Blogg kan brukes som et godt pedagogisk virkemiddel

Jeg har tidligere skrevet en refleksjon om politikk i skolen. Nå har jeg skrevet en litt lengre avhandling om refleksjoner rundt bruk av klasseblogg i skolen til PPU-mappen min. Det er kanskje kun for spesielt interesserte, men noen synes kanskje at det kan være interessant.

4.1 Hvorfor klasseblogg?

I den nye læreplanen for skolen understrekes betydningen av digitale verktøy som en del av de pedagogiske hjelpemidlene i skolen. IKT-kompetanse regnes nå som en av de fem grunnleggende ferdigheter i skolen. I den generelle delen av læreplanen for kunnskapsløftet kan man lese: «Framveksten av ny teknologi utvikler redskaper, næringsveier, samfunnsformer og åndsliv. Det er en vesentlig del av allmenndannelsen å kjenne vår teknologiske kulturelle arv.»[1] Også andre steder i læreplanen blir viktigheten av digitale verktøy understreket. For eksempel brukes begrepet «digitale verktøy» hele 13 ganger i kompetansemålene for samfunnsfag[2]. Eksempelvis skal elevene etter 1.klasse på videregående «bruke digitale verktøy til å finne døme på ulike typar konfliktar i verda og presentere ein aktuell internasjonal konflikt og forslag til å løyse konflikten»[3].

Det er ingen tvil om at digitale verktøy er kommet for å bli i norsk skole. Men de didaktiske utfordringene er store. Grunnlagsproblemet er at elevene ikke holder faglig fokus på skjermen. De forsvinner ut på diverse nettsider som Facebook, Twitter, VG Nett osv. i stedet for å arbeide med de faglige utfordringene. Det er vanskelig for en lærer å sjekke at alle elevene bruker tiden på internett til å arbeide med faget. Jeg ønsket derfor å forsøke å finne en metode for hvordan jeg kunne bruke digitale verktøy samtidig som elevene arbeidet med faget. Metoden jeg ville bruke var en klasseblogg, som kan defineres som en felles blogg hvor hele klassen bidrar. Målsetningen er å utvikle et felles nettsted hvor elevene både finner informasjon og etterlater seg resultatene av arbeid med denne informasjonen. Jeg ønsker kort sagt å finne svar på hvorhvidt klassebloggen øker det faglige fokuset under arbeid med digitale verktøy i faget politikk og menneskerettigheter. Min problemstilling er derfor: Kan klasseblogg brukes som digitalt verktøy for å sikre god faglig utvikling?

4.1.1 Teoretisk bakgrunn

I samfunnsfagsdidaktikken fikk vi i oppgave å tenke konkret hvordan vi kunne bruke blogg som virkemiddel for å oppnå kompetansemålet: ”bruke digitale verktøy til å planlegge, gjennomføre og presentere en problemorientert undersøkelse ut fra egne spørsmål til et historisk materiale”. Dette vekket min interesse for dette som et faglig verktøy

Jeg har tidligere skrevet om de teoretiske mulighetene og pedagogiske begrunnelsene for klasseblogg og vil ikke bruke så mye tid på å gjenta det. Men idéen bak dette opplegget er å bruke det Vygotskys tanker om språket som et viktig hjelpemiddel for den selvstendige tenkningen (Imsen 2005:258). Elevene skal selv bidra med å utvikle egne tekster for å belyse forskjellige deler av emnet. Dette gir et helt annet eierskap til fagstoffet enn om de bare skulle lese det i læreboka. Et annet viktig element med blogg som arbeidsform er samarbeidet mellom elevene. Det sosiokulturelle perspektivet på læring illustrerer hvordan all kunnskap ikke konstrueres individuelt, men i de kollektive språkformene som er gitt oss av kulturen (Imsen 2005:265). Gjennom at alle elevene bidrar til den felles bloggen er elevene selv med å konstruere den felles kunnskapen gjennom et felles produkt. Spesielt samholdet (klassen) som ramme for oppgaven gir et godt grunnlag for en felles kultur som ramme for den enkelte elevs læring.

Klasseblogg kan også forstås gjennom Piagets tanker om den aktive eleven som selv må konstruere sin kunnskap. Skrivingen gjør at eleven ikke lengre bare er en passiv mottaker av informasjon (assimilasjon), men selv aktivt skaper kunnskap (akkomodasjon) (Imsen 2005:235). Siden alle elevene er med å bidra til et felles tema kan man få en ubalanse hos den enkelte elev, fordi elevene vil finne forskjellig informasjon og ha forskjellig tilnærming til de faglige problemstillingene. Gjennom klassebloggen, som er tilgjengelig for alle, kan elevene komme i ubalanse og dermed søke etter likevekt. Imsen (2005:234) beskriver likevektsprinsippet, eller ekvilibrasjon, som en medfødt, selvregulerende prosess som settes i gang når barnet står ovenfor ”noe det ikke får til å stemme”.

Den fremste styrken til klasseblogg er at eleven aktiviseres i et fellesskap og det gir en unik mulighet for en positiv læringsprosess som man nesten ikke har i andre modeller. Gjort riktig kan bloggen gjøres seriøs nok, samtidig som blogg som format gir rom for mer kreativitet og utforskning av forskjellige medier (som lyd, bilde, animasjoner og video). Dette gir mer liv til en mer dynamisk undervisning. I tillegg vil en blogg gi elevene mulighet til å kommentere på hverandres tekster og eventuelt svare på blogginnlegg de er uenige med. Dette gir reell mulighet for å lære i fellesskap. Blogg gjør det også mulig å samle forskjellige emner gjennom god bruk av ”kategorier” og ”tags”.

Det finnes også en del potensielle feller og svakheter. For det første vil det nok kreve at læreren er veldig klar på sin rolle som det Bruner kaller for ”stilasbygger” i alle former. Læreren må bygge grunnmuren for bloggen gjennom et godt design på bloggen, lavt brukergrensesnitt og med mye gode lenker til fagstoff. Spesielt er det viktig at læreren styrer elevene målrettet mot gode kilder til fagstoff. Målløs søk på internett kan virke lite hensiktsmessig og kontraproduktivt for elevene. I tillegg er det viktig å sette av nok tid til arbeidet og få elevene motivert til å gjøre en innsats. Hvis elevene ikke er motivert for arbeidet risikerer man å få dårlige resultater. En annen utfordring vil være tilgangen til IKT-ressurser. I ungdomsskolen er det et problem, på videregående skole i Troms har imidlertid alle elevene tilgang til bærbar datamaskin.

Gjennom et behavioristisk perspektiv bør læreren vurdere om elevene skal få karakter/vurdering på det arbeidet de gjør på bloggen og innsats for den ”store gruppen”.

4.1.2 Praktisk opplegg

Jeg ble interessert i konseptet “klasseblogg” underveis på PPU-studiet. Siden jeg var så heldig å få en liten stilling ved Kongsbakken videregående skole, så kunne jeg legge opp til å gjennomføre klasseblogg i praksis. Både for undervisningens del og for å få et empirisk grunnlag til min didaktiske utviklingsoppgave.

Klassen som jeg ville gjennomføre prosjektet i tok jeg over 1. november og klassebloggprosjeketet ble gjennomført i januar. Jeg hadde hatt denne klassen i programfaget politikk og menneskerettigheter. Klassen bestod av elever fra 8 forskjellige klasser som selv hadde valgt programfaget. Dette betød at elevene kanskje ikke var like sosialt sikre som man vanligvis er i en “fast” klasse. Samtidig gir det en indikasjon på at elevene har en sterkere faglig motivasjon enn det som kan være tilfellet i et fellesfag.

