illustrerer mye av rekrutteringsproblemene i de mindre kommunene.

Et annet viktig argument er at kommunesammenslåing frigir mer ressurser til å tilby mer velferdstjenester. Et godt eksempel er Skjerstad kommune som ble slått sammen med Bodø kommune 1.1.2005. Erfaringene viser at det ikke er blitt færre stillinger, men i stedet for ordfører, rådmann, kommunalsjefer osv. er det nå flere hjelpepleiere, leger, fysioterapeuter og lærere.

Venstre vil ha en velferdsreform hvor flere helse- og omsorgstjenester, penger og fagfolk flyttes til en forsterket helse- og sosialtjeneste i kommunene. Da kan vi gi behandling, pleie og omsorg i folks nærmiljø, slik at vi får et bedre tilbud og økt verdighet. Nærhet til brukerne gir også større mulighet til å aktivisere det frivillige hjelpeapparatet i samarbeid med det offentlige. I et liberalt velferdssamfunn er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige felleskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste, som skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

Det er viktig at velgerne ved høstens valg stemmer frem stortingsrepresentanter, som Troms Venstres Roar Sollied, som vil arbeide for viktige samfunnsreformer. For å sikre morgendagens velferd er det avgjørende at våre stortingspolitikere tørr å gjennomføre viktige reformer. Tiden er overmoden for en kommunereform som tar sikte på å skape robuste enheter som evner å gi sine innbyggere de beste tjenester utviklet og levert av kompetente ansatte.

Markus Sørensen, Johan Petter Barlindhaug og Bjørn Kaldhol, Venstre-veteraner

Venstre får terningkast seks for både miljø- og næringspolitikken.

Akademikerne har fått gjort en undersøkelse som viser at 40% av den norske befolkningen ønsker et skatteskifte fra rød til grønn skatt. Blant personer med mastergrad eller høyere svarer hele 54,1 % ja på spørsmålet ” Er du villig til å akseptere kraftig økning av avgifter på miljøskadelig forbruk mot at skatt på inntekt reduseres?”. Kun 23,1 % i denne gruppen svarer nei. Høyt utdannede er mer positive enn befolkningen uten mastergrad. Blant de spurte uten mastergrad er det like fullt flere som svarer ja enn nei (40,6% mot 33,1%) på dette spørsmålet. Høytutdannede ansatte i privat sektor er mer villige enn høytutdannede ansatte i offentlig sektor til å akseptere en kraftig avgiftsøkning på miljøskadelig forbruk. 62,3 % ja i privat mot 54,6 % i offentlig.

Venstre er det eneste partiet som står for en konsekvent slik linje. I alle våre alternative statsbudsjetter har vi brukt økt grønn beskatning for å kutte i den røde skatten (skatt på arbeid). To av de viktigste sakene ved dette stortingsvalget er behovet for å ta steget over i et lavutslippssamfunn og samtidig stimulere til at det skapes flere småbedrifter (les mer om det her). For å få til dette vil Venstre ha et politisk skifte i skattepolitikken; et grønt skatteskifte hvor beskatningen vris fra skatt på arbeid til skatt på forbruk og miljøskadelig adferd.

Med Venstres skattepolitikk blir det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med forbruk og forurensing. Venstres grønne skattepolitikk er derfor både framtidsrettet, bra for miljøet og bra for næringslivet.

For Venstre er ikke skattelette et mål i seg selv, men det er viktig for Venstre at vi ikke har så høy skatt på arbeid at vi ikke stimulerer til økt arbeidsinnsats. Dersom skatten på siste tjente krone (marginalskatt) på arbeid blir for høy, blir det vanskeligere å konkurrere med omverden om å holde på vår høyt utdannede og velkvalifiserte arbeidskraft.

Venstre vil gi mest skattelette til dem som har de minste inntektene. Den enkleste måten å gjøre dette på er å ha et fradrag i bunn av inntekten som kommer alle til gode, men som har størst effekt for dem med lave og moderate inntekter.

Derfor vil Venstre:
- Ha et gjennomgående avgiftssystem på all forurensing og alle miljøgiftige kjemikalier
uten fritak.
- Redusere skatt på arbeid ved å øke bunnfradraget.
- Senke marginalskatten for de med middels inntekt ved å øke innslagspunktet i
toppskatten trinn 1.
- Redusere og på sikt fjerne formueskatten
- Øke fribeløpet.
- Ikke gi næringslivet gratis utslippskvoter av CO2.
- Ha en gjennomgående omlegging av bilavgiftene slik at null- og lavutslippsbiler
premieres på bekostning av biler med høye utslipp.
- Innføre flere miljødifferensierte satser i skatte- og avgiftslovgivningen.
- Øke beløpsgrensene i Boligsparing for Ungdom (BSU)-ordningen.
- Øke beløpsgrensene i individuelle pensjonsspareordninger.
- Øke beløpsgrensene for skattefordel ved kjøp av aksjer i egen bedrift.
- Gjeninnføre aksjerabatt ved formuesberegning slik at private eiere stimuleres til å
investere i små bedrifter.

Liten videoblogg før en skoledebatt på Stokmarknes (som forøvrig gikk veldig bra;))