Jeg bestemte meg for å bruke plattformen www.wordpress.com fordi jeg selv har erfaring med å blogge litt på den plattformen. WordPress er også gratis og reklamefri. I tillegg er brukergrensesnittet rimelig enkelt. Den eneste utfordringen var at alle elevene måtte få seg en egen brukerkonto på wordpress-systemet. Jeg fikk ordnet det slik at alle elevene fikk skriverettigheter, men jeg var den eneste med fulle administratorrettigheter[4]. Alle elevene hadde skole-PC og det gjorde det derfor mulig å regne med at de kunne bidra fra dag 1. Så i slutten av desember så siden http://kongsbakkenpolitikk2011.wordpress.com/ dagens lys.

4.2 Empirisk gjennomføring

4.2.1 Rammer for bloggen

Før vi begynte la jeg ut en egen bloggpost[5] hvor jeg forsøkte å definere noen klare rammer for elevenes arbeid. Jeg skrev at hovedmålet er at klassen skal lage en felles politisk blogg. Den norske bloggeren Vampus beskriver en blogg slik: En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk.[6]

Klassen er delt inn i seks grupper i uke 1. Hver gruppe skal produsere 3-4 blogginnlegg basert på deres utdelte tema.  Alle innleggene skal ha kildehenvisninger, kategorier og tags. Her er et eksempel[7]. I uke 2 skulle de deles inn i nye grupper og alle skal da presentere et av blogginnleggene i grupper. Meningen her var at elevene skulle lære av hverandre. Først skulle de samarbeide i gruppen for å bli “eksperter” på et tema. Deretter var det deres oppgave å lære de andre elevene, som ikke hadde hatt dette temaet, om sitt “eksperttema”. Samtidig skulle de få lære av de andre elevene om de temaene som de ikke hadde jobbet så mye med. Det skal også sies at vi hadde arbeidet med alle temaene på forhånd i plenum, slik at arbeidet med bloggen ble en del av vurderingen av elevenes oppnåelse av de relevante kompetansemålene.

I kilder på siden la jeg nyttige linker som elevene kunne bruke i arbeidet[8]. Her var ideen at elevene kunne la seg inspirere av bloggere som blogger om politikk og samfunn, samtidig kunne de finne faglige kilder og annen informasjon. Det kan gjerne sees på som en måte å veilede elevene ut av å bare “google” noe og så ta det første og beste, men i stedet for gi dem  noen gode sider for å gjøre det best mulig.

Jeg oppfordret også elevene til å bruke video og lydfiler i bloggen. Det er en spennende måte å visualisere budskapet og det faglige stoffet. Jeg anbefalte dem også å gi konstruktive og faglige kommentarer til de andre blogginnleggene og dele gode nettsider de fant i “Kilder” på siden. Spesielt er kommentarfunksjonen en god måte å gi tilbakemeldinger på andres arbeid. Jeg fant en god side for hvordan skrive gode kommentarer, slik at de som ikke hadde erfaring med blogging kunne lese litt om hvordan det skulle gjøres[9].

Alle elevene skulle få en karakter på arbeidet. Derfor la jeg også ut vurderingskriteriene på forhånd slik at elevene var kjent med hvilke krav som jeg stilte på forhånd. FORSKNING om at eleve vet på forhånd.

Vuderingskriterier:

• Faglig nivå på blogginnlegget
• Er temaet drøftet og belyst fra flere sider
• God kildebruk og kildekritikk
• Visuell fremtoning (er bloggen oversiktlig og godt egnet for leseren)
• Nivå på presentasjon av stoffet til de andre elevene (ikke alle vil bli evaluert av lærer)

Dersom du i evalueringssituasjoner ikke viser noen som helst måloppnåelse – hvis du svarer blankt eller bare svarer feil – får du karakteren 1.

Karakternivået under middels (2) vitner om mangelfull måloppnåelse. Det vil si at du har mangelfulle kunnskaper og manglende forståelse for emnet. Dersom du bare er i stand til å gjengi løsrevne fakta og brokker av hendelser – kanskje til og med ukorrekt – er du på det laveste mestringsnivået og det laveste karakternivået. Det samme gjelder dersom du ikke er i stand til å hente noe informasjon ut av kilder, og heller ikke kjenner begrepene som brukes i kildegransking.

Karakternivået middels (3 og 4) vitner om middels måloppnåelse. Det vil si at du har mye kunnskap, og forståelse for stoffet som går ut over ren reproduksjon (faktagjengivelse, opplisting). Du er altså i stand til å bruke den kunnskapen du har til å påvise politiske sammenhenger, du kan beskrive årsaker til og virkninger av hendelser og prosesser, og du kan sammenlikne ulike situasjoner. I noen tilfeller kan imidlertid årsaksforklaringer eller historiske hendelser være ytterst kompliserte. Da kan det gi uttelling på høyeste karakternivå om du kan gi en tilfredsstillende beskrivelse av bakgrunn eller forløp. For å oppnå middels måloppnåelse må du også være i stand til å hente noe informasjon ut av kilder.

For å nå det høyeste nivået av måloppnåelse – og det høyeste karakternivået (5 og 6) – må du i tillegg til kravene på middels nivå, vise at du kan drøfte og vurdere politiske hendelser. Du må også vise en klar evne til selvstendig framstilling av det emnet. Det vil si at du må kunne formulere deg poengtert og ubundet av læreboka. I tillegg må du vise kildeforståelse på høyeste nivå. Det betyr at du må være i stand til å granske kilder, innhente relevante kilder til eget arbeid og bruke dem kritisk selvstendig.

4.2.2 Gjennomføring av bloggen

Jeg hadde informert elevene om at vi skulle lage klasseblogg på forhånd. Så når de kom på skolen mandag 3.januar kunne vi starte arbeidet med en gang. De var fem elever i hver gruppe:

Gruppe A – Årsaker til konflikter

Gruppe B – Hvordan løse konflikter

Gruppe C – Internasjonal handel

Gruppe D – Bistand

Gruppe E – Internasjonale klimaavtaler

Gruppe F – Regionalt klimasamarbeid

I uke 2 skulle en fra gruppe A, en fra gruppe B, en fra gruppe C, en fra gruppe D, en fra gruppe E og en fra gruppe F danne en ny gruppe hvor de presenterte sitt tema. Politikk og menneskerettigheter er et femtimersfag, men siden Kongsbakken har et system med fagdager hver femte uke (det vil si at man “mister” en time hver uke, men får det igjen med å ha fem timer i strekk hver femte uke) kunne jeg legge det opp slik at vi hadde fagdag i den uken vi startet med klassebloggprosjektet. Vi hadde da to timer mandag 3.1, fem timer onsdag 5.1, to timer torsdag 6.1, to timer mandag 10.1 og to timer torsdag 13.1. Altså tilsammen 13 timer til disposisjon. Det var etter min mening en grei tidsramme.

Elevene virket motivert i starten og det virket som om de satte pris på variasjonen i undervisningen. Jeg opplevde at spesielt i starten var det mange som slet med å komme seg inn på wordpress-området. Jeg brukte en del tid på å vise i plenum hvordan man fikk ordnet seg konto, men det var fortsatt en del som slet med det. Jeg løste det ved å hjelpe en og en, samtidig som de andre fikk beskjed om å planlegge sitt gruppearbeid og skrive tekst i Word.

En av gruppene, gruppe F, fant ut at de ville designe sin egen blogg. Det hadde i utgangspunktet vært mitt ideal, men jeg valgte å kjøre en felles blogg for å gjøre det lettere for elevene. Da slapp de å designe bloggen og bruke unødvendig tid på det. Gruppe F startet da arbeidet med sin egen blogg på onsdag. Bloggen deres ble http://genereltombistand.wordpress.com/

Som de selv skrev: Denne bloggen er et forum for faktaopplysninger, nyheter og drøftinger rundt temaet bistand. Vi er 5 elever som går i 3 klasse på Kongsbakken VGS, og vi gleder oss til å kunne lage en blogg som inneholder nyttig informasjon om temaet vi har valgt! =)[10]

En interessant observasjon ved denne gruppebloggen var at de fikk et sterkere eierskap til prosessen enn det de andre elevene gjorde. De arbeidet raskere og bedre. Allerede torsdag 6.1 hadde de fått publisert to innlegg på bloggen sin og begynte å lete etter mer å gjøre. De andre fem gruppene hadde til sammen bare publisert to innlegg på samme tidspunkt. Gruppe F utviklet også et en god kildeliste med bakgrunn i den malen som jeg hadde laget på fellesbloggen.

De andre gruppene kom bedre til etter hvert og fikk til tross for noen tekniske utfordringer publisert flere innlegg. En del av innleggene holdt særdeles høy kvalitet og det var inspirerende som fagperson å se den faglige utviklingen enkelte fikk av å få tid til å fordype seg i et emne. På den andre siden var det enkelte som virket lite motivert og ble kanskje litt “fortapt” uten helt klare rammer (selv om jeg hadde forsøkt å definere så mye jeg kunne).

Da det nærmet seg innleveringsfristen (13.1) begynte det imidlertid å dukke opp flere og flere innlegg. Det er en utfordring for hele skolen at elevene har en tendens til å alltid gjøre ting i siste liten. Kanskje er man ikke flink nok som lærere til å understreke betydningen av strukturert arbeid og det å gjøre ting i god tid? I hvert fall så kan det være en utfordring at for mange elever er vant med å få stadig utsettelser på arbeid som skal gjøres og derfor ikke setter seg ned før rett før innleveringen skal skje, og hvis de da finner ut at det var vanskeligere enn det de trodde er det for enkelt å be om utsettelse.

Da torsdagen kom hadde alle, bortsett fra 3 av 30 elever, levert noe til sine grupper og jeg gjennomførte da presentasjonsrunden. Mens elevene satt i de nye gruppene (gruppe 1, 2, 3, 4 og 5) gikk jeg rundt og hørte på de som jeg var usikre på. Inntrykket var at mange hadde jobbet bra. Da jeg etterpå leste over alle tekstene for å gi en karaktervurdering opplevde jeg at de fleste elevene fikk meget gode og velfortjente karakterer. Det var selvfølgelig synd at ikke alle klarte å levere tekster (de som ikke gjorde det fikk stryk), men det var vanskelig å få kontroll på at alle leverte.

4.3 Evaluering

4.3.1 Elevens evaluering

Jeg valgte å la elevene selv evaluere klasseblogg-prosjektet. Ut i fra et metodisk perspektiv har jeg stor tro på anonym evaluering i stedet for i plenum, av den enkle grunn at det er lettere å være ærlig når man evaluerer anonymt. Spesielt når den personen som skal evalueres, eller viss undervisningsopplegg skal evalueres, også har et karakteransvar ovenfor de som skal evaluere. Det asymetriske maktforholdet mellom elev og lærer kan hindre at elevene er ærlige ovenfor læreren sin.

Jeg valgte også å ha en kvalitativ evalueringsform. Utvalget er såpass lite at en kvantitativ tilnærming ville hatt for mye begrensninger til å gi verdifull data. Jeg kunne kanskje kombinert en kvalitativ metode med en kvantitativ metode, men gjennom litt mer åpne spørsmål ville jeg kunne få elevenes egne refleksjoner rundt arbeidsmetoden og klasseblogg som pedagogisk virkemiddel for en god læringssituasjon.

De tre spørsmålene elevene fikk var:

1. Hva synes du om å arbeide med klasseblogg?
2. Hva kunne vært bedre med opplegget?
3. Skulle du ønske at klasseblogg ble brukt mer eller mindre i faget og/eller i andre fag?

Jeg fikk 25 svar fra elevene. 2 var negative til klasseblogg. 5 var nøytrale og så positive og negative sider. 18 var fra stort sett positive til svært positive. Men de inneholdt også en del interessante refleksjoner og meninger.

De negative elevene

8 prosent, det vil si to elever var kritiske i evalueringen. Den ene eleven skriver at “klasseblogg var kjedelig og individuelt”. Eleven mener også at det hadde vært bedre å ikke ha hatt klasseblogg, og hvis man skulle hatt det så burde elevene få velge tema selv. Eleven ønsker å ha mindre eller aldri ha klasseblogg igjen. Den andre eleven skriver at “jeg likte ikke å jobbe med klasseblogg fordi jeg ikke er glad i å måtte publisere arbeidet mitt for andre. Blogg er også en ukjent sjanger for meg, så det var vanskelig å vite hvordan oppgaven skulle skrives.” Denne eleven ønsket også klarere oppgaver og ville ikke arbeide med klasseblogg igjen.

De nøytrale elevene

20 prosent, det vil si fem elever, var det som jeg vil definere som nøytrale. De skrev stort sett at det å arbeide med bloggen var greit, bra eller OK. De synes at det var en grei avveksling fra den vanlige undervisningen og det var positivt med variasjon. De var positive til lærerens veiledning underveis, men kunne gjerne hatt klarere oppgaver, men satte stor pris på muligheten til å kunne fordype seg i et tema.

En interessant ting med disse elevene var at en del av dem var positive til bloggen som konsept, men veldig skeptisk til at bloggen ble publisert. En elev skriver: “Det burde kanskje ikke vært pålagt for elever å publisere artikler offentlig. Ellers synes jeg arbeidsmåten og tekstlengden var bra”. En annen elev skriver: “Jeg likte ikke at teksten vi skrev måtte publiseres på nettet. Opplegget var bra, men kanskje bloggen kunne ha vært lukket slik at det bare var de i klassen som kunne se det. Blogg burde brukes mindre. Vi kunne alltids lære å lage blogg og innlegg, men ikke publisere det”.

De positive elevene

72 prosent av elevene, altså 18 elever, var positive til blogg. En elev skriver: “Det var veldig bra. Fint verktøy. Greit å kunne lese hva man har skrevet og andre har skrevet. Men mener at den kun skal være åpen for de i klassen. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg har lagt ut noe på nettet med mitt navn når det er i en opplæringsfase, og jeg ikke er 100% sikker på at det jeg har skrevet er helt rett.” Til tross for dette ønsker eleven å bruke klasseblogg mer i faget og i andre fag.

En annen elev skrev at “klasseblogg var et friskt pust i den daglige undervisningen. Det var flott å kunne diskutere og samarbeide i grupper og arbeide seg gjennom stoffet sammen”. En elev som likte opplegget sa at “Det var fint at en annen gruppe laget en egen blogg, men letter hvis alt hadde vært samlet på et sted”. Denne eleven var også positiv til mer klasseblogg: “Det kunne gjerne blitt brukt mer. Det er fint med variasjon fra vanlig undervisning. Kunne godt ha blitt brukt i andre fag også, så lenge det ikke tar helt av”.

Enkelte elver var enda mer positive. En elev skriver at “det var en bra alternativ måte å variere undervisningen på. Jeg vil gjerne ha mer klasseblogg. I andre fag også J”. En annen elev sier at “klasseblogg var et lærerikt og et godt alternativt opplegg for læring i skolen. Det var også nytt og spennende, noe som gjorde det interessant. Jeg synes at det er viktig å variere litt i hva man gjør, og klasseblogg er absolutt et godt alternativ.” En tredje elev skrev: “Det var en morsom og annerledes måte å jobbe på. Jeg likte at man får større frihet i forhold til layout, bilder osv. I tillegg fungerte det bra med grupper hvor vi skrev individuelle innlegg”. Jeg vil gjerne ha mer blogging. Også i andre fag. Det føles friere og man kan være mer kreativ”.

Selv om et stort flertall av elevene var positiv, så hadde de også noen ting som de var kritiske til. En elev som var positiv til opplegget mente at det kunne være dumt om man var misfornøyd med oppgaven at alle kan lese den og se hvem som har skrevet den. Så det var ikke noe vedkommende ville gjøre mer av. En elev mente det var greit å jobbe med klasseblogg i en to ukers-periode, men opplegget kunne kanskje ha vart en måned. En siste elev synes det fungerte fint, men mente at det kanskje ble vanskelig å lære noe av de andre elvene siden det var såpass store nivåforskjeller internt i klassen.

4.3.2 Min evaluering

For det første var det en interessant utfordring for min egen del. Jeg hadde store forventninger til prosjektet og jobbet mye for å få det til. Jeg brukte blant annet enn del av juleferien min på å forberede klassebloggen og legge opp den digitale infrastrukturen. Det var åpenbart en del utfordringer der. Jeg tror blant annet at jeg burde ha brukt mer tid på å få absolutt alle detaljene på plass før jeg startet og at jeg kanskje overvurderte elevenes digitale kompetanse. Heldigvis hadde vi såpass god tid at vi ikke lot oss stresse av noen små startproblemer.

En ting som overrasket meg i elevens evaluering var at såpass mange var kritiske til at bloggen var åpen. Jeg må innrømme at dette ikke var en problemstilling jeg hadde tenkt på før jeg startet klassebloggprosjektet. På den ene siden er det ganske logisk at elevenes arbeid burde være lukket. Det ville vært urimelig å forvente at for eksempel elevenes noveller i norsk skulle vært offentlig tilgjengelig på en digital plattform. I hvert fall ikke når det var obligatorisk for elevene å gjøre det. Kanskje kunne man ha hatt arbeider hengende på en “veggplakat” eller lignende, men er enig med elevene i at den digitale verden er annerledes enn det fysiske klasserommet som begrenser seg til elevene som går på samme skole. Når elevenes navn er på bloggen, så etterlater de seg jo digitale spor som vil være tilgjengelig gjennom søkemotorer som Google og Yahoo.

På den andre siden så etterlater de samme elevene ukritisk ut en rekke digitale spor hver eneste dag. Dette skjer gjennom oppdateringer på Facebook og Twitter. Bilder legges ut på de samme sosiale mediene uten at det virker som om det plager dem så mye. I tillegg kan man jo spørre om hva skaden er av å ha publisert et faglig innlegg om et fagtema på en seriøs politisk blogg? Vil det skade eleven på noen som helst måte? Man kan også tenke seg at gjennom å vite at innlegget er noe som skal offentliggjøres og man får karakter (personlig, ligger ikke på bloggen) så fører det til at eleven skjerper seg og bruker ekstra innsats. Det er som sagt en sak med to sider og jeg er ikke sikker på om jeg har en klar konklusjon. Jeg tror kanskje at jeg ville ha gjort den neste bloggen lukket dersom jeg skulle brukt klasseblogg som pedagogisk virkemiddel igjen.

Jeg valgte bevisst at elevene skulle få individuell karakter på bloggen. Grunnen til dette er at jeg ville at alle skulle ha incentiv til å gjøre en skikkelig innsats og ikke gjemme seg bort i en gruppe. Jeg ville vite hvem som hadde skrevet det enkelte innlegg (det kunne de gjøre i samarbeid med andre på gruppen eller alene). Jeg forsøkte også å observere hvordan gruppen arbeidet sammen og hvordan de gav respons til hverandre. Jeg fulgte også de vurderingskriteriene jeg hadde lagt ut på forhånd og som elevene hadde fått. Fordelen med dette er at elevene vet hva som kreves og hvilke kriterier jeg bruker i vurderingen. Jeg opplevde at elevene synes vurderingene var rettferdige og at de gav en grei vurdering. Jeg hadde også sagt at karakteren på bloggen ble en liten del av det samlede vurderingsgrunnlaget. Rett og slett fordi at en prøvesituasjon eller innlevering av et større arbeid gir en bedre mulighet til å vurde de samlede kompetansemålene som ligger i faget.

Et annet element som må vurderes i forhold til bruk av klasseblogg som pedagogisk virkemiddel er tidsbruken. Vi brukte vel 13 timer på dette. Det viser at det er et særdeles tidkrevende arbeid som kanskje derfor ikke passer i alle fag. I for eksempel samfunnsfag (3 timer) og eldre historie (2 timer) så tror jeg at klasseblogg kunne ha vært pedagogisk kjempeinteressant, men dessverre er tidsrammen såpass liten at det av effektivitetshensyn ikke kan forsvares. I andre fag som norsk, fremmedspråk, sosiologi og nyere historie tror jeg det absolutt kan brukes. Men da må man være effektiv i resten av undervisningen. På videregående er det ofte relativt store arbeidsbyrder som man må igjennom i løpet av et skoleår. Da må nesten faglæren prioritere de kompetansemålene som nasjonale myndigheter krever at skal gjennomgåes.

Jeg registrer at mange av elevene har trukket fram at de var positive til klasseblogg fordi de var positive til variasjonen i undervisningen. Jeg kan kanskje selv ofte ende opp med å “forlese” for klassen eller drive klassisk tavleundervisning. Tilbakemeldingene fra anonyme elevundersøkelser (av mine elever) er at elevene liker den formen for undervisning. Likevel har mange i etterkant trukket fram det positive i variasjonen. Etter hvert som jeg har fått mer erfaring som lærer så har jeg registrert at nettopp denne variasjonen er utrolig viktig for elevenes læringsprosess. Man unngår at læring bare skjer mekanisk etter en metode. Eleven lærer seg forskjellige studieteknikker for å å konstruere kunnskap. I den anledning er Piagets tanker om at elevene selv konstruerer kunnskap et relevant teoretisk begrep.

På mange måter er en del av de mest positive elementene ved klasseblogg at det skaper et klart brudd med den ordinære og kanskje litt teoritunge undervisningen. Politikk og menneskerettigheter er tross alt et programfag for 3.klassinger i videregående skole og har en rekke tunge teoretiske og politiske begreper og analyser. For elevene var klasseblogg en måte å selv konstruere sin egen kunnskap basert på de teoretiske kunnskapene de hadde skaffet seg gjennom læreboken og tidligere undervisning i faget. Det kan også nevnes at jeg noen måneder senere brukte en del tid på å lage et rollespill som konstruerte en politisk debatt hvor elevene skulle representere forskjellige politiske partier og på den måten selv forstå de viktigste skillelinjene i norsk politikk. Der igjen så var elevene veldig positive til variasjonselementet i undervisningen. På samme måte som de satte mer pris på den klassiske undervisningen etter å ha hatt klasseblogg og senere rollespill. Balansen mellom det teoritunge og det kreative var nøkkelen til å skape et godt læringsmiljø og tilslutt veldig gode læringsresultater (gruppen gjorde det meget godt på eksamen).

En ting som overrasket meg litt med klassebloggen var elevenes respons. Jeg hadde faktisk trodd at alle skulle være positive. Det er riktignok bra at 72 prosent var positive til klasseblogg, men overraskende at 28 prosent var negative eller nøytrale. Gjennom klassebloggen, som er tilgjengelig for alle, kan elevene komme i ubalanse og dermed søke etter likevekt. Imsen (2005:234) beskriver likevektsprinsippet, eller ekvilibrasjon, som en medfødt, selvregulerende prosess som settes i gang når barnet står ovenfor ”noe det ikke får til å stemme”. Jeg tror at det ukjente med klasseblogg som konsept førte til at mange elever ble usikre på seg selv og hvordan deres innsats ble oppfattet av medelevene. Her er det den samme utfordringen som gjaldt i forhold til offentlig eller ikke-offentlig tilgjengelighet på bloggen.

For min egen del har det gjort det rimelig klart at neste gang jeg bruker klasseblogg, så burde det være ikke-offentlig og så gjøre en lignende evaluering. Samtidig så er nok også en av grunnene til at noen av elevene var negative at de rett og slett ikke er spesielt glad i forandringer i undervisningsopplegget. Det kan være veldig behagelig å motta passivt kunnskap fra læreren eller bare lese om det i boka. Klasseblogg krever mye egeninnsats og mye individuell frihet innenfor noen rammer. Det kan kanskje oppleves som veldig utfordrende for enkelte elever som bedre liker å bli fortalt hva som skal læres og hvordan det skal presenteres i en prøvesituasjon.

4.4 Forbedringspotensiale

Etter å ha gjennomført prosjektet så jeg en noen steder hvor det var forbedringspotensiale. Jeg burde nok på et tidligere tidspunkt krevd mer av elevene. Mange slet med tekniske utfordringer og det ble lett til at noen «snek seg unna». De produserte lite de første timene. Kanskje burde jeg ha hatt et krav om et utkast i løpet av en uke eller noe sånt. For de som arbeidet de leverte fra dag én.

Et annet sted hvor jeg så forbedringspotensiale var på valg av tema. Jeg kunne kanskje ha snevret elevene enda mer inn på et bestemt område for å gjøre det enklere for dem. Samtidig har det en viss egenverdi at de fant sine egne temaer selv.

4.5 Konklusjon

Kan klasseblogg brukes som digitalt verktøy for å sikre god faglig utvikling? Etter min mening er det åpenbart at svaret er ja. Jeg opplevde at klasseblogg fungerte godt som digitalt verktøy fordi det lå forventninger om et sluttprodukt. Elevene visste at de skulle produsere noe og de visste at de kom til å få karakter på dette sluttproduktet.

Elevene var stort sett positive til klasseblogg. Utfordringen, spesielt på en studiespesialiserende skole, er å få alle elevene til å være med på litt «kreative» undervisningsmetoder. Jeg har stor forståelse for at mange elever har store ambisjoner og er skeptiske til gruppearbeid fordi de er redde for at det skal trekke ned karakterene. Mestringsfølelsen som ligger i den ordinære og klassiske læringsmetoden blir utfordret av det ukjente. Det var derfor viktig for meg å understreke at karakteren på klassebloggen bare var en liten del av det samlede vurderingsgrunnlaget. Da ble det slik at mange elever satte pris på variasjonen i undervisningen. Klasseblogg ble et lite «pusterom» fra et ellers teoritungt fag som politikk og menneskerettigheter.

Jeg opplevde også at mange av elevene utviklet sin egen digitale kompetanse. Det var langt i fra alle som hadde erfaring med å skrive blogg eller tekster på internett. Selv om det ikke er kjempevanskelig, så var det god erfaring for dem å oppleve at de mestret det også.

Hvis jeg skulle ha gjort det igjen, ville jeg nok ha måtte ta en helhetsvurdering på om bloggen skulle blitt publisert.

4.6 Kilder

Litteratur

• Imsen, Gunn (2005), Elevens verden, Oslo, Universitetsforlaget

Nettkilder

• http://middelalderuit.wordpress.com/
• http://kongsbakkenpolitikk2011.wordpress.com/
• http://genereltombistand.wordpress.com/
• http://www.gratisbloggkurs.no/
• http://vampus.blogspot.com
• http://udir.no

Sommerlyst skole i Tromsø (hvor jeg forøvrig var elev fra 1997-2000). En skole som trenger et betydelig renoveringsarbeid.

Venstre har foreslått et viktig tiltak for å få mer skole for pengene. Vi vil bruke offentlig-privat samarbeid (OPS) for å få en ny Sommerlyst skole raskere og billigere. Å lese Pål Julius Skogholts (SV) kritikk av vårt forslag er nokså illustrerende for sosialistenes manglende vilje til nytenkning og modernisering. For å understøtte sine argumenter bruker han den marxistiske tenketanken, Manifest. For å understøtte våre argumenter bruker Venstre forskningsrapporter fra SINTEF.

OPS er et forpliktende partnerskap mellom næringslivet og det offentlige. Når offentlig-privat samarbeid (OPS) strekker seg over et livsløp, oftest 25 år eller mer, omtales det også som livsløpskontrakter. En livsløps/OPS-kontrakt innebærer at private prosjekterer, bygger og drifter bygget/anlegget for så å tilbakeføre det til det offentlige etter en viss tid. Det offentlige får en fast pris for utbygging og vedlikehold, og utbygger tar risikoen som eventuelle endringer eller utsettelser innebærer. Man er også sikret at utbyggingen skjer i fullt samsvar med en livsløpsanalyse og kommunen reduserer risikoen betydelig. For eksempel har Tromsø kommune vært nødt til å betale flere titalls millioner ekstra for overskridelser ved utbygningen av skoler på Fagereng og Tromstun. Erfaringer fra Oslo, hvor Venstre fikk igjennom tre OPS-prosjekter, viser at kommunen har fått høy kvalitet, sikret vedlikehold og har spart penger. Dermed kan kommunen frigjøre midler til å satse på det viktigste i skolen; innholdet.

Saken om Sommerlyst skole er et godt eksempel på hvordan feilslått sosialistisk politikk ser ut i praksis. Skolebygget preges av et sterkt forfall og holder ikke den kvaliteten de 540 elevene, deres foresatte og skolens ansatte kan forvente av skoleeieren, Tromsø kommune. Dette er et dessverre et resultat av at politikerne ikke har prioritert penger til vedlikehold. I kommunestyremøtet 27.mai 2009 skrøt de rødgrønnes politiske leder for skole og utdanning, Vibeke Ek, over at de hadde kuttet i vedlikeholdsbudsjettet: ”Frp sier at vi ikke kutter i utgifter. Det stemmer ikke. Vi kutter betraktelig på vedlikehold av kommunal eiendom”, sa hun. OPS ville nettopp vært en buffer mot slike enkle vedlikeholdskutt. Jeg skjønner at Skogholt ikke vil modernisere og omorganisere driften av kommunen og heller kutte i vedlikehold, men det er fryktelig dårlig forvaltning av innbyggernes verdier.

En kunnskapsskole hvor vi løfter ambisjonsnivået for skolen gjennom å satse på læreren er en av Tromsø Venstres aller viktigste saker ved dette valget. Da må vi også skolebyggene holde en kvalitet som vi kan være stolt av. Venstre vil ha ferdigrealisert Sommerlyst raskt i løpet av neste kommunestyreperiode, og da er OPS et godt virkemiddel. Ikke bare får vi raskere gjennomføring, men også mer skole for pengene. Venstre vil bruke dette overskuddet til å reinvestere i skole og kunnskap. Det fortjener byens elever!

Jonas Stein Eilertsen, 1.kandidat Tromsø Venstre

Vi i Kvinnefronten vil gjerne ha fokus på kvinnepolitiske saker i valgkampen. Vi har derfor bedt alle partiene svare på vedlagte spørsmål. Resultatet vil vi gå ut med i media.

En god skole med fokus på kunnskap er viktig for den enkelte elev. God utdanning gir store muligheter, uavhengig av sosial bakgrunn. Men en god skole er også viktig for byens attraktivitet og utvikling. Flere foreldre velger å bosette seg i byer med gode utdanningsmuligheter. I tillegg vil Tromsø trenge flere mennesker med kunnskap og kompetanse for at byens bedrifter og offentlige institusjoner skal kunne hevde seg i en mer kunnskapsintensiv konkurranse med andre byer og regioner.

Resultatene fra de nasjonale prøvene viser at Tromsø scorer litt over gjennomsnittet. En by med så mange høyt utdannede mennesker burde ligge mye høyere. Det gjøres mye bra i skolen, men det er et uutnyttet potensiale i Tromsøskolen. Dagens rødgrønne styre har liten eller ingen interesse i disse resultatene. Venstre vil løfte kvaliteten i skolen gjennom å sette fokus på kunnskap og å satse på faglig sterke lærere. Vi har foreslått å stille krav om at alle lærere som underviser i ungdomsskolen skal ha minst et årsstudium (60 studiepoeng) i det faget de underviser i. Vi har foreslått å satse mer på systematisk etter- og videreutdanning av lærerne. Vi har også foreslått å involvere elevene, foreldrene og lokalmiljøene mer i utviklingen av skolen. Alle disse forslagene har blitt nedstemt av de rødgrønne. Forhåpentligvis blir de gjennomført etter valget.

Dette bildet er hentet fra manifestet og viser hvordan ABB ser på EU som en trojansk hest som ødelegger Europa.

Et av de slående tingene med Anders Behring Breiviks forferdelige manifest er hans ekstreme hat mot EU og den Europeiske Union. Bortsett fra i Aage Borchrevinks glimrende kronikk om Hatet mot Vesten er dette noe som har gått hus forbi i debatten. I hans såkalte manifest skriver han side opp og side ned om sitt hat mot EU. Skulle man fulgt den samme logikken som enkelte gjør ift. terroristens tidligere medlemskap i Frp, så burde Nei til EU også blitt beskyldt for å være ansvarlig for terroristens radikalisering. Personlig holder jeg ingen politikere, ingen partier, ansvarlig for terroristen som tok livet av 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Jeg holder heller ikke Internett ansvarlig. Ikke dataspill, ikke actionfilmer. Jeg holder ingen andre ansvarlig enn gjerningsmannen selv.

Likevel kan det for offentlighetens skyld være interessant å se på noe av det ekstreme hatet mot EU som gjennomsyrer store deler av manifestet. I deler av manifesten blir EU omtalt som EUSSR, en merkelig og ulogisk (som mye annet) kobling til EU som kulturmarxister og elitestyre (EU-kommisjonen kalles for politbyrå). Terroristen skriver om 10 grunner til EU må ødelegges:

1. EU skaper ustabilitet og kriminalitet – Her er det hatet mot EUs fire friheter som er kjernen. Schengen-traktaten som fjerner grenser mellom nasjonalstaten og sikrer bevegelsesfrihet. Mye av den samme retorikken finner man igjen fra norske Schengen-motstandere.

2. EU svekker det kulturelle forsvaret – Her beskylder ABB EU-elitenene for å forråde Europas kulturelle arv. I hans groteske ordelag blir EU-elitene sett på som klasse A-forrædere som svikter nasjonalstatenes kulturelle arv.

3. EU-byråkratiet – Dette er en annen klassiker i norsk nei til EU-retorikk. Skremmselsbilder av byråkratiske kolossen i Brüssel som skal ødelegge det nasjonale folkestyret. Jeg sier heller som Jens Stoltenberg: “Å være byråkrat er en hedersbetegnelse”. Mye av Vestens framgang og utvikling er takket være vårt gode byråkrati og embedsverk.

4.  EUs sentralisering og reguleringer – I en slags brunliberalistisk symbiose forsøker han seg på å sitere Hayek (en av mange store tenkere som blir grovt misbrukt) for å forklare hvorfor internasjonale reguleringer er skadelige. Dette er selvfølgelig helt feil. I en global markedsøkonomi trenger man globale reguleringer. Men som mange andre som hater global kapitalisme, blir alt av reguleringer sett på som redskaper for multinasjonale selskaper.

5. Mangel på maktfordeling. 6. Mangel på åpenhet. 7. EU hindrer ytringsfrihet. 8. EU hører ikke på innbyggerne. 9. EU hindrer forhold mellom de styrende og de som blir styrt. 10. EU sprer løgner og korrupsjon.

Jeg orker ikke å gjennomgå alt som ligger i de overnevnte overskriftene, men det er mye vissvass og Brüssel-fiendlige holdninger som man dessverre hører mange andre steder, også i den norske EU-debatten. Aage Borchgrevink beskriver dette som “Når det gjelder hatet mot byen, er det i Breiviks tilfelle (som hos Timothy McVeigh) oversatt til hatet mot overstatlige institusjoner som EU og Europarådets menneskerettighetsdomstol, som er en «rasistisk og folkemorderisk institusjon». Det er på det overnasjonale nivået globale kapitalkrefter støtter opp om konspirasjonen mellom den «kulturmarxistiske» eliten og den aggressive muslimske minoriteten.”

Borchrevink skriver også at “Mye er sagt om Breiviks hat mot islam, og hans forslag til endelige løsninger på spørsmålet om islam i Europa (deportasjon eller folkemord). Like fullt er det ikke islam, men det liberale, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten som er hovedfienden, både i Breiviks ord og handlinger. Forfatterne Ian Buruma og Avishai Margalit ga ut en idéhistorisk bok i 2004 som het Occidentalism og handlet om hatet mot Vesten, definert som hat mot liberalisme, individualisme, kapitalisme og sekularisme.” Grunnen til at terroristen hater EU så sterkt er at EU representerer alle disse verdiene. EU sikrer individuell frihet, en global kapitalisme og en større rasjonell samfunnsstyring. Hatet mot EU står også dessverre sterkt mange andre steder og i mange andre miljøer i Norge. Jeg er utrolig glad for at det norske folk har svart med demokrati og en omfavnelse av det flerkulturelle Norge som et svar på hendelsene 22.juli. Jeg gleder meg til en mer rasjonell og ærlig debatt om innvandring og integrering. Jeg håper det samme vil skje i EU-debatten.

All offentlig forvaltning skal ha som formål å tjene innbyggerne i det området av landet den har myndighet. Da direkte valg av fylkesting ble innført i 1975, var det et stort skritt i retning av mer folkestyre, der folkevalgte skulle ta og kunne stilles direkte til ansvar for viktige beslutninger.

Siden den gang har mye av utviklingen gått i feil retning. Mer og mer statlig byråkrati og mindre og mindre folkevalgt demokrati avgjør viktige samfunnspørsmål, både i fylkene og kommunene.

Fylkeskommunene er de siste årene fratatt langt flere oppgaver enn den er tilført. Kommunene også har også hatt sterk vekst i antall oppgaver og ansatte, men ikke i myndighet. Stadig oftere settes lokaldemokratiet til side ved at statlige myndigheter detaljstyrer eller overprøver kommunale vedtak. Venstre mener denne økende statlige overstyringen truer lokaldemokratiet.

For Venstre er det et overordnet mål å desentralisere makt i et Norge som er mer sentralstyrt enn noensinne. Venstres hovedgrep for å oppnå dette er å gjennomføre en kommunereform der flere offentlige oppgaver blir desentralisert fra staten til kommunene. En slik reform krever etter Venstres syn en ny kommunestruktur, der man reduserer antall kommuner til å samsvare med naturlige sammenhengende bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Venstre vil gjennomføre en ny kommunereform ved at Stortinget fastsetter et måltall for hvor mange kommuner reformen skal resultere i, men hvor kommunene selv får bestemme de nye kommunegrensene. I tillegg til å overta oppgaver fra staten, bør de nye kommunene overta oppgavene til dagens fylkeskommuner slik at fylkeskommunen kan fjernes som forvaltningsnivå. Dette vil gi den enkelte borger mer makt over eget liv og styrke lokaldemokratiet.

Dagens fylkesmannordning bør også endres, og statens makt over kommunale folkevalgte beslutninger må begrenses. Det må fortsatt eksistere ordninger med statlig tilsyn ovenfor kommunene, men disse ordningene må ikke knyttes til et “personifisert embete” slik tilfellet er i dag gjennom Fylkesmannen.

For det første så vil jeg understreke at dere har en glad nordlending på talerstolen. I dag ble det offentliggjort at Statoil har gjort et stort funn i Barentshavet med verdier på opp mot 150 milliarder. Det er bra for Tromsø, bra for Nord-Norge og bra for fremtidens velferd i Norge.

Jeg må også komme med en innrømmelse. Etter årets debatt om Adecco, turnus-ordninger og rett til heltid har jeg kommet til en erkjennelse. Jeg er en trussel mot arbeidsmiljøloven!

Jeg har tre arbeidsgivere. Jeg jobber i snitt mellom 140 og 150% i uka. Jeg jobber mye overtid og tar ekstratimer. Jeg gjør det fordi jeg liker å tjene penger og synes det er gøy å jobbe. Mine arbeidsgivere er fornøyd og forhåpentligvis er mine kunder, altså mine elever, også fornøyd.

Jeg er ikke alene. En kompis i asfaltbransjen. Sesongarbeid og de som alle andre må følge arbeidsmiljøloven som nekter dem å jobbe mer enn 300 timer overtid. Vi leve med en lov som forbyr folk å jobbe mer enn 17% overtid i uka. Det er da ingen samfunn som har gått under fordi noen har jobbet for mye. Når jeg hører på enkelte fagforeningspamper og Arbeiderparti-politikere som snakker om dette temaet begynner jeg å lure på om de oppriktig tror at den eneste måten som fører til verdiskapning er 37,5 timers arbeidsuke, med 7,5 timer tilstedeværelse på jobb mandag til fredag og en hverdag som inkluderer minimum en lunsj og 4 tariffsavtalte kaffepauser om dagen.

Vi har fått skandaleoppslag om utlendinger som kommer hit og jobber intensivt i to uker. Problemet er ikke at kundene eller brukerne er misfornøyd med tilbudet. Snarere tvert i mot. Men at de jobber for mye. Jeg er mot at man skal tvinge folk til å jobbe for mye, men det må da være lov å jobbe mer hvis man vil?

Det spesielle med sosialistenes korstog er at i følge dem er problemet at de private aktørene som utnytter mennesker. Selv om vi nå har fått informasjon om at også enkelte gjennomtenkte offentlige aktører også har svenske sykepleiere som jobber dobbelvakter i to uker om gang. En annen venn som jobber som lege på et offentlig sykehus. Han forteller om 17 timers vakter i strekk. Han skal faktisk skjære i folk. Men det er sånne som han vi trenger dersom Alfred og andre folk på Nordfjordeid skal få beholde lokalsykehustilbudet sitt.

Jeg er glad i offentlig sektor og mener det er helt avgjørende for vårt samfunn at vi har en god offentlig sektor. Men dessto mer jeg har jobbet med kommunepolitikk og som ansatt i fylkeskommunen har jeg begynt å anerkjenne at selv om vi borgerlige kan gjøre smarte organisatoriske grep så er den viktigste innsatsfaktoren arbeidtakerne. Vi trenger dyktige lærere, dyktige sykepleiere og dyktige hjelpepleiere i kommunen. Og det som kjennetegner dyktige folk er at de liker å jobbe. Det er stort sett derfor de er dyktige.

Jeg vil avslutte talen min med et sitat til ettertanke: I do not know anyone who has gotten to the top without hard work. That is the recipe. It will not always get you to the top, but it will get you pretty near

Venstres motstand mot Datalagringsdirektivet startet allerede i 2006. Motstanden har vært begrunnet i rettsstatlige grunnverdier, samt borgernes ytringsfrihet og pressens kildevern. En lagring av alle borgeres kommunikasjon bryter med alle disse verdiene. Ingen av de store bekymringene for næringslivet og personvernet er tatt til følge i Høyres utsagn i dag. Det såkalte næringspartiet Høyre svekker konkurranseevnen i IKT-bransjen, og det såkalte personvernspartiet Høyre ser ikke ut til å bry seg om at norske borgeres trafikkdata skal lagres i Romania. Personvernsforslagene deres kunne de fint foreslått uten å røre Datalagringsdirektivet. Dette er bare fasade for å redde ansikt. Det kan virke som hele prosessen har vært et spill for galleriet.

Venstre har nylig levert inn forslag til Stortinget for å forbedre både politiets ressurser og personvernet uten å gå inn for lagring av alle norske borgeres trafikkdata. Det ser nå dårlig ut for å få til en mer fornuftsbasert tilnærming til kriminalitetsbekjempelse. 

Høyre gjør nå et verdivalg og kan ikke lenger kalle seg et liberaltkonservativt parti dersom det sørger for implementering av DLD. Liberal er et hedersord forbeholdt de som faktisk bryr seg om individets frihet. Høyre er alltid velkommen til denne klubben, men dagens beslutning fra Høyre er bare trist og stokk konservativ.

On The Beach - et legendarisk Neil Young-album

Intervju gjort av meg i Nordlys 26.01.2011 av Egon Holstad.

Jonas Stein Eilertsen (26) er førstekandidat og kommunestyrerepresentant for Tromsø Venstre. Har skapt mye virak i det siste rundt forslaget om å dele ut gratis heroin til rusavhengige i Tromsø.

Hva har du spilleren? Og du får ikke nevne en artist som har brukt dop

Jeg hørte på The Velvet Underground, faktisk, og det går kanskje ikke helt bra med den begrensningen?

Neiiiii! Er du gal? Her snakker vi altså om de verste narkofolkene i rockens historie! Ryktene skal sågar ha det til at det fulgte med et gram heroin i de første 100 eksemplarene av debuten da den ble lagt ut for salg i 1967. Men de var i hvert fall noen foregangsmenn i å dele ut gratis heroin, dét skal de ha.

Haha! Du, da skal jeg heller sjekke Spotify-lista mi «Nye album». Sist spilt der er plata «On The Beach» av Neil Young. Sistesporet, «Ambulance Blues», er jo helt rått.

Amen! For ikke å snakke om «Revolution Blues» fra samme skive. Fantastisk valg! Neils aller beste, faktisk. Fra 1974. Og på den tida rant det Amazonas-store elver av heroin i årene hans. Du, jeg tror Truls Fyhn skal ta seg en tur hjem til deg og bla i samlinga di. Han hadde nok besvimt. Har du et musikalsk spøkelse i skapet, da, noe du skjemmes litt over å ha likt?

Nja. «Scarface»-soundtracket er vel ikke akkurat kredibelt.

Nei, det er det ikke! Masse åttitallstallsræl. Et grelt gap mellom det filmatiske og det musikalske, kan man si. For øvrig en film der Al Pacino bokstavelig talt bader i brøyteskavler av kokain. Du holder en rød og knarkete tråd her, må jeg si!

Politikere elsker oppmerksomhet. Det er derfor de er det de er, og ikke for at de vil forandre verden. Men da elsker du sikkert også karaoke. Hva er ditt vanlige glansnummer innen denne kulturelle pariakasten?

Når jeg spiller «Rockstar» får jeg alltid 100% score når jeg synger tittel- og åpningssporet fra The Beatles «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band», etterfulgt av andrelåten «A Little Help from My Friends».

Haha! Den skiva der burde jo sendes rundt som en advarsel til ungdommen om hvor galt det kan gå om man bruker for mye narkotika. Tenk å gjøre noe sånt etter mesterverket «Revolver»! Lurer på hva i alle dager Ringo tenkte på. Den neste låten på skiva har for øvrig initialene LSD. Venstre har jo stått opp fra de døde et par ganger. Har du en død musiker du kunne tenkt deg å puste liv i?

Oj! Det var litt vanskelig. Det er jo så utrolig mange.

Ja, spesielt med tanke på hvor mange som har dødd av knark.

Ehh, nei det måtte nesten blitt Nick Drake. Han hadde fortjent å oppleve sin egen popularitet, som han aldri gjorde.

Right on! En herlig misantrop fra England, som døde da han var like gammel som deg. Han døde ironisk nok av en overdose antidepressiva, og det skulle man ikke akkurat tro. Men ikke av heroin, om ikke annet! For å få Drake tilbake må vi kverke noen; altså finne en slags rockens Sponheim vi kan kvitte oss med. Hvem?

Oj, æhhh. Det er da veldig mange vi kunne klart oss uten! Hmm.. men den første som renner meg i hu er faktisk Bono! Det er kanskje ikke så politisk korrekt å ta en som er så politisk korrekt?

Haha! Jo da! Her er du ikke på stemmesanking vaffal! Men et strålende valg. Ikke har han brukt heroin heller, feigingen! Til slutt en quiz: Hvilket dritstilig The Beatles-medlem ga i 1986 ut EP-en «Live-In World – the Anti-Heroin Project»?

Det må vel nesten være Ringo? Han var i hvert fall den i bandet som brukte minst narkotika.

Klart det var Ringo! Han var jo litt drikkfeldig på denne tiden, kan man trygt si. Men ikke noen narkis! Flinke og snille mannen!

Norge ligger på overdosetoppen i Europa, og titusenvis av norske narkotikaavhengige lever under forferdelige forhold – med mindre de mister livet. Det er på tide å ta lærdom av dette, og se etter løsninger som har gitt suksess i andre land. Derfor blir det helt feil å si mer av den samme politikken som vi har hatt i tredve år.

Heroinassistert behandling har reddet tusenvis av menneskeliv, redusert nyrekrutteringen (opptil 82 %, i Sveits), bedret pasientenes helse og frigjort mange fra et liv som kriminell eller prostituert. Behandlingen er ikke en erstatning for dagens behandlingsformer (som f.eks LAR), men bare myntet på heroinavhengige som ikke kan få hjelpen de trenger på andre måter, og som opplever andre former for behandling som blindspor med mye lidelse og død. Alternativet for disse menneskene er eget bruk av illegal heroin – helt uten forutsigbarhet for dem selv eller kontroll fra helsevesenets side.

Heroinassistert behandling skjer ved at pasientene får injisert lovlig fremstilt heroin av kvalifisert helsepersonell på egne helsestasjoner. Dosene og innholdet er kvalitetssikret, i motsetning til illegal heroin, slik at pasientene vet hva de får og hvordan de reagerer. Samtidig er hjelpen nær hvis injiseringen mot all formodning skulle ende med overdose. Dette fører logisk nok til færre dødsfall. I samme slengen får pasientene helhetlig helsestell. Grunnet hard livsstil har heroinavhengige mange sykdommer å slite med. Bedre generell helse gjør dessuten selve avhengigheten mindre prekær.

Samtidig får pasientene frihet til å disponere hverdagen slik de selv vil. Per i dag må mange i den aktuelle gruppen heroinavhengige tigge, stjele og/eller la seg utnytte som prostituerte for å skaffe seg penger til neste dose. Med heroinassistert behandling kan de isteden bruke tiden på meningsfull aktivitet med muligheter for selvrealisering. I Hamburg var eksempelvis 40 prosent av pasientene i lønnet arbeid mens behandlingen pågikk. I motsetning til et diffust og politikerdefinert verdighetsbegrep, gir denne friheten virkelig verdighet.

Behandlingen praktiseres i bl.a. England, Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, Spania og Canada. Før behandlingen begynte, ble den møtt med mye motstand, men senere har både fagfolk, politi og politikere snudd i saken. Ved vinterens folkeavstemning i Sveits fikk behandlingsmåten stort flertall i alle 26 kantoner. I det danske Folketinget ble den vedtatt med et historisk flertall. Derfor har også Stoltenbergutvalget, ledet av tidligere utenriksminister, Thorvald Stoltenberg, utredet dette spørsmålet i nesten to år og et flertall i utvalget anbefaler at det gjennomføres et nasjonalt forsøksprosjekt også i Norge.

Den norske narkotikadebatten er i endring. Stadig flere tar innover seg de strømningene som gjør seg gjeldende på kontinentet, og som heroinassistert behandling er et eksempel på. Det er imidlertid viktig ikke å stirre seg blind på konkrete behandlingsmåter. De må kombineres med mange andre helse- og sosialtjenester, slik at alle avhengige kan få et tilbud som passer for seg. Her bør også frivillige organisasjoner og andre private aktører få spille en sterkere rolle.

Kjernen i en ny norsk narkotikapolitikk må være at medisinsk og sosialfaglig behandling tar over for dagens repressive bruk av straff. Dette har gitt svært gode resultater i mange land, blant annet ved bedre forhold for brukerne, mindre narkotika i omløp og en redusert illegal narkotikaøkonomi, som i dag finansierer blant annet krig, terrorisme og menneskehandel.

Narkotikaproblematikken er et av våre største samfunnsproblemer. Dagens politikk har virket helt mot sin hensikt. Vi trenger en ny kurs